Vil jeg ha med bf på fødsel?

[Anonym bruker]

Har alltid sagt at han selvfølgelig skal være med, men nå.. Situasjonen er den - jeg valgte og avslutte forholder da jeg var ca 10 uker på vei fordi jeg fort forstod at forholdet ikke lenger var der det var..

 

Nå har vi så og si ingen kommunikasjon og jeg føler det utrolig glæint om han skal være med på fødsel og jeg ikke føler meg trygg på han lenger og at jeg kan snakke åpent med han. (han ønsker foresten å være med).

 

Jeg har sagt utallige ganger at det er viktig for meg at han viser interesse for meg, graviditeten og det som kommer til og skje etter fødsel.. men gjør han det? NEI! Jeg merker jeg blir utrolig irritert og nå er jeg altså på den tanken og kanskje ikke ha han med under fødsel.

 

Måtte bare tømme meg for det, for VET at dersom jeg tar dette opp med noen andre vil de baree syntes jeg er ekstremt egiostisk som faktisk vurderer og gi han beskjed om at han ikke får være med på fødselen til sitt første barn..

[Anonym bruker]

Nei. Han kan vente på sykehuset og komme etter at du er ferdig.

[Anonym bruker]

Det er du, som fødende kvinne, som bestemmer hvem som får være tilstede ved fødsel. Det viktigste er at du er trygg, komfortabel og har det best på alle måter ved fødsel og om du ikke kan si at det er det om bf er tilstede så har du ditt svar

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke gjort det. Jeg følte meg ubekvem da sykepleier og jordmor såg meg visse plasser og også min fantastiske kjæreste, så jeg hadde ikke følt meg trygg om det er slik du beskriver.. + det er jo rart at han ikke interesserer seg mer men vil være med på fødsel.. men samtidig..litt drøyt å frarøve han den opplevelsen.. du må nesten velge etter hva du selv føler er rett

[Anonym bruker]

Kan han ikke vente på gangen og komme inn og klippe navlestrengen når du er ferdig?

[Anonym bruker]

Dette er du som bestemmer, og han kan fint vente på gangen til du har født.

 

Det er BARNET han skal være der for, ikke å sitte og se på at du føder det.

 

Og DU skal kun ha personer du føler deg trygg på, tilstede. For en fødsel er så intimt og så krevende for en kvinne, at er det et øyeblikk i livet en har lov og full rett til å være egoist, så er det mens en føder. Det er DIN kropp som skal gjennom fødselen, barnet er "bare" resultatet av fødselen.

 

Jeg hadde ikke hatt ham med.

[Anonym bruker]

Det er bare utrolig skremmende og sitte med en tanke om at jeg nå snart kun er 5-6 uker unna en fødsel som jeg plutselig er totalt uforberedt på. Hvem jeg skal ha med meg på fødselen dersom han ikke skal være der aner jeg ikke og å ligge der helt alene unten noen virker utrolig ensomt og grusomt akkurat nå.

 

HI

[Anonym bruker]

Blir overrasket over, at noen har ber deg si til han, at han bare kan vente på gangen. Men, så sier dere videre. Det er du som er den fødende, og det er du som skal ha den tryggheten rundt deg. Men, da må jeg spørre dere andre. Er det ikke like viktig for en nybakt mamma å ha den tryggheten og ikke minst tilstede tilværelsen med denne bf??

 

Jeg var selv i din situasjon dengangen jeg skulle føde. Jeg var veldig mye frem og tilbake om bf skulle få lov til å være med. Jeg fikk et veldig godt råd fra min jordmor. Hun sa det: Det handler om ditt og dine behov. Det er DU som skal stå i senter. Du sier selv, at dere har ikke mye kontakt, og han viser lite interesse for det som kommer til å skje. Da skal jeg si deg kjære deg. Lytt til det. Jeg skal garantere deg for, at du blir så mye mer lykkeligere. Du får konsentrert deg om, det å føde, og det som etter kommer til å skje.

Jeg hadde ikke med min bf, og jeg er evig takknemmlig for det. Han hadde ikke kunne gjort noe til eller fra. Det hadde bare blitt kinky, og det ønsker du ikke.

 

Jeg faktisk leste en artikkel ikke lenge før fødselen min. Om ei som hadde ordnet alt selv, det vil si hun hadde ingen med sin fødsel. Hun hadde ordnet eget skyss til og fra sykehuset med taxi, og hadde gått inn med hodet hevet. Det var den måten og fortale og den måten hun sa det på, som fikk meg til å ombestemme meg i forhold til å bf med. Hun faktisk påpekte hvor viktig det var å ha noen tilstede som er deg nærmest.

Det er du som skal føle deg vel, trygg og tatt vare på.

