Jeg tror jeg er bipolar. Noen synspunkt eller erfaringer? :/

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er en jente i starten av 20 årene, og jeg tror nå jeg er bipolar. Går jevnlig til behandler, og har vært innlagt på akuttavdeling 3 ganger på kort tid. Jeg scorer fult på depresjon, men viser likevel ikke de klare depresjonstegnene som jeg har blitt fortalt.

Jeg har opplevd mye i livet mitt, og føler meg veldig ødelagt pga det.

 

Jeg har det siste året mest hadd en depressiv periode, men 7 uker med en manisk periode. I mine depressive perioder er jeg:

* Trist

* Lite glede i hverdagen

* Trøtt, redusert energi og tiltakslyst

* Konsentrasjonsvansker, vanskelig å ta beslutninger

* Trang til å spise mye, særlig søtsaker

* Sover mye

* Skyldfølelse

* Angst

* Tanker om døden eller selvmordstanker

*Jeg forsvinner og i psykoser der jeg føler at jeg detter ut av min egen kropp, og det er da jeg tenker på å ta mitt eget liv. Det virker som avgjørelsene jeg tar og det jeg tenker er utenfor min bevissthet.

 

I mine maniske perioder:

* stor selvtillit, mange planer

* Høyt aktivitetsnivå

* Hurtig tankevirksomhet

* Snakker fort

* Sover lite

* Ukritiskhet, endret dømmekraft

 

Jeg hentet disse punktene fra nett, og de passer meg perfekt.

Mitt største problem er at jeg har så intense dødstanker at jeg er redd jeg plutselig tar til handling, uten at det er det jeg innerst inne ikke vil.

En akuttinnleggelse er mer "opphold" og "kartlegging", ikke noe jeg har fått noe ut av (bort sett fra å redde meg selv)

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, verker jeg eller psykologen min.

Jeg er oppriktig redd for mitt eget liv..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar type 2 og kjenner meg mye igjen i det du skriver. Har hypomani og ikke mani jeg da. Snakke tøyet går, sover dårlig, tenker fort, men har nogenlunde god dømmekraft og kontroll. Mani utarter seg gjerne verre enn hypomani, feks mange som kan finne på å shoppe for penger de ikke har, ei jeg kjenner tok med barna som var syke dårlig kledd ut i mange minus fordi hun måtte ut å gå, greide ikke være inne. Fornuften hennes var ikke eksisterende under de maniske periodene.

 

For meg har ikke medisiner vært svaret, må leve regelmessig, kjenne på kroppen og humøret hva jeg tåler. Sliter mest med temperamentet mitt i grunn, men det har jeg lært å kontrollere nå som jeg er voksen og mer moden. I tenårene var jeg svært utaggerende.

[Anonym bruker]

Jeg understreker at jeg ikke er suicidal selv. Var det en kort periode i slutten av tenårene. Synes selv det hjelper med jevnlige samtaler som et sikkerhetsnett og ikke minst kontakt med andre som sliter med det samme. Godt å ha noen som forstår hvordan det er å leve med et sinn i ubalanse. Min største frykt er at jeg sliter med å få brukt mine evner fordi jeg i perioder blir syk og derfor må avbryte det jeg holder på med, være seg utdannelse eller jobb. Har selv god kontroll og vet godt når jeg må kaste inn håndkleet. Jeg elsker å jobbe og studere, triverst best når det er som travlest egentlig, sikkert pga hypomanien jeg ofte opplever da. Får gode resultater på prøver og har en bratt læringskurve når ting flyter godt. men så skjer det noe uventet som spenner ben på meg, og da går jeg ned for telling og greier ikke holde meg flytende.

[Anonym bruker]

Ring legevakten når du føler seg truende til et selvmord, vet ikke helt hva jeg skal svare. Har ikke så mye peiling på bipolar