til dere som har tatt provosert abort og søker råd her inne

[Anonym bruker]

I norge er det selvvalgt abort til og med 12 uke.

 

Dette er kvinnens valg

 

Her inne er det masse forskjellige folk, ikke alle har respekt for andre, og en del slenger ut meningene sine som om de kjenner hele din historie, men den er det bare du selv som kjenner.

 

Jeg er selv mot abort for meg selv, men har alikavel tatt abort. Jeg har og mistet to ganger. Jeg har INGEN formening om hva som er rett for andre, uansett om de tilsynelatende bruker abort som prevansjonsmiddel, for jeg kjenner ikke hele historien deres.

 

Bare jeg kjenner alle omstendighetene rundt min situasjon.

 

Jeg angrer ikke på det valget jeg tok, det kan jeg ikke for det er tatt og jeg må leve det livet jeg har nå, ikke en fantasi om alt som kunne vært viss og om atte ditt og datt.

Men jeg tenker av og til på barna som kunne vært, og tillater meg å sørge innimellom for meg selv.

Jeg synes det er godt å se min veninnes jente som er like gammel som den jeg kunne hatt. men tillater meg selv å synes det er sårt og.

 

Følelser har mangen ansikter, jeg forsøker å ikke gjemme meg for dem. Men jeg deler dem ikke med andre så ofte.

 

Jeg tror de fleste angrer i begynnelsen, uansett om de velger å ta abort eller ikke, noen angrer mye og andre angrer lite, men jeg tror alle dveler litt over det andre alternativet når de har foretatt sitt valg.

 

Om du føler for å sørge etter en selvbestemt abort, så tillat deg det, om ikke, så er vel det greit det og. Det er din kropp, ditt valg og ingen, ingen andre skal dømme deg for det valget du tar.

 

(jeg er selv kristen og må si jeg ser det ironiske i andre kristne jeg kjener, som bruker mye tid og energi på å fordømme abort når Jesus har sagt at bare Gud kan dømme og ingen mennesker..)

[Anonym bruker]

klikket på innlegget ved en feiltakelse, men ble sittende å lese!

 

Kloke ord!

 

(og jeg er glad jeg har sluppet å være i en slik situasjon selv)