Hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Er på randen av brudd, det er jeg som vil ut av forholdet.

 

Men vi bor i utlandet, jeg har ingen nære venner, ingen familie i nærheten, ikke kan jeg jobbe pga. barna da det ikke finnes noe sfo her vi bor og de kommer hjem til lunsj. Er totalt avhengig av mannen økonomisk og føler at jeg fortsatt vil være det om vi flytter fra hverandre da han fremdeles kommer til å forsørge oss.

 

Grunnen til bruddet et en langvarig egoistisk oppførsel fra mannen, da hans liv og hans ønsker stort sett har vært det viktigste for han. Han har tråkket på meg mang en gang, og vi har gått lenge i terapi. Han er blitt bedre, men takler fremdeles ikke at jeg sier ifra når han innimellom går for langt. Da blir han bare sint og mener at jeg overreagerer og er sykelig.

 

Han løser denne krisen ved å gå mer og mer ut med kolleger og venner, jeg blir sittende igjen med svarteper føler jeg.

 

Og jeg føler virkelig at det ikke er noen vei ut av dette problemlivet. Føler meg fanget rett og slett.

 

En utvei ville jo være å flytte til Norge, men da ville jeg ta fra han barna, og barna sin far. Ingen fortjener det, men jeg fortjener vel heller ikke hans oppførsel?

[Anonym bruker]

pleeeeease...trenger så sårt noen tanker. Føler at alt er helt umulig, selv om jeg vet at ting kan løse seg. Men alt løser seg jo ikke selv om man vil.

[Anonym bruker]

om du ikke vil være sammen med han, så flytt!!

[Anonym bruker]

HI

Da har du nok ikke lest hele innlegget mitt. Kan ikke bare flytte. Har ikke penger, får ikke penger. Kan ikke jobbe selv om jeg vil.

 

Hadde det bare vært så enkelt som å flytte så hadde jeg vel gjort det, men det er jo der problemet mitt ligger!!!! Kan ikke bare flytte, rett og slett!

[Anonym bruker]

Hvor bor du?

[Anonym bruker]

Er det ingen der i landet dere bor som kan hjelpe deg og gi deg råd?

[Anonym bruker]

Hva med å starte med å få deg en deltidsjobb, siden barna ikke er hjemme hele dagen? Hvor gamle er barna?

 

Da kommer du også ut og treffer flere andre mennesker.

Kanskje det kan hjelpe deg til å få mer overblikk over situasjonen?

[Anonym bruker]

Hi

Her er det litt som i usa, du får klare det selv.

 

Deltidsjobb er ganske vanskelig, barna begynner skolen 8.30 og skal hentes igjen 11.30. Får meg knappe to timer på jobb før jeg må hente, og da bør ikke jobben være langt unna.

 

Har forhørt meg og vet at jeg evt. kan få sosialhjelp....men hallo...har ikke lyst til å ende opp i den køen der. Har vært der selv for maaaaange år siden og det var det mest nedverdigende, måtte jo nesten tigge om penger. Nei, heller slutte å spise...neida.

 

 

[Anonym bruker]

Må barna hentes 11.30? Kan de ikke spise lunsj på skolen / barnehagen?

[Anonym bruker]

Hi

Nei, det finnes ingen ordning her for barna. Alle skal hjem til lunsj, slik har det alltid vært. Dvs. at noen er nødt til å hente og bringe tilbake på skolen igjen etter lunsj. Helt tåpelig system, men jeg får jo ikke gjort noe med det. Dessverre.

[Anonym bruker]

Høres på meg ut som om du to valg; flytte hjem til Norge eller få sosialhjelp. Hvilket land er dette???

[Anonym bruker]

Kan dine foreldre sponse flybillett til deg og barna hjem til norge da? Her får du jo hjelp med det økonomiske..

[Anonym bruker]

HI

 

Det å flytte til Norge klarer jeg selv økonomisk. Har en sparekonto med 20000 kroner, det er nå også alt jeg har av penger. Holder vel til flytting og fly.

 

Men jeg har ikke hjerte til å ta med meg barna, dvs. jeg er så lite egoistisk at jeg synes det er for jævlig å gjøre mot både mann og barn. Selv om jeg vet at JEG ville fått et greiere liv da, så ødelegger jeg jo mannens - med vitende vilje.

 

Ville dere syntes det var en forferdelig ting å gjøre (vi bor i nord i syd-europa)?

[Anonym bruker]

Skjønner du tenker på far også. men barna har har det bedre sammen en lykkelig mor enn med mor og far som ikke fungerer sammen! Det blir jo vanskelig med samvær for far,i og med at barna må fly for å besøke. Ville far godtatt det? eller risikerer du å miste barna dine hvis du drar?

hilsen 10:59

[Anonym bruker]

Hi

Klart han ikke ville godtatt at jeg flyttet!

Samtidig er vi ikke gift så i og for seg så kan jeg vel gjøre det....men har et stort hjerte og ikke så stor egodrift at det spørs vel om jeg i det hele tatt ville klart å gjøre det.

 

Vet at han ville gjort det selv, om situasjonen hadde vært omvendt, men det er den jo ikke. Er ikke jeg som har oppført meg som en idiot i mange år.

