Hvordan forklare og fortelle til barn når man endrer samværsfordeling...?

[Anonym bruker]

Gutten vår er 6 år. Han er hos meg fra mandag til onsdag og hos faren fra onsdag til mandag (altså 9dg hos meg og 5dg hos far iløpet av 14 dager)

Dette skal nå endres, slik at han er hos meg mandag til fredag, og hos faren fra fredag til mandag.

 

Hvordan går vi frem når vi skal fortelle dette for gutten vår? For i minst mulig grad å skuffe ham og få ham til å føle at pappaen ikke er glad i ham og ikke vil ha ham hos seg. Og for å unngå at han blir sinna på meg hvis han tror at jeg ikke lar ham være hos faren..?

 

Håper noen har gode råd. Gruer meg utrolig masse til denne samtalen..

 

HI

[Anonym bruker]

Bare si at fra nå av skal han være hos faren sånn og slik. At det har endret seg litt. Og du er ferdig snakket

 

Ikke gå inn på det med svik, skuffelse og skyld, for du trenger da ikke plante det i ungen? Ikke si at "pappa er like glad i deg, selv om det endrer seg", heller.

 

Barn har faktisk en tendens til å takle slike endringer uten noen som helst problemer Forklar bare den praktiske delen

[Anonym bruker]

Vanskelig den der. Blir feil uansett nesten hva en sier. Kan ikke bruke sannheten da? Regner med det er en grunn til dette..

 

Ellers er det jo viktig å ikke skylde det på jobb f.eks. Barnet bør ikke føle at jobben er viktigere enn han. Det er ikke en samtale faren kan ta siden det er han som endrer og kanskje har en peil på hvordan han skal legge det frem?

 

Kan hende at det beste bare er å si at dere er blitt enige og at det er en avgjørelse dere har tatt sammen som 2 voksne?

[Anonym bruker]

Jo... vi har også tenkt at det beste er å fortelle ham rett ut at heretter skal han bo slik og sånn, for det har vi bestemt sammen.

Men hva hvis han da spør videre? Hvorfor? Hører ordet "hvorfor" klinge gjennom tankene mine når jeg ser for meg denne samtalen.... hva svarer man da!???

 

Det blir pappaen som kommer til å ta denne praten med ham i første omgang. Men jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at ikke dette blir tatt opp igjen når han kommer hjem til meg igjen. Pappaen er ikke særlig flink med følelser og empati, så jeg er veldig usikker på hvordan denne samtalen vil bli, og hvordan gutten vil reagere - og hvordan pappaen igjen vil reagere på guttens reaksjoner. Jeg får det nok "opp igjen" når han kommer hit, og må trøste og forklare og la ham få gråte og reagere som han vil... og svare på spørsmål. Gutten vår er en følsom liten fyr som har blitt sviktet smått av faren sin før. Derfor er han redd for å "miste" ham. Nå vil han få dette bekrefetet, uten at jeg kan gi ham en god forklaring på det!

 

Sannheten vet jeg egentlig ikke helt hva er. Om det er tidsklemme med familien, manglende engasjement, eller hva, som gjør at han nå ønsker å forandre samværet. Uansett kan jeg aldri se for meg at det kan være noen trøst eller hjelp for en 6åring å få vite hva sannheten egentlig er..

 

Takk for svarene og gode råd. Det er vel bare å finne seg i at ikke alle samtaler vil være positive og oppløftende fremover....

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, jeg viste jo ikke sannheten og denne sannheten må jo gutten selvfølgelig ikke få vite. Uff, håper faren gjør det skikkelig så du ikke ender opp med en sinne gutt.

Fryktelig når faren gjør sånt, etter å ha sviktet tidligere.

Tror ikke jeg ville øket samværet neste gang faren spør for å si det sånn, hvis det er dette det resulterer i.

 

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Om du vil ha en "grunn" så kan jo det væreat det blirenklere og merstabilt når han går på skolen. Det blirenklere å holde orden på hvor bøker og skoleutstyr er, hva som skal skje og hvilke lekser som er gjort når han bor på et sted hele skoleuka. Om det er sant vet jeg ikke, men det kan kansje brukes som en forklaring.