Jeg tror jeg er alkoholiker...

[Anonym bruker]

 

Jeg drikker kanskje 1-2 ganger i uken, og blir full ( har barnefri pga faren til barnet) og jeg har tenkt mange ganger jeg skal slutte, jeg glemmer det igjen etter en uke og begynner å "drikke" igjen. Det er bare for å kose meg med vin osv , men når jeg begynner å drikk så klarer jeg ikke å stoppe, og det er flaut når jeg er alene hjemme? eller med kjæresten.

 

Og jeg sier gjør sååå mye dumt Jeg kan bli forbanna eller lei meg osv, Jeg tåler ikke alkohol rett og slett.. Min evenner sier de liker ikke å gå ut med meg ettersom jeg forandrer personlighet og jeg innrømmer jeg er helt fæl:(

 

Nå sa jeg til kjæresten min at jeg drakk igår og han ble sur og skuffet over meg, jeg har hatt angs idag og nå sier han at jeg må ta meg sammen..

Han har rett.. En psykolog tidligere skreve t brev til legen om at jeg hadde mistenkelig begynnende alkoholisme, selv om jeg ikke hadde sagt dette til psykologen, visste ikke det.

Men jeg har slitt med mye i livet og alt kommer ut når jeg drikker.

 

Jeg synes det er vanskelig å gå forbi vinmonopolet eller ølkjøleskapa i butikken.

 

Nå skal jeg slutte, for godt, jeg vil, jeg er livredd for jeg skal ta meg et glass vin igjen om to uker eller noe. Virker ikke å ha viljen til å mtostå når jeg har anledningen til dette..

 

Jeg skal flytte nå, få ny lege og jeg er redd for å ta det opp med legen. Jeg håper på at jeg blir gravid eller noe da slutter jeg å drikke ( ble gravid men mistet og da sluttet jeg å drikke HELT, hadde ikke problemer med det)

 

Nå er typen sur, jeg føler meg så dum, så liten så hjelpløs og hvordan i all verden skal jeg starte?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Du har allerede startet Du har innsett at du har et alkoholproblem. Det er ikke bare kvantum og hyppighet som definerer alkoholavhengighet, det er også mønsteret i drikkingen.

 

Du skal starte med å fortelle til legen din hvordan du har det. Dette skal du ikke være redd for. Han er legen din og det er jobben hans Du skal be om å bli henvist til rusteam ved psykiatrisk poliklinikk. Her kan du jobbe videre med egen helse og motivasjon for å slutte å drikke. Dersom du ikke greier dette kun ved hjelp av terapi, ber du om å bli henvist videre til en eller annen rus- institusjon.

 

Dersom du ikke greier å arbeide med ditt rusproblem kun ved å gå til samtaler ved poliklinikken, vil din behandler der helt sikkert foreslå en passende behandling videre.

 

Jeg har en mamma som har og har hatt samme drikkemønster som du i mange år. Det har vært og er en stor belastning for familien. Stadige lovnader om bot og bedring, men ingen handling. Så ta fatt i livet ditt nå, ta steget enda et trinn videre og fortell det til legen din. Ikke ødelegg familien din eller forholdet til kjæresten din. Vis at du ønsker å gjøre noe med dette.

 

Du har tatt det første og viktigste steget ved å innømme for deg selv at du har et problem. Å komme forbi selvfornektelsen er en kjempebragd i seg selv. Nå er det bare å tørre å gå videre. Tenk på hva du har, la dette være motivasjonen din akurat nå, så vil den indre motivasjonen komme etter hvert.

 

Sender deg masse klemmer og lykke til

[Anonym bruker]

Stakkars deg....

 

Jeg har selv en mor som er alkoholiker. Hun ble dette for omkring 5 år siden, da det ene glasset om kvelden ble til en flaske og så til 2 ++. Hun hadde svært mye problemer i ekteskapet og hadde også litt slitte nerver fra før, men ingen trodde sine ører da de fikk høre at hun hadde holdt dette hemmelig så lenge, fordi utad så hun jo flott og stolt ut.

 

Jeg er ingen lege, men jeg har selv et det mange vil kalle "usunt" forhold til alkohol. Jeg drikker flere ganger i uka, men det er på et litt annet vis. Jeg drikker 1 glass vin før jeg legger meg, noen ganger to og blir aldri full. Sånn som du beskriver det, virker det som du også har et usunt forhold til alkohol, at du misbruker det, men jeg vil ikke si at du er en alkoholiker nå? Du drikker jo ikke hver dag og du holder deg fortsatt til vin og om kvelden, så da regner jeg med at med litt viljestyrke og sunne interesser, vil du greie å få kontroll over misbruket.