 

Mitt gode råd til deg er: Ikke å med Bf i det hele tatt.

 

Masse lykke til

[Anonym bruker]

Jeg var i din situasjon for noen år siden. Ble slutt ca samme tid og ja, det meste stemmer. Jeg var også usikker og selv på sykehuset var jeg usikker(ble satt i gang så hadde god tid tenke, var der over et døgn før noe skjedde og han var med meg hele tiden). Husker at før det braket løs så sendte jordmor han på gangen og sa jeg måtte bestemme meg, og at det var mitt valg. Jeg valgte ha han med.

 

Jeg var av de som gruet meg veldig til å ligge slik fremfor andre, ja selv jordmor. Men under fødselen gikk det helt greit, og jeg tenkte ikke mye på det. Etter jeg fikk babyen på brystet sto han klar til å ta bilder og fulgte med på måling og sånt. Husker når jeg kom ut av dusjen så lå de sammen i senga å sov så søtt:)

 

Idag har vi desverre lite kontakt. Han er her sjelden, og barnet vet nesten ikke hvem han er engang. Likevel angrer jeg ikke og hadde ikke valgt annerledes om jeg hadde hatt mulighet.

 

Det du for all del må huske på er at selv om han ikke har besøkt deg mens du gikk gravid så betyr ikke det at han ikke bryr seg om barnet. Skjønner godt at en del fedre ikke besøker mager for å si det rett ut;) At han ikke viser interesse for deg har ingenting med hans kvaliteter som pappa å gjøre.

 

Lykke til- uansett hva du velger:)

[Anonym bruker]

Ja det du sier her på slutten er veldig sannt 22:30. Jeg vet at han er god med barn og at han mest sannsynlig vil bli en fantastisk pappa. Det har jeg sett igjennom måten han har vært med sønnen min (fra et tidligere forhold) og hvor stor interesse han har for barn. Er jo et mindretall av oss her inne som faktisk skal ha barn med en barnehageansatt!

 

Han var også den som var mest positiv til graviditeten helt i starten. Da var jeg selv fryktelig usikker på hvilket valg jeg ville falle på. Hadde det ikke vært for han så hadde jeg kanskje ikke sittet her idag med kul på magen (joda.. duforstår hva jeg mener ).

 

Aller-aller innerst inne ønsker jeg at han skal være med. Både fordi det er en opplevelse som han virkelig bør pfå oppleve men samtidig fordi, selvom vi prate lite sammen, faktisk ønsker og dele det hele med han.

 

Men lett er det uansett ikke. Vi må nok skjerpe oss begge to for og virkelig få til et alright forhold oss to imellom. Men at vi som hadde det så bra sammen skulle ende slik er utrolig rart å tenke på.

 

Er litt hormonell her jeg sitter og fyres opp for den minste lille ting. Overanalyserer det meste og overreagerer nok en smule mer enn normalt. Menmen - takk gud for bim sier jeg bare .

 

HI

[Anonym bruker]

skjønner deg godt. hva med å ta med deg moren din?

[Anonym bruker]

Moren min skal være barnevakt for sønnen min når jeg må inn på sykehuset, så hun kan nesten ikke være med.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje det er lurt å svelge noen kameler og la han få være med. Det er hans barn også, og for enkelte menn er det magisk å se ungen "bli til". For deg har den jo vært der lenge, men han som far har ikke kjent den før..

 

Hvis han fortsatt vil være med, ville jeg latt han få være der. Han vil være en viktig person for barnet deres uansett hvordan du vender og vrir på det. Og hvis han mener det er viktig, hvorfor ikke? Vil du heller være alene?

 

Når det er sagt, så bestemmer jo selvsagt du. Men det kan jo være viktig for det videre samarbeidet mellom dere, at du viser litt velvilje for hans syn på ting.

 

Har du ikke en god venninne som kan være med deg? Hva med en søster, en tante, etc? Mormor? Farmor?

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

skjønner. men kanskje faren din eller noe kan passe barnet også kan mor bli med?

[Moonfreckle]

 

Tenk over hvilke venner du har, kanskje en av de kunne være din medhjelper under fødselen?

 

Men mest av alt vil jeg råde deg til å snakke skikkelig med barnefaren nå.

Imorgen!

Dere bør jo kunne kommunisere og ha et slags vennskap sammen, nå når dere skal bli foreldre til et lite nurk.

Snakk med han, si hva du føler, spør han hva han tenker.

Så kanskje du til slutt ikke føler det så helt feil at han er med.

Kanskje vil han være en super støtte for deg i den krevende jobben du skal igjennom.

 

Selv har jeg ingen barnefar å ha med meg denne gangen, men kommer nok til å ha med meg en god venninne istedet!

 

Lykke til, ihvertfall!