Mannen min tror at han må...

[Anonym bruker]

..."jekke" ned sønnen sin på 12 for at han ikke skal tro han er noe. Dvs. han mener at sønnen er en latsabb, unnasluntrer, ute av stand til å ta eget initiativ osv.

 

Sønnen gjør det veldig bra på skolen, er mye opptatt av pc og playstation, men tar rommet sitt hver uke, står opp selv om morgenen, ordner frokost for småsøstrene sine hver helg hvis de står opp tidlig, er snill som dagen er lang.

 

Mannen min mener at, når jeg påpeker alle de positive sidene ved gutten, at jeg bare ser det positive og ikke er i stand til å se virkeligheten, at jeg bare skjemmer han bort fordi han er min førstefødte og gutt osv.

 

Jeg får vondt av dette...merker at sønnen og faren hele tiden går inn i små konflikter. Er eneste løsning å dra??

 

Ps. vi har gått i terapi og han har fått beskjed om at om han ikke vil sønnen skal ende opp i terapi, så må han skjerpe seg på denne oppførselen. Men ingenting skjer....han bare tror han har rett den mannen

[Anonym bruker]

Hadde gått fra et slikt menneske som ikke forstår at adferden hans ødelegger sønnen. Iallefall når han har fått det påpekt av profesjonelle uten å ta til seg alvoret.

[Anonym bruker]

En skal dyrke det positive(det en vil ha), og ikke det negative(det en ikke vil ha). Dette er grunnprinsippene.

 

Hva er det far vil ha i sønnen? Hvilken vei ville han selv hatt andre rundt seg til å gå for å komme der fortest selv, far i huset?

 

Han bør tenke på sin arbeidsplass, far.... Hva ønsker han selv å høre fra kollegaer og sjef for å yte best mulig? Kjeft og korreksjoner, og vekt på det han gjør galt? Eller ros og fremdyrkelse av det han gjør bra? Hva vil far selv føle gjør mest for lysten til å gjøre det bra?

 

Og husk at tenåringer er tenåringer, med MYE som skjer i kroppen både fysisk og mentalt. Dette krever mye, og skal ha tid til å kreve. En kan ikke vente at en tenåring skal være en lydig slave. En tenåring er i oppbrytningstid, og sånn skal det være. Dette er normalt, selv om en også da skal kunne kreve at de gjør sin skjerv av arbeid i huset.

[Anonym bruker]

HI

Jeg har gitt opp, har sagt at det er slutt hos meg, at jeg ikke klarer lenger, ikke orker lenger. At måten han reagerer på overfor sønnen blir som en sykdom i og med at han ikke klarer å slutte....jeg skjønner ikke hva problemet er.

 

Det gjør vondt fordi han har vært sånn i laaaang tid, men jeg har snakket og vi har diskutert og han har unnskyldt seg og jeg har tilgitt. Jeg har ønsket så inderlig at han hadde skjønt og tatt ansvaret over sitt forhold til sønnen.

 

Men jeg tror jeg har skjønt at dette ligger dypere enn som så. At det er sykelig oppførsel. Argumentasjonen hans er sykelig, det er akkurat som om han vil svartmale sønnen sin helt.

 

Så slo det meg. Vi fikk sønnen etter kun 1,5 år sammen, ganske unge var vi. Han interesserte seg middels for ungen, jeg tok alt ansvaret.

 

Ble han sjalu uten å skjønne det selv (selv om jeg har gitt og gitt av alt jeg har og hele mitt hjerte, så har sønnen tatt opp en plass som han aldri fikk, og heller aldri fikk hos sine foreldre)?

[Anonym bruker]

Er det du som har skrivd her før (igjen?)

 

Syns du som mor må kunne stå opp for din sønn!

Beklager hvis du ikke er den jeg tenker på, men har lest lignende innlegg her nå mange ganger (om en far og en sønn på 12..) og hvis dette stemmer, så hjelper det jo ikke å fortsette å skrive her inne. Du må forsvare sønnen din!

 

Om jeg har tatt feil av deg, beklager jeg, men mener uansett at du må stå opp for han. Sett et ultimatum- enten sønnen og deg, eller ingen!

Han må da kunne vise sønnen respekt og gi han positive ord- viktig det;)

[Anonym bruker]

ble han selv behandlet som dette av sin far?

[Anonym bruker]

HI..er nok meg

 

Jeg står opp for han, men alt det pappaen sier, sier han ofte til meg i våre diskusjoner og ikke til sønnen sin. Det gjør tingene litt bedre, men tankegangen hans er likevel absurd.

 

Jeg er på vei ut, men det verste er at sønnen min sier at det ikke er så farlig, når jeg spør han om hva han føler selv. Sier han blåser i det og ikke bryr seg....men det tror jeg jo ikke noe på.

 

I tillegg har vi to små jenter og der er han jo en pappa uten like. Men det har ikke annen innvirkning på min beslutning enn at jeg synes det er synd, rett og slett, at han mister dette fordi han ikke har klart å ta seg sammen og gjøre noe med problemet.

 

Jeg skriver her igjen og igjen fordi jeg må få ut tankene. Ingen vet om dette, jeg er rett og slett flau over han og tør ikke fortelle om det.

 

Sorry om jeg gjentar meg selv, trenger bare å blåse ut....og å høre at jeg "har rett" i å reagere slik jeg gjør.