Spørsmål ang minnestund og barn, hva tenker dere?

[Soleie m/3 gull :)]

Vi har mistet en fantastisk pappa, svigerfar og bestefar på tirsdag I morgen skal det være minnestund, og da skal det være åpen kiste.

Min mann (var hans pappa) Mener at det kommer til å gå helt fint at eldste ser han. Han ønsker at han skal få se han en siste gang. Eldste er 3 år. Dette var uventet dødsfall, ingen var forberedt på det.

 

Eldste forgudet bestefaren sin, de var alltid ute i båt når vi var på besøk. Dro teiner og fanget krabber. I dag sa han at han var lei seg for at bestefar var død, og for at nå kunne ikkke de dra teiner og fange krabber mer

 

Det som er, er at vi bor ikke på samme sted som de, men er her nå på grunn av dette.

Sist min mann og guttene var på besøk her var for en mnd siden ca. Det er de kjempe glad for nå så klart.

 

Ble litt mye dette no.

Men er det noen her som har erfaringer ang dette om barn og å se døde mennesker??

 

Håper noen kan svare, Takk

[Miamaria]

Så trist! Kondolerer!

[Soleie m/3 gull :)]

Takk. Ja er kjempe trist Han var på jobb på båten sin og skulle bare hvile litt før han skulle på vakt. Så våknet han ikke igjen 59 år. Livet er urettferdig!!

[Snakkelittmeddeg]

Først, så trist Og ihvertfall når det er så uventet.

 

Jeg kan bare svare for meg selv, jeg så farmor i åpen kiste da jeg var 13 år. Nå er jeg 33 og det er det jeg husker av hun Mulig jeg er litt rar der, men jeg har ikke klart å se døde folk etter det, for jeg vil huske de for den de var mens de levde..

 

Jeg aner virkelig hva jeg ville gjort med så små. Min eldste var 4 når min onkel døde, men hun fikk ikke være med på minnestunden. Hun var med i begravelsen da. Selv om hun ikke skjønte så mye..

 

Dere må nesten bare gjøre det som dere føler er rett

 

 

[Schnella]

Først av alt: så trist! Dere har min dypeste medfølelse!

 

Hvis barna skal være med på syning er det viktig at de blir forberedt på hva de kommer til å se. Så vidt jeg vet anbefales det at en voksen går og ser først, og så forteller hvordan bestefar ser ut slik at de er godt forberedt på hva de kommer til å se. Og så er det viktig å snakke om det i ettertid også. Så lenge man får til det, og at foreldrene opplever det som riktig at barnet kan være med, så tror jeg det går greit for barn å være med på syning.

Her er et par linker om tema:

 

http://www.krisepsyk.no/rapporter/pdf/AtleDyregrov.pdf

 

http://www.sinnetshelse.no/artikler/barn_og_sorg.htm

 

Håper dette kan være til hjelp i fht hva som er riktig for dere å gjøre.

[lille sprelle]

kan ikke svare deg, men kondolerer!

[Soleie m/3 gull :)]

Tusen takk for svar alle sammen.

 

Vi skal lese litt gjennom ting, og diskutere litt i kveld, så får vi bestemme oss da.

 

Tror ikke det er gått helt opp for oss dette enda

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

så trist! kondolerer!

 

jeg ville ikke latt en 3 åring se bestefaren sin død. jeg tror en minnestund kan være fint følelsesmessig å være med på, men da med lukket kiste.

nettopp fordi det er et personlig valg man selv må ta om man vil se en av sine nærmeste når de er døde. fordi det handler om følelser og hvordan man selv tankler å se slikt.

en treåring kan ikke ta dette valget selv, men må ta konsekvensene av de voksenes valg. jeg personig tror at å ikke få se er mindre belastende en å få se, og ville derfor ungått den mulige belastningen barnet får ved å se den døde sånn.

[Hønseføtter og gulerøtter]

Først av alt, kondolerer.

 

Personlig synes jeg det er viktig å inkludere barna, og gjøre døden mindre skummel. Men det betyr at du er nødt til å forklare og ta vare på barna i din egen sorg.

 

Jeg har hatt mine barn tilstede når et nært familiemedlem døde. Barna er 2 og 5 år. Det var et ventet dødsfall, og vi dro dit når det nærmet seg slutten. Barna betydde mye for avdøde (og omvendt), og barna syntes det var godt å få kose med vedkommende i denne situasjonen. De var der før, mens og etter h*n døde. Og det var rom for at barna er barn. De lo, gråt, tøyset og sa akkurat det som falt de inn der og da, de gikk ut og inn av rommet som de ville.

Det var en verdig død, med hele familien tilstede og barna har en god opplevelse av det hele.

 

Vi har hatt mye sykdom og dessverre også flere dødsfall i nær familie. Og barna har fått delta hele veien. Vi bruker mye tid på å forklare, og å la barna spørre og sette ord på sine opplevelser. Og vår personlige erfaring er at dette kommer barna til gode.

[Bare jeg er meg :o)]

Mitt syn på dette er nei!

Jeg glemmer ALDRI da jeg som barn så min farfar død. La barnet ditt huske han som levende og glad. Men det jeg husker aller best er alle rundt som gråt og var lei seg. Jeg ble rett og slett vett skremt. Selv om alle rundt meg var flinke til å snakke om dette var jeg for liten til å forstå.

Min farfar var også 59 år og døde brått. Da tror jeg sjokket er såpass stort at det vil bli mye gråt og fortvilelse.

La barnet være hjemme er mitt råd.Da kan du også få gråte ut uten å måtte være mamma for gutten din. La han være med i begravelsen i stede.

 

Huff jeg føler meg deg og har ikke ord!

[Hønseføtter og gulerøtter]

Jeg glemte helt å skrive at jeg har selv også alltid blitt inkludert fra jeg var liten. Så jeg var bare 5 år første gang jeg var på syning selv (det var første dødsfallet - i familien etter jeg ble født). For min del har det vært en utelukkende positiv opplevelse, og det er en god følelse å ha med seg. Personlig er jeg veldig takknemlig for at jeg har fått delta i dette også når jeg var barn.

[mams1979+2små]

Har sendt deg en pm!

[Gjest ronja røverdatter]

Hos oss har vesla vært med på alt, sykdom, død, inkludert å se familiemedlemmer etter at de har vært døde. Tror det er mye mer skummelt om familiemedlemmer bare forsvinner. Vi kan ikke skåne barna for alt det vonde, og det å ha det vondt er også en del av livet.

 

Det handler mer om oss og hvordan vi takler ting enn om det er skummelt for en treåring å se et dødt familiemedlem. Det i seg selv er ikke skummelt dersom vedkommende ikke er så forandret av sykdom eller skade at det kan virke skremmende, i alle fall ikke om vi voksne kan forklare og oppføre oss så normalt som mulig, selv om vi gråter og er lei oss. Vi må bare være forberedt på å svare så godt og enkelt som mulig på spørsmålene de stiller, enten de spør med en gang eller to år senere.

 

Jeg tror det er mye mer skummelt for en 13 åring enn for en 3 åring å se et dødt menneske.