Fy flate for noen hønemødre idag..

[Anonym bruker]

Ikke rart ungene vokser opp og tror de skal bli verdensstjerner, og bare ender med depresjoner fordi de ikke er verdens midtpunkt likevel - slik mor har latt de tro..

 

Hva tror dere folk gjorde med babyene før i tiden? Jo ungene fikk skrike.. Er psykiske problemer mer eller mindre utbredt idag, når man MÅ ta opp babyen med engang den lager et lite knyst..

[Anonym bruker]

Hei trollet. Du er klar over at statistisk sett så eksploderte antall psykiatriske kasus ca 25 år etter at man begynte med skrikeregimer og skjemamating? --> peker på PubMed som en glimrende kilde til informasjon.

[Anonym bruker]

Her gjør du en klassisk feil. Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Det er mange grunner til at psykiske problemer er mer utbredt, og det har sannsynligvis ingen verdens ting å gjøre med å la en baby skrike eller ikke. Hovedgrunnen er etter all sannsynlighet rett og slett at det er akkurat like mye psykiske problemer nå som det alltid har vært, forskjellen er bare at det nå er mindre tabu slik at mens man før levde med det i stillhet og kanskje til og med uten en diagnose, så er man mer åpen nå.

[Gjest]

Man skal alltid ta opp et skrikende ( les: SKRIKER ) barn. sutring derimot ( les: små grining med varierende leie.) da kan man la ligge å høre om barnet roer seg selv.

 

også kommer det ann på alderen. Nyfødte frem til 6 mnd skal man ha lav terskel for å plukke opp fra sengen å trøste. 6 mnd og oppover kan man prøve seg mer frem. Det er kjent at fra den alderen har barnet "lært" seg at om hun/han griner litt kommer mamma. Men som sagt, man må alltid høre ann griningen.

 

 

 

[Anonym bruker]

Du ble tydeligvis ikke tatt opp når du gråt da du var liten. Men det er helt ok. Du får tviholde på 50-talls-pedagogikken din du, som mener at den er best.

Det er langt mellom å tro at barn blir usympatiske, selvopptatte midtpungt som kun har til hensikt å bli verdensstjerner til å gi barna trygghet. Trygge barn gir barn med selvtillitt. Det er bevist at barn som blit ignorert som babyer og barn får et sterkere behov for å bli sett/hige etter oppmerksomhet når de blir eldre. Jentene blir oftere promiskuøse og guttene mer voldelige i hjem der de har vært overlatt til seg selv.

Barn som er trygge på seg selv har ikke behov for å kjempe om å få oppmerksomhet. De blir gode og empatiske mennesker som utvikler sosial intelligens.

[Gjest]

Jeg er en hønemor for jeg gidder ikke å la babyen ligge i senga å skrike. Skriker hun så er det noe hun vil og da tenker jeg at det er ok å høre etter og ta henne opp om det eskalerer. Jeg bor ikke i 1930, jeg tenker selv og gjør det jeg mener er best for meg og Lillebråk. Tror ingen av oss vil få varige mén av dette

[Anonym bruker]

Det du sier der tror jeg nok ikke er helt riktig. Har du noen referanser på dette?

 

I den samme perioden har vi også fått et mye bedre utbygd velferdssystem, som jo burde veie opp for noe av dette.

 

Klart det er en interessant diskusjon. Poenget mitt var egentlig ikke dette med psykiske problemer eller ikke. Lot meg selv skrive litt løst i hovedinnlegget.

 

Jeg måtte bare pløse ut av meg min irritasjon over alle hønemødrene som prøver å fortelle hva som er best for mitt barn. Jeg har studert ped i mange år, så jeg har lest de fleste teorier. Og fortsatt mener jeg det er greit å la babyen gråte seg i søvn.

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror barn blir trygge når de har faste rammer. De skal vite at gjør jeg A, så skjer B. Alltid. Men det betyr ikke at de skal måtte bysses i søvn natten gjennom. At du tar babyen opp hele tiden kan babyen også tolke som at du ikke er sikker på at han er trygg i sengen/vognen/hvorhannåennligger.

HI

 

[Gjest]

Er enig med deg i at rutiner er utrolig viktig for de små. Som du sier A så B osv..MEN, rutinene skal ikke styres med jernhånd. dvs om barnet er helt fra seg en natt lar du ikke barnet ligge å skrike ut lungene sine.

Kanskje mareritt, og savner mamma eller pappa ? man vet aldri.

 

Sønnen min har en tendens til å våkne på natta for mat. De får han ikke lenger.. da kan det fort bli noen runder i stua med han i armene. Jeg gjør heller det en å høre på poden skrike seg blå.

[Gjest]

Det er jeg enig i og jeg bysser ikke, men skriker hun så er jeg der og ekskalerer det så tar jeg henne opp. Hun gråter sjelden og når hun først gjør det så er det fordi hun vil noe og da må jeg respondere på det.

Og så er jeg (som førstegangsmamma og alenemor) av den oppfatning av at man kan ikke skjemme bort babyer.

 

Hun har sovet på magen min, på armen min, i senga mi, blitt tatt opp når hun skriker, dullet med og kost med. Og likevel så sover hun godt og 13-15 timer om natta. Hun er trygg!

 

Jeg skjønner hvor du vil HI, men å la baby ligge å skrike (da mener jeg ike å juble, joble og surke i vogna) er ikke det smarteste. Ikke for oss iallfall;)

[Anonym bruker]

Hehe ja, psykiske problemer ER mer utbredt i dag. Og trenden du snakker om, ungene som får oppmerksomheten de trenger er ikke voksne ennå. Så hvem er det som har bæsja på leggen?

[Anonym bruker]

Enig i din tankegang Storebror og ? :-)

[Anonym bruker]

Mener selvfølgelig ikke at et barn som har vondt eller trenger nærhet skal ligge alene å gråte. Jeg ammer selv min gutt om natta så mange ganger han ønsker det, men jeg legger han rett ned når han er ferdig. Da hender det han gråter litt. Men tar han ikke opp igjen da. Går sikkert ikke et minutt engang før han roer seg. Så lenge jeg er i rommet aner han muligheten for melk (type kosespising når man egentlig er mett) og gråter, derfor må jeg gå ut.

Det jeg mener er at et barn som er trøtt kan få lov å ligge litt å gråte, til det sovner.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at noen har hjerte til å la barna hyle seg i søvn jeg. Hadde aldri fungert for os iallefall! Jeg er en av de som løper med en gang jeg hører en lyd fra småtten. Da kan jeg hindre at han våkner helt ved å putte inn smokken eller gi litt vann. Skriker han, så tar jeg han så klart opp!

Mener ikke at man er dårlig mor om man ikke gjør som meg, jeg bare skjønner ikke hvordan man klarer å høre barnet hyle og skrike uten å ta det opp for å trøste.