 

Argumentasjonen hans nå er jo at han har skjerpet seg og blitt noe bedre, men disse årene har ødelagt mye i kjærligheten jeg hadde til han, tilliten i forholdet osv. Det er jo der jeg sliter i forhold til han...tror ikke jeg elsker han mer. Dessverre.

 

Usj, føler meg så alene og så fortvilet. Dagene går og jeg finner ingen løsning.

[Anonym bruker]

Du har jo så vidt jeg skjønner bare to muligheter:

1. å forbli i forholdet

2. flytte hjem

 

Litt brutalt, men det virker så enkelt. Hvis du mener at det er viktigere for barna å være sammen med faren, blir du i forholdet, biter tenna sammen og jobber for å få det bra.

Hvis det er umulig for deg å få det bra med mannen, biter du tenna sammen, overser barnas og mannens behov for hverandre og stikker hjem. Mao er det mye sammenbiting av tenner her uansett hvilken løsning du velger.

Husk at mannen også kan flytte til Norge for å være sammen med barna, da. Er dere alle norske statsborgere?

Personlig hadde jeg blitt i et litt dårlig forhold og gjort det beste ut av det fordi jeg ikke hadde klart å bryte båndet mellom barna og faren + at jeg ikke ville holdt ut å måtte dele dem - dette har sikkert noe å gjøre med at miner er veldig små; tipper det blir litt lettere med alderen.

 

Men jeg hadde aldri blitt i et ræva forhold, det er tross alt viktigere for barna å ha lykkelige, fungerende foreldr enn å ha foreldre som er sammen.

Du har noen ganske vriene avveininger å gjøre! Det viktige er at når du har bestemt deg, er du nødt til å være glad for avgjørelsen, hvis ikke er du like langt...

 

Beklager, det ble sikkert ikke noe lettere, men det var i alle fall noen tanker... Lykke til.

[Anonym bruker]

Forstår at du er i en fortvilt situasjon, men har et forslag til deg: Hva med at du finner deg en hobby? Noe du har innteresse av, og har glede av. På denne måten kommer du deg litt ut, og får også et avbrekk fra mann og barn.Da vil også din mann se at du tar tak i ditt eget liv, og jeg kan garantere deg at du blir mye lettere til sinns, og vil se din situasjon mye klarere.Humøret vil komme tilbake, og du vil få tankene dine vekk fra det du synes er problematisk i "ekteskapet". Etter hvert som tiden går tror jeg nok dere da kan greie og lære å leve med hverandre, og du vil takke gud for at du ikke gikk ut av forholdet!!

Prøv iallefall, og du vil kke angre:-))

 

Goklem til deg!!!(...det ordner seg!)

[Anonym bruker]

Tenk nøye gjennom hva du vil, ev om du vil flere ting.

Legg frem disse alternativene for din mann og ta det opp til diskusjon. Så vidt jeg skjønner går dere i terapi - ta en prat med terapeuten alene om dette først, så sammen med din mann.

 

Når det gjelder å flytte hjem til Norge, så kan jo det være et alternativ for din mann også! Dersom han virkelig vil ha et familieliv og ha samvær med sine barn.

 

 

 

Lykke til!

[Gjest ->>-]

Hva du kan gjøre kommer i stor grad an på lovverket i landet du bor.

 

Hadde du bodd i Norge, ville du ikke kunnet flytte ut av landet med barna uten fars samtykke. Dersom tilsvarende lov eksisterer der du bor og far ikke ønsker at barna skal bo i et annet land, sliter du jo litt.

 

Alternativene dine er vel:

-Flytte hjem om det tillates

-Skaffe barnepass og jobb der du bor

-Overlate til far å forsørge dere også utenfor forholdet

-Gi hovedomsorgen for barna til far

-Bli i forholdet

[najs]

Virker som du har en tøff avgjørelse å ta.

Hvilket land bor dere i, og er mannen din derfra eller norsk?

Og hvor gamle er barna.

 

Synes det er fint at du ikke bare tar barna og stikker, uten å tenke på far og barn.

 

Men du har ikke så mange alternativer ser det ut som. Hvordan ville mannen reagert hvis du fortalte at du ønsker å separere?

Kanskje dere kunne funnet en løsning, der han hjelper til økonomisk siden du tar vare på barna? Eller hvordan er det med jobb generellt, er det vanskelig å få. Du kanksje kunne brukt en dagmamma?

 

Hvis ikke det ikke er et land så fryktelig langt unna kan dem jo faktisk bo i norge og besøke far i alle ferier, langhelger osv. Det er ganske mange dager i året det og jeg tror ikke kvaliteten på omsorg svekkes av det.

[Anonym bruker]

Du kan flytte hjem til Norge med eller uten barna.

 

Du kan bli værende og håpe det går bedre.

 

Du kan flytte ut, men bli boende i området. Lar du barna bli igjen hos faren blir det hans problem å få dem på skolen ol og du kan jobbe om du tar dem med deg kan du leve på sossialstøtte og det underholdet han må gi deg.

 

Du kan gi klar beskjed om at dere ikke kan fortsette som nå. Hvis han ikke godtar for eksempel at ting blir lakt til rette for at du kan jobbe ved å ansette noen til å ta seg av barna kommer du til å flytte.

 

Dere kan flytte til Norge alle sammen, eventuelt ikke på samme adresse.