Hvordan er din historie?

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne høre andres erfaring, tips og råd ang det å være alene og takle alt som fører med det.

 

Forholdet til bf før/etter graviditet og før/etter barnet ble født.

 

Samvær?

 

Har han/du funnet en ny partner, hvordan takle du/bf det?

 

 

[Anonym bruker]

Nå har jeg og bf aldri vært kjærester med jeg kan fortelle litt.

 

Jeg var forelsket i bf og vi holdt på litt, så ble jeg gravid og ting viste jo seg å være slik at han ikke ville ha meg, og i allefall ikke at jeg skulle beholde. Jeg beholdte likevel og han var ganske bitter gjennom hele graviditeten.

 

Nå tre år etter har vi ett ok samarbeid og sønnen vår er hos han annenhver helg fredag- mandag. Har tatt mye fram og tilbake dette med samarbeid og samvær da han ofte har endret på samværet og vi har hatt våre uenigheter, men per i dag fungerer alt ganske greit.

 

Både jeg og bf har hatt partnere etter vi fikk sønnen vår, det har ikke vært noe problem for noen av oss og vi legger oss ikke noe borti hverandres forhold. Ingen av oss er i noen forhold akkurat nå da.

[Anonym bruker]

Hadde vært sammen i 2år da jeg ble gravid og han dumpet meg da jeg ville beholde barnet.

Hun er nå 8 måneder og jeg har ikke hørt fra ham siden i fjor sommer. Han har vært totalt fraværende og jeg ser ikke for meg at han kommer til å ta kontakt.

 

Har ingen ny partner og tenker ikke på å "skaffe" meg en med det første.

[Anonym bruker]

Forelska meg hodestups etter første møte og ble gravid kort tid etter.. var aldri ordentlig sammen. Holdt kontakten å traff hverandre et par ganger mens jeg var gravid ( var aldri spørs. om abort) men pga stor avstand ble de ikke noe forhold,dessuten løy han til meg å hadde andre damer i mellom tiden.

 

Ble masse styr med farskapstest osv. etter junior ble født. Bf har sett han 3 ganger (det er nå 1.5 år siden!) å nå snakker vi knapt sammen.

Barnet er 2.5 år å jeg har ALDRI hindret samvær,inviterte Bf hit til byen vi bor maaange ganger,nå gidder jeg ikke mer.

 

Bf har et nytt barn etter dette,men singel igjen nå.

Jeg har ny samboer.

Har aldri lagt oss oppi hverandres privatliv.

[Anonym bruker]

Vi hadde bodd sammen i nesten 4 år når vi fikk første ( vi var prøvere i 2 år) figtet oss like etter første var født, nummer to kom raskt etter han var en liten overraskelse for å si det slik.

 

Men bf taklet ikke så godt å være far forholdet begynte å rakne ganske kraftig når jeg var 7 mnd på vei med nummer 2 og sengeliggende så han måtte ta seg av barn og hjem 100% plus være til hjelp for meg.

Etter barnet var født ville han ikke ha noe med noen av oss å gjøre og etter noen mnd hvor han bodde sammen oss men ungikk å snakke med meg, gjøre noe som helst med barna eller ja gjøre noe overhode annet en dataspill så flyttet han.

 

Han ser barna 2 ganger i året cs. Bor i et annet land og gidder ikke betale bidrag. Skrevet fra seg foreldreretten. Og jeg hører vel fra han en gang hver til annen hver mnd.Gjerne fordi han skal klage over noe i livet han syntes er så urettferdig. (like i care.)

 

Vi er skillt og har vært fra hverandre i 2 år. Om han har ny partner aner jeg ikke og ikke bryr jeg meg med det heller.

Han påstår at tanken på at jeg skal ha ny partner i livet mitt og barnas liv er vanskelig. Men som jeg har sagt til han når den dagen kommer så får han bare takle det for det er han som tok de valgene han tok. han har ikke noe han skal ha sat om mitt liv. og har i det store og hele ingen bestemmelserett i barnas liv.

Ikke kommer jeg til å fortelle han om en ny partner heller før jeg en dag skulle velge å bo med noen ny.

[Anonym bruker]

Vi har kjent hverandre fra vi var tenåringen, men ble sammen langt senere. Var sammen i to år før vi bestemte oss for å anskaffe barn. Etter at barnet kom til gikk det opp for meg at vi passer ekstremt mye bedre til å være venner. I så stor grad at jeg var redd for å ende opp med å hate ham om vi forble sammen.

Nå er vi bestevenner (igjen), har vært litt utfordrende å komme tilbake til det, men vi har klart det.

 

Samværet er litt fleksibelt men vi har to faste overnattinger i uken og en ettermidag. Vi spiser middag sammen alle tre en dag i uken. Treffes hver dag og samarbeider bra.

 

Dette fungerer glimrende nettopp fordi ingen av oss har funnet en partner ennå. Jeg vil ikke ha noen partner, trives alt for godt alene, og hva han tenker om saken vet jeg ikke. Jeg unner han virkelig en kjæreste om han ønsker seg det.

[Anonym bruker]

Jeg trodde jeg var forelska i bf.., så vi rota litt i en mnds tid, så fant jeg ut at vi var litt for forskjellige til at det kunne fungere. (Les: Jeg ble irritert på alt han sa og gjorde)

Etter at jeg takka for meg, fant jeg ut jeg var gravid. Abort var aldri et alternativ. Jeg fortalte det til han og han fikk bestemme selv om han ville være en del av barnets liv.

Det ville han gjerne - vi har en veldig fin kommunikasjon og han får treffe snuppa når han måtte ønske det.

Han har en jobb som gjør at han er borte en mnd og hjemme en mnd., så det har ikke blitt lengre samvær ennå. To-tre timer i slengen, siden hun ikke kjenner han så godt.

Har tenkt å prøve å øke den tiden, så får vi bare føle på når hun er klar for overnatting. Ikke noe mas fra bf - han tenker heldigvis på barnet før seg selv:)

Hun er 1 år nå.