tenker mye på at jeg og mannen ikke passer sammen(langt)

[Anonym bruker]

Jeg venter uventet nr 3, mot hans ønske om å beholde. MEn jeg har ikke lurt ham. Han kjørte på den ene perioden jeg gikk uten prev pga utredning av mulig hormonfeil og antok at jeg kom til å ta abort slik vår situasjon er i dag.

 

Jeg har vært sykemeldt siden uke 20 pga fare for prematur fødsel og bekkenløsning.

 

Han har alltid vært et sovedyr. Påstår at han ikke fungerer hvis han ikek får sove. Når ungene spør etter pappa, og jeg sier han sover.. sier de "igjen?"

Jeg har alt ansvar i huset, men han hjelper til hvis jeg maser nok (sikkert det samme syndromet som mange andre menn har) Dette gjelder stell av unger, stå opp med unger, holde hus og bil i orden, innkjøp, organisering mm...

 

Han elsker vårt felles barn, og viser det med hele sitt vesen. Mitt barn fra tidligere forhold sier og finner på mye rart i en alder av 7 år. Og får lite eller ingen omsorg, kun kjeft og straff fordi hun ikke hører etter.

 

Jeg mener man må vise respekt for barna hvis man skal fortjene respekt tilbake. Han mener at han som voksen kan kreve respekt.

 

Han har flere ganger ytret om det barnet jeg bærer nå at han ikke hadde blitt lei seg om det skjedde komplikasjoner slik at det ikke fikk leve. Men samtidig vil han ikke gå fra meg pga det vil bli enda mere styr og kvalm ut av det.

 

Han har vært arbeidsledig i 2 år og har begynt på studier. Så jeg skjønner hans bekymringer for fremtiden. Det er hardt for meg å omtrent være eneforsørger da han er veldig kresen på hva slags jobb han er villig til å ta ved siden av studiene.

Samtidig virker det som om han forventer at han kan leve på meg slik han påstår at jeg gjorde på ham. Jeg derimot jobbet 80% ved studiene så økonomien var bedre da. Var kun 3 mndr der jeg ikke hadde inntekt før jeg fikk jobb.

 

>Nå går jeg da med tanken om at jeg og barna mine fortjener bedre.

Vi fortjener en mann og far som stiller opp for oss og er villig til å strekke seg langt for at VI skal ha det bra, ikke bare ham.

 

Jeg merker at jeg omtrent har meldt meg ut. Han bor ved dataen (tar kveldsstudier) og der får han bare sitte. Jeg orker ikke å måtte mase meg til en fungerende partner.

 

Det er så jeg tenker at jeg hadde hatt det bedre alene..

 

Noen som har råd for å få mine tanker på et annet spor? Drømmen er virkelig ikke å ende opp alene med 3 barn med 2 fedre..

[Anonym bruker]

Du har da ikke tre barn, men fire....

Hvilke positive ting tilfører denne "mannen" forholdet da?

Han kan være en fantastisk far, men det kan han være uten deg også.

 

Jeg er den som alltid oppmuntrer til å være i et forhold hvor barn er tilstedet - og det ikke er vold. Men dette forholdet her høres bare negativt og kjedelig ut. Beklager, men jeg ser ikke hva du skal med denne mannen. Tror du hadde fått det mye bedre alene. Eller så bør du kvinne deg opp og sette foten ned. En mann som ikke jobber, en som ikke behandler alle barna likt, en som "bare" sover, som ikke hjelper til hjemme, en som ikke støtter deg i svangerskapet osv.

Når gjorde han deg sist glad?

 

Et forhold skal styrke deg, løfte deg opp, gjøre deg trygg og glad. Joda, man skal også klare å møte motgang, men da må begge parter se problemet. Gjør din mann det? Gjør han noe for å forandre på det?

 

Lykke til!