En grusom bok som alle bør lese

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp lest ut "Sahras nøkkel" av Tatiana de Rosnay, og det er den sterkeste boken jeg noen gang har lest. Jeg gråt og gråt og gråt, og følte meg satt ut i flere dager etterpå.

 

Den handler om da jødene i Paris ble samlet for deportasjon. Fransk politi (ikke nazister) ringte på dørene til jødiske familier grytidlig om morgenen og tok dem med seg. Den ti år gamle jødiske jenta Sarah låser inn lillebroren sin på fire år i et skjult skap når de kommer, for hun regner med at de skal få komme tilbake etter noen timer. Det skjedde ikke. De ble internert i franske leire, i påvente av togene til Auswitch.

 

Jeg kan mye om Holocoast, har lest mye om det. Men ingen ting jeg har sett, hørt eller lest har påvirket meg slik som denne boken. Plutselig var grusomhetene så virkelige for meg, jeg kunne relatere det til meg selv - antakelig mye fordi jeg er mamma til en jente på ti og en gutt på fire. Fullstendig gjennomført grusom, men jeg synes alle burde lese den som en påminnelse. En påminnelse om hva som har skjedd og om hva som ikke må få skje igjen, og ikke minst hvor forferdelig farlig fremmedfrykt er. Leser mange kommentarer her inne fra folk som har en generell skepsis/misliker innvandrere eller folk fra bestemte deler av verden. De samme mekanismene og holdningene som fikk Paris' befolkning til å lukke øynene i 1942.

[Mor Løvehjerte]

Ja, det er en sterk historie.

[Anonym bruker]

Ja, det er ekstremt viktig å bli minnet på hva "smårasisme" faktisk kan resultere i. At det, som du sier, er de samme holdningene som gjorde holocaust mulig når man nekter å leie ut til noen bare fordi de ikke er norske, uten å ane noe om dem. Ikke like alvorlig, greit nok, men et sted startet det som gjorde at en hel verden lukket øynene for ren menneskeutrydning.

[Anonym bruker]

Uff, fikk helt vondt i magen jeg nå

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk boken hjemme. Da blir det neste bok jeg skal lese, må bare bli ferdig med en annen først.

 

Det er viktig å ikke glemme hva som skjedde under krigen. Jeg har selv besøkt både Auschwitz og Birkenau to ganger... en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt.

[Anonym bruker]

Den skal leses.

[Anonym bruker]

Det er viktig å ikke glemme hva som skjedde under krigen, men personlig føler jeg å ha lest for mange bøker om krigen. Jeg har lest beretninger av en god del konstentrasjonsleir-ofre, fra en lege i Auschwitz, fra norske husmødre under krigen, boka til Sally Perel om hans tid som jøde i Hitlerjugend. Jeg pleier å gråte når han tar trikken gjennom ghettoen i Lodz for å speide etter familiemedlemmer, og hvor inderlig trist det er når han kommer til Franziskanskagaten 18, og han presser ansiktet mot vinduet og lengter etter sin mor.

 

Hadde også en biografi om Klaus Barbie, Slakteren fra Lyon, som handler om livet hans i Tyskland og Frankrike og Latin-Amerika. Etter krigen støttet han terrorisme. Han samarbeidet blant annet med italieneren Stefano delle Chiaie.

Det var faktisk noen som lo av meg for å lese den boka, men personen som lo leser selv bare kriminalbøker.

 

[what a drittkjerring]

Takk for tips. Den skal jeg huske på.

[♥ Snøblomst ♥]

Tenkte faktisk at det var denne boka før jeg åpnet innlegget, og det stemte.

 

Fantastisk gripende bok som smerter dypt i hjertet...

[Anonym bruker]

Jeg tok mot til meg og leste. Angrer ikke. Men er litt psykisk filleristet kan man si.

Når Sara kom tilbake til Paris, å Herregud som jeg gråt.