er dere noen ganger usikker på om dere er gode mødre til tider?

[Anonym bruker]

det er jeg.jeg tror jo at jeg er en god mor,men hvordan vet man det egentlig?

 

har en baby og en på straks 4 år,og jeg er så redd for at de ikke skal bli "perfekte".det jeg legger i det er at jeg er redd for å få barn som er utagerende,ekle mot andre barn,skjult mobbing og alt dette her,for det tar man jo personlig som mor og far fordi det er jo vi som skal gjøre en god jobb her!

 

tror dere det bestandig er foreldrenes "feil" om et barn ikke har den oppførselen som forventes?

 

det er ingenting jeg kan sette fingeren på i forhold til min eldste,men skal ha foreldresamtale snart og kjenner at jeg av alle ting gruer meg i tilfellet de skal fortelle meg noe om gutten min som jeg ikke vet/er forberedt på.

 

enn om man tror at man er gode foreldre så får man et barn(eller fler!)som ingen liker pga oppførsel!det er mitt verste mareritt...

[Anonym bruker]

barn er barn og det er jammen bra om de ikke bare er "engler"!

Det betyr jo at de ikke har motstand i kroppen - og det vil være ille for resten av livet!

 

Prøv å se om du kan ha evnen til å le av det som skjer (helst ikke så barna ser det da....)

 

Det er ikke alltid foreldrenes "feil", men det er vi som står nærmest til å korrigere. Av og til kan vi til og med trenge hjelp til dette. Barnehagen kan være en fin arena for å få slik hjelp.

 

 

[Anonym bruker]

Nei jeg er aldri usikker på om jeg er en god mor. Det er ikke alltid at jeg tar de rette valgene, så noen ganger ser jeg i ettertid at jeg burde gjort noe annerledes. Men ingen er perfekt. Ingen unger har en perfekt mor som aldri gjør et galt valg.

 

Og du får ikke et perfekt barn heller. Barnet ditt vil gjøre feil oppgjennom oppveksten, både nå, som tenåring og ungdom. Det er en del av læringsprosessen! Det viktigste da er hvordan dere takler situasjonen når den oppstår. At dere klarer å formidle holdninger og hva som er akseptabelt på en god måte som barnet forstår uansett alder.

 

ALLE barn gjør noe i feil i oppveksten. Ikke legg den byrden på ungen din at du forventer at han er perfekt.

[Anonym bruker]

Kan aldri være sikker, det får vi se når ungene blir voksne. Men jeg føler meg uansett veldig trygg på morsrollen. Er rimelig avslappet.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at jeg er en god mor fordi jeg tar tak i ting som skjer. Dersom jeg på en samtaletime blir gjort oppmerksom på noe jeg ikke var klar over vil jeg jobbe for å løse problemet på best mulig måte. Man må jo bare gjøre sitt beste hele tiden, og ikke forvente at noe blir perfekt. Perfeksjon finnes ikke.

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg gjør det beste for barna mine men jeg er også klar over at jeg langt fra er en perfekt mor og at det er mange ting som kunne gjøres bedre. Det er bra nå men allt kan sikkert bedres et hakk eller to.

 

Men ja det er dager hvor jeg er veldig sliten og allt går på tverke da lurer jeg på om jeg er en god mor.

Spesielt når 3 åringen trasser på det værste lurer jeg på hvor jeg gjorde galt. Selv om jeg vet at slik trass er normalt

[Anonym bruker]

Jeg føler også at jeg er en god mor.

 

Da jeg kom til samtale i bh var deres utgangspunkt; skal vi trekke inn ppt nå eller om 6 mnd?

Jeg fikk sjokk.

Slet med utagereende oppførsel hjemme, som jeg ikke forsto hvor kom fra, alltid etter bh-dager.

Begynnte etter dette å holde ham mere hjemme, aldri mere enn 3 dager pr uke i bh. Trente veldig på de tingene de ikke fikk til i bh; språk (uttale), påpkledning, gjøre som man fikk beskjed om med en gang osv.

Jeg kallt det for meg selv å groome ham til bh.

Etterhvert klarte de å kle på ham uten problemer osv.

Men han kom fortsatt hjem og fortyalte om voldelige konflikter med andre barn hver dag, at han ikke hadde venner osv.

Så vi hadde en laaaaang somerferie, han var ikke i bh fra juni til slutten av sept. Utviklet språket vodsom på denne tiden, og ble en annen gutt.

 

Han har nå startet i en annen bh, og har det topp, virker det som.

Er glad og harmonisk hjemme, forteller at barna er snille, har ikke hørt et ord om noen som har slått ell.

Jeg har tom turt å la lillebror på snart 3 begynne også! (Det var jo uaktuellt i den andre hb.)

 

Dette har vært en veldig påkjenning. Jeg er alene med de to guttene, og moren min veksler mellom kjempestøtte, til i detalj å fortelle meg for en forferdelig mor jeg er og at jeg skader barne mine.

 

Jeg har brukt mye tid på å tenke gjennom dette, og ja, jeg er en god mor, mine barn har det bra.