Det er viktig å huske på at du ikke er alene. Det er langt flere som misbruker alkohol, enn det snakkes om. Jeg kjenner flere med barn som drikker en hel flaske vin flere ganger i uka og ikke er helt i form dagen derpå, det er ikke lett å eksistere, vi er bare mennesker.

 

Hva hvis du begynner med å trene eller gjøre noe du synes er gøy? Jeg skjønner at det å ha barnefri fort blir en unnskyldning til å drikke alkohol, i skrivende stund har jeg selv barnefri og jeg kjenner jo at lysten er der..

Er det slik at du virkelig har lyst til å slutte å drikke, eller ønsker du mest å få kontroll over misbruket? Isåfall skal du ikke være redd for å ta dette opp med legen din. Men jeg ville vært klar på at barnet ikke er tilstede når du drikker, med hensyn til meldeplikten legen har osv. Man vil ikke ha barnevernet på døra heller.

 

Klem fra Inga

[Anonym bruker]

Jeg er livredd.. Jeg sitter her og har panikk, ordet alkoholiker er så skremmende, men jeg ser hvorfor jeg har gjort så mye dumt og jeg har havnet i fyllearresten før, gjort så mye mye mye dumt og aldri i hodet mitt har jeg tenkt jeg er alkoholiker..

 

Alkoholiker høres så fælt ut... Jeg skjemmes, jeg er redd vil helst klare dette men jeg vet ikke om jeg klarer dette??? Et liv uten alkohol?

 

 

[Anonym bruker]

Det er helt vanlig å tenke slik. Du skal ikke ha panikk. Du ser jo selv hvor mye dritt det fører med seg. Du er ikke alkoholker i den forstand - enda. Men du har helt klart et alkoholproblem som kan utarte seg til alkoholisme og det forferdelige dette fører med seg.

 

Skam er helt vanlig, særlig blandt oss kvinner, det er derfor så mange lar det gå for langt uten å tørre å si det til noen. Holde fasaden osv.

 

For å si det slik så visste jeg aldri om jeg skulle greie et liv uten nikotin. Da jeg ble gravid fikk jeg ansvar for noe som var større enn meg selv - det ufødte liv. Da var valget enkelt.

 

Dersom det å aldri drikke mer er hva som skremmer deg, så må su stille deg spørsmålet: Hva godt har egentlig alkoholen ført med seg for deg? Det du beskriver er jo ikke akkurat hyggelig. Hva godt kommer det til å føre med seg om du fortsetter.

 

Ambivalensen du føler i fht til dette er en helt naturlig del av prosessen. Det er vanskelig å tenke på at man må ta farvel med det kjæreste man har... Eller er det egentlig det kjæreste? For mange så er det det. Man setter alkoholen fremfor familie og barn. Ønsker du å gjøre det? Det tviler jeg på. Tenk over hva som virkelig betyr noe i livet. Begrensningene ligger hos deg selv, det er du som må gjøre noe med alkoholproblemene dine, men det er mange som vil hjelpe deg. Både fra det offentlige, så vel som de du er glad i.

 

Du har kjempegode muligheter for å lykkes, men det er mye arbeid. Du har innsett at dette er et problem før det har tatt fullstendig overhånd. Dette gir deg gode prognoser. Men du må som sagt selv tørre å ta steget.

 

Men kan et valg mellom alkoholen og familie og kjærlighet være så vanskelig da? Dette greier du!

 

Fortell det til legen din, be om å bli henvist videre

hiøsen meg ovenfor der

 

[Anonym bruker]

 

Tusen takk, greien er at jeg skal flytte til et annet land, jeg skjemmes litt over å snakke med kjæresten min om det, han sier jeg må ta tak i problemet mitt og virker litt irritert over det, og det skjønner jeg veldg godt, Jeg ble opprørt idag da ble han litt lei for jeg har en tedens til å være "drama queen" han elsker meg men jeg må ta tak id ette og han er skuffet over meg...

 

Jeg skal gå til en lege der, og snakke og få hjelp til det, jeg kan fint stoppe i perioder osv, MÅ ikke drikke hver dag men jeg bruker det til å slappe av, men jeg får finne på noe annet. Jeg har skikkelig angst idag, og håper at jeg virkelig tar meg sammen.

 

Lurt å ta en dag om gangen. Føler jeg mister selvkontroll ibland , jeg mååå ta meg sammen!