Flere her inne som bor langt fra familien sin? :(

[Anonym bruker]

I kveld har jeg det litt vondt inni meg. Jeg bor ganske langt fra familien min. Flyttet mange mil for å være med mannen jeg nå har barn med og elsker kjempehøyt.

 

Men... i kveld så prøvde jeg Skype for første gang. Vi installerte det i går. Og i kveld snakka jeg med moren min mens vi kunne se hverandre på skjermen, og hun ble på gråten så jeg. Jeg blir så TRIST av å gjøre andre lei seg. Ønsker jo bare godt for alle de jeg er glad i.

 

Blæh!! Kan ikke jeg få være både med min egen familie samtidig som jeg er med min mann og ungen vår. Det er så pyton at han er låst til stedet han er født.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Trist det der. Bor selv langt unna familien. Savner familien mye!

 

Men, lyspunktene er de gangene jeg reiser hjem. Skjer vel mellom 3-6ganger i året og pleier å være hjemme alt fra 1uke til 4uker.

 

Nyter tiden så godt jeg kan og ellers blir kontakten overholdt via tlf.. =)

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen! Familien min bor 100 mil unna, så er ikke bare å reise akkurat...

 

Snakker jo i telefon, men blir jo ikke helt det samme. Er jo ikke der i hverdagen, og savner bare å skravle litt eller gjøre noe sammen med familien, eks. bake eller gå en tur sammen med mamma. De ser jo ikke barnebarnet sitt mer enn ca tre ganger i året. Og søsteren min har jeg ikke sett siden i fjor sommer, ser henne vel ikke før neste sommer, da blir det to år.

 

Huff, får hjemlengsel av å skrive slikt!

[Anonym bruker]

bor langt unna mor mi, og det er et savn spesielt nå som jeg har barn selv og pappa ikke lever lenger...men har heldigvis ei velig alright svigermor da

[Anonym bruker]

Jeg vil bare sende en stor KLEM til alle dere som er i samme situasjon som meg

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Moren min bor 20 mil unna så ser ikke hun så ofte som jeg vil og søsteren min og 2 nevøer bor i New York .

 

Faren min bodde i Thailand i 15 år før han døde .

 

Så jeg er vandt til å ha fam langt unna, men savner de masse .

 

Men i år kommer søsteren min + barn hit og hele fam skal feire jul hos oss Vi blir 12 stk og jeg gleder meg vilt

[Anonym bruker]

Kjenner meg i det. Min foreldre bor 14 timer med fly unna og jeg er enebarn. Det er blitt vanskeligere etter jeg fikk barn (det første barnebarnet!) og ikke akkurat lettere etter min mor fikk kreft.

 

Vi gjorde et forsøk på å finne oss jobber i hjembyen min i fjor, men mannen fikk ikke helt den store responsen fra hodejegeren, der borte er det ikke så stas med erfaring fra oljeselskap. Litt sårt, for jeg har vært i Norge i 13 år nå, kunne tenkt noen år hjemme etterhvert.

[Anonym bruker]

Jeg bor her i Norge og familien min bor i USA. Har bodd her i 11 år og har ikke vært hjemme i over 6 år pga hvor mye det koster.

 

Moren min er veldig syk, og bestemoren min har blitt utrolig gammel og sitter her med veldig lite nettverk og savner familien min hele tiden. Har to barn som familien min aldri har sett.

 

Utrolig vondt!

[malingus]

For snart 4 mnd siden flyttet jeg 65 mil fra hjemstedet mitt, der hele familien min og alle vennene mine bor, til Sverige.

Alltid bodd i närheten av dem för, så veldig rart og litt ensomt å plutselig väre så langt unna.

Dårlig samvittighet ovenfor både datteren min og den kommende lille, og mine foreldre. De savner jo datteren min masse og synes det var kjempetrist at jeg valgte å flytte.

Ja, hva gjör man ikke for denne kjärligheten...

Synes også det er vanskelig at min samboer er så knyttet til dette stedet. Men er jo pga datteren hans, så forstår jo det.

Men vi får se i forlengningen hva det blir til... Håper jo å komme närmere familien og vennene ihvertfall etterhvert!

[Anonym bruker]

Dere som klager at mannen er så låst fast til hjemstedet - når dere klager og sier dere vil være nærmere egen familie, er dere jo akkurat like.

 

Selv valgte jeg å flytte til mannen til Sørlandet, jeg er fra utlandet og det er i hvert fall i bare bare. Poenget er at jeg var innstilt til det og aksepterte faktumet at enten flytter han eller jeg, eller vi kan ikke være sammen.

 

På dette område syns jeg folk er heldige som finner sin make i en 2-mil-omkrets.

[Anonym bruker]

Jeg bor en tolv timers biltur unna familien. Synes det er spesielt sårt etter jeg fikk dattera mi, har så lyst at hun skal få være mer med besteforeldrene sine. Mine foreldre er akkurat rundet 50, og er kall det " unge og spreke", hadde vi bodd der hadde de nok vært mye flinkere å ta henne med og finne på ting sammen. Mammen min synes det er kjempekoslig å ta med barnebarnet ut på trilletur, gå å se på dyrene osv..

Samboeren min sine foreldre er rundt 70, og heller skrøpelige. Ikke tar de initiativ til å gjøre noe i lag med barnebarnet (kanskje naturlig nok?), og det er som regel vi som besøker de. Vi har liksom ikke så mye med de å gjøre..

 

Savner sånn å bare kunne være på besøk med foreldrene mine, og ikke minst få besøk. Har to yngre brødre også som bor i mærheten av mamma og pappa, og nå skal han ene bli pappa for første gang, og jeg skal bli "ekte" tante. Gleder meg, men synes det er utrolig sårt å ikke kunne få ha den kontakten jeg ønsker, og at datteren min kommer til å få et søskenbarn som blir ganske tett i alder(de andre søskenbarna er en del eldre), men som hun ikke kommer til å få den kontakten med som jeg skulle ønske hun kunne hatt..