 

[Anonym bruker]

Vi har 3 flotte barn som jeg er stolt mor til, men klart jeg noen ganger er usikker om jeg er en god (nok) mor av og til! Noe annet hadde jeg syns vært rart..

 

Mener jo ikke at jeg er i tvil om jeg klarer å dekke våre barns grunnleggende behov (og mere til) men klart det dukker opp episoder og hendelser deg jeg kan være usikker på om jeg tar den rette avgjørelsen!

 

Må si at jeg faktisk følte meg tryggere gennerelt da barna var mindre. Vi har jo to tette og jeg husker da jentene var små at vi fikk mange kommentarer som "hvordan klarer du det, at du orker" osv... Kunne jo være utfordringer med to tette, men ble ikke så ofte usikker som mor likevel.

 

Nå er jentene snart 7 og 8 og det er jo NÅ man merker usikkerheten som foreldre av og til! Særlig når det gjelder eldste som går i 3.klasse. Hun tror selv at hun er 11 år minst;)

Må si at jeg har møtt meg selv i døren noen ganger med henne siste året. Hvor skal grensene gå, og hvilke konsekvenser skal vi gi om hun ikke følger gitte grenser?

Har måtte ha noen diskusjoner med mannen min ang slike ting, og jeg må jo inrømme at jeg ikke alltid er like sikker på at vår konklusjon er den beste;)

 

Men slik er det å være mor tror jeg! Man vil gjøre det beste for sitt/sine barn og gi de det beste grunnlaget for et flott liv. Man vil jo gjerne oppdra barnet til å bli et godt menneske og et menneske som fungerer godt i samfunnet!

Så lenge man har rette instilling så går det jo som oftest bra:)

Men det er jo ikke dermed sagt at du får et "perfekt" barn som blir nøyaktig slik du vil. Man legger et godt grunnlag for at barna skal kunne bli selvstendige og kunne ta gode reflekterte valg etterhvert som de blir eldre. Det er vår jobb som mødre- og klart vi av og til blir litt usikre i denne store viktige rollen!

 

 

 

[Anonym bruker]

Det hender jeg kan overreagere eller si noe jeg angrer på. Om det skjer er jeg første til å be om unnskyldning. Jeg er ikke perfekt men prøver å skape et trygt hjem for barna mine med voksne de kan stole på.

[Anonym bruker]

Som person er jeg overhodet ikke perfekt og det hender jeg tabber meg kraftig ut. Likevel tviler jeg aldri på at jeg er en god mor.

 

Andre dib'ere kaller meg jo hysterisk og "perfekt" til stadighet og det tar jeg som en hedersbevisning

 

Foreldresamtaler kan være litt skumle fordi man er klar over at man kan være litt myrsnipe. Og man er jo redd for at det kjæreste man har skal oppleve å bli mislikt fordi det er jo fryktelig ubehagelig.

 

Om det er foreldrenes "feil" eller ikke... Kommer helt an på. Altså, i en relasjon mellom en voksen og et barn er det ALLTID den voksne som er ansvarlig for relasjonen. Det vil si at barnet er ansvarlig for sine følelser, men det er den voksne som er ansvarlig for hvordan han/hun møter barnet. Så om et barn utagerer veldig i barnehagen ville jeg sett på hvordan de voksne møter barnet. Om barnet utagerer sammen med foreldrene kan det både være et tegn på komplett trygghet eller at barnet er frustrert over relasjonen.

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler at jeg er en god mor, selv om jeg til tider kan sette spørsmålstegn ved det... Noen ganger når barna er slitne og jeg er sliten, kan det bli diskusjoner og kjefting. Dette er jeg vel ikke alene om, men etter at alt har roet seg er det viktig å snakke med barna om det, for deretter å finne ut hva konsekvensen for oppførselen e.l. skal bli.

 

Ser litt lenger oppe her at det er ei som skriver at hun er en god mor for hun tar tak i ting, der får hun min fulle støtte! Min lille jente som bestandig har vært snill, aldri vært i konflikter i barnehagen, bestandig omsorgsfull og god, har etter at hun begynte på skolen nå i høst forandret seg. Hun er utålmodig og urolig i klassen. Det er en urolig klasse sa lærerinnen, men allikevel.... kan dette virkelig være mitt barn tenkte jeg på konferansen? Jeg og far satt helt målløse. Men vi tok tak i det! Forklarte henne at slik oppførsel kunne hun ikke ha på skolen, at det ikke var lov å sitte å skrote og rable i skolebøkene (gjør selve skolearbeidet fort, så kjeder seg til noe nytt kommer), at en sitter på rompa på stolen, rekker opp hånda å venter på tur. Grunnleggende ting. Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra skolen nå om at hun har forandret seg utrolig de siste ukene - til det bedre, å de takker for god oppfølging fra hjemmet! Det skulle bare mangle synes jeg!!!! En god mor prøver alltid å gjøre sitt beste for sine barn, slikt at de har det trygt og godt. Har gode og varme klær, sunn og næringsrik mat, mye kjærlighet og omsorg, en god mor er tilstede!