Jeg vil gjerne si noe om angst!

[Anonym bruker]

Tenk at du trener hardt 3 dager på rad, du våkner om morgenen, kjempestøl etter disse treningsøktene.

 

Du skal ha en viktig eksamen om 2 timer og du føler deg ikke forberedt. Allikevel vet du at du må gjøre det bra for å kunne komme videre i det du studerer.

 

Tenk deg at du har løpt en time, tar pulsen og ser at den er godt over 100.

 

Se for deg at du har ligget på høyrearmen i en time. Den er helt nummen og prikker når den "kommer til live".

 

Du har ikke sovet på 24 timer og får kun sove 4 timer før du på nytt må være våken i 24 timer.

 

 

Og så kan du ta min verden... Treningsøktene du føler på kroppen, har ikke vært treningsøkter, men spenninger i muskler.

Eksamensfølelsene i kroppen kommen ikke av at du skal ha eksamen, men uroligheter i kroppen.

Pulsen på godt over 100 kommer ikke av løpetur, men tanker som gjør at hjertet jobber hardt.

Nummenhet i kroppen kommen kommer ikke av at du har ligget på armen eller beinet, det kommer av spenninger.

Du er ikke våken i 24 timer for så å sove bittelitt. Men du kan sove og sove, uten å noensinne føle deg uthvilt.

 

Min verden som beskrevet ovenfor er min hverdag når jeg ikke går Cipralex. Jeg føler at den er min redning til å kunne fungere i hverdagen. Ofte hører jeg folk si "jeg er så skeptisk til medisiner". Jeg prøver da å beskrive hvordan jeg faktisk har det, men det blir allikevel sammenliknet med "ja, jeg opplever litt ubehag jeg også innimellom". Det kan ikke sammenliknes! Og jeg blir litt provosert. Allikevel vet jeg at den personen da ikke vet hvordan jeg har det.

Jeg skulle ønske jeg kunne leve et liv uten medisiner, men slik jeg opplever angst, føler jeg også et ansvar for å gjøre meg selv bedre.

 

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din. Leste forresten en fantastisk beskrivelse om angst en gang, men husker nå søren meg ikke hvem som skrev det (Jan et eller annet tror jeg!). Hm..., si fra hvis noen vet, fordi den har jeg lyst å lese igjen;)

 

Uansett, Cipralex holdt meg oppe en stund også, og hjalp meg til å fungere i hverdagen. Men skal gi deg et lite håp nå. Min angst har stort sett forsvunnet helt, null medisiner og null psykolog. Så det er verdt å kjempe:)

[Anonym bruker]

Vet akkurat hva du mener. Nesten som jeg skulle ønske at folk jeg kjente hadde det på samme måten slik at jeg slapp å forklare meg til noen som tror di forstår. _men_ unner ingen angsthelvete!!!

[Anonym bruker]

Jeg har snakket mye med legen min om angsten min. Mye kommer trolig fra at jeg er vannvittig sliten. For tiden er jeg sykmeldt og jeg kjenner at energien bygger seg sakte, men sikkert opp. Allikevel synes jeg det er synd når jeg faktisk åpner meg for venner (noe jeg svært sjelden gjør) og sier det som det er. Da sammenlikner de angsten min med at "å, ja jeg husker en gang jeg var så sliten at jeg ikke orket å dra på butikken". Jeg formidler visst det jeg sier svært dårlig.. Det som er mest slitsomt er at angsten går utenover det rent fysiske. Jeg blir så nummen i kroppen at jeg ikke kan bære barnet mitt uten å være redd for å miste det. Det er rett og slett fryktelig slitsomt å ha angst, man får jo aldri slappet av.

 

Takk for gode ord! Jeg håper selvsagt at dette ikke vil vare så lenge, og at det er et resultat av at jeg har strukket kroppen for langt, for lenge! Men for tiden tviholder jeg på medisinen min og er veldig glad for at den fungere så godt på meg:)

 

HI

[Anonym bruker]

Dette er akkurat som å høre samboeren min forklare hvordan han har det. Og han har ikke blitt tilbudt medisinering engang, så han har det slik hver eneste dag.

 

Jeg synes du skal vise vennene dine innlegget ditt, så kanskje de forstår litt bedre. Synes de hørtes utrolig usympatiske og overfladiske ut. Enten det, eller så tør de rett og slett ikke å ta inn over seg hvordan du faktisk har det.