Jeg er så skuffet over kjæresten..

[Anonym bruker]

Han er flink med bleieskift, lek med babyen, mate henne og alt det praktiske..Men, han gir henne sjelden oppmerksomhet!

 

Nå er babyen blitt så "stor" at hun vil inkludere oss i alt hun gjør, og gjerne gjøre seg litt til foran oss...Derfor er det så sårt å se når hun står å roper etter oppmerksomhet, og smiler mot oss, men pappan ikke orker å ta ansiktet opp fra PC'n engang for å se på henne..

 

Jeg kan sitte lenge og bare se på henne når hun leker. Hun gjør så mye! Hun ER så mye. En helt stor personlighet i en liten kropp!

Kjæresten min ser ikke dette, for han vier henne ikke oppmerksomhet bortsett fra når hun trenger mat/ren bleie..

 

Nå babyen kommer krypende bort til meg, og søker oppmerksomhet, så gir jeg henne det. Uansett hva jeg holder på med, så setter jeg det på "pause". Men hvis hun kryper til pappan hennes, og han er opptatt med PC feks, så sender han henne alltid bort. Noen ganger begynner hun å gråte, og da kan ha rope til henne..

 

Jeg er bare så frustrert! Han takler så vidt baby-stadiet, så hvordan blir det senere da? Og jeg skjønner ikke at han ALDRI VIL sitte og bare se når hun styrer med sitt..Det er kun hvis han MÅ..

 

Jeg har lest mye om at man må gjøre barnet trygge på omsorgspersonene, gi henne oppmerksomhet når hun søker det, og bekreftelse når hun bil inkludere oss i det hun holder på med.

Nå føler jeg at jeg gjør alt alene, mens pappan bare er opptatt med TV, PC eller andre ting..

Jeg VET at han aldri, ikke en eneste gang, har lest gjennom brosjyrene vi har fått hos hs, og heller ikke lest om ting på nett.

Tror han at han vet om alt fra før? Er han ikke interessert i fagstoff?

Det er prat om BARNET hans her!

Hvis det hadde vært en bildel det hadde vært prat om her, så hadde han selvsagt satt seg ned ved PCn og søkt opp alle artikler om denne delen...

 

FRUSTRERT!

[Anonym bruker]

Er "menn bare slik", eller?

[Anonym bruker]

-

[Anonym bruker]

Nei, menn er ikke bare slik, i alle fall ikke alle sammen. Samboeren min var ikke så flink til å dulle og leke med sønnen vår da han var baby, jeg tror rett og slett ikke han helt visste hva han skulle gjøre. Men han var hele tiden interessert i fagstoff, alltid med til hs og alltid der ved bleieskift og mating.

 

Nå er sønnen vår 3 år, og det er han som leker mest med sønnen vår. Han gir ham også masse oppmerksomhet og svarer alltid når sønnen vår snakker til ham og ber om oppmerksomhet. Tror det har med at de nå kan snakke sammen, det er lettere for samboeren min å forstå vår nydelige sønn :-)

 

Nå har vi fått en ny baby, og igjen merker jeg at samboeren min ikke duller og leker så mye - men jeg tar det med knusende ro siden jeg vet at han kommer sterkere tilbake :-)

[Anonym bruker]

Kan du ikke snakke med kjæresten din om dette? Ingen her kan gjøre noe med hans oppførsel,men det høres trist ut,her er mannen mer entusiastisk enn meg for alle små og store ting som babyen vår foretar seg...

[Anonym bruker]

Jeg hadde det slik sammen med eks'n og vårt felles barn. Han tok ikke del i noe hele det første året og jeg følte meg veldig alene om å gi barnet oppmerksomhet. Barnet vårt hadde i tillegg kolikk de første månedene, og skrek nesten i ett, noe som gjorde at man fikk minimalt med søvn og hvile... Men om pappan da kom hjem fra jobb etter 8 timer og jeg spurte om han kunne være så snill å se til den lille litt mens jeg fikk meg litt søvn, fikk jeg bare beskjed om at han var på jobb om dagen og var sliten, mens jeg hadde permisjon til å være hjemme... Det faktum at jeg var "på jobb" 24 t i døgnet hadde visst ingenting å si... Ikke kunne han skifte bleie engang uten at jeg nesten tvang han til det. Det eneste han gjorde var å mate babyen av og til når babyen var stor nok til å begynne med annet enn brystmelk. Det vil si, med morsmelkerstatning fant han sine løsninger slik at han slapp å sitte med babyen i fanget å dulle med han... Hadde et slags stativ av noe slag som gjorde at han heller kunne sitte ved TV'n eller datan med barnet ved siden av seg i vippestolen, istede for å gi barnet den lille oppmerksomheten og kosen han trengte. Jeg følte med utrolig ensom og alene om omsorgen for vårt barn. To år etter ble det slutt mellom oss, jeg hadde fått nok... Men du verden hvor han forandret seg etterpå i henhold til barnet. Han ble plutselig og nesten over natten en superpappa som stilte opp på alt som hadde med barnet å gjøre. Etterhvert fant han seg også en super samboer som utfylte han på alle de punkter han kanskje var litt svak på... Som å dra på turer i skog og mark med barnet og div andre uteaktiviteter... Han ble mer den som aktiviserte innendørs... Men det funket utrolig bra både for barnet og dem. I ettertid har jeg reflektert litt over hvorfor han gjorde som han gjorde da barnet var lite... Å jeg skal være enig med noen her at det nok rett og slett var at han ikke helt visste hvordan han skulle gjøre ting. Det ble lettere for han å overlate babyen til meg, enn å prøve ut ting på egenhånd. Dette gjorde at det brant meg helt ut til slutt... Men i og for seg hadde jeg nok endel av skylden selv, da jeg ikke var flink nok til å snakke med han om disse tingene og la han forstå hvor mye det hadde å si for både meg og barnet at han tok mer del i hverdagen før det faktisk var for sent og jeg hadde fått nok...

 

Nå i dag har jeg en fantastisk samboer som har en super datter fra ett tidligere forhold. Barna våre går helt fantastisk godt sammen og vi venter nå vårt første felles barn (er allerede på overtid fra termindato...) Min samboer er bare helt fantastisk med barn. Han er helt oppslukt i ungene og gleder seg stort til å bli pappa igjen. Alle barn elsker han og flere av kompisene hannes beundrer hans kontaktskapende væremåte overfor barna deres. Han mukker ikke ett sekund med å ta opp barna til vennene våre og både mate og skifte bleie og leke med de... Så nå ser jeg virkelig frem til en ny og forhåpentligvis helt annen opplevelse med et lite barn i hus med en far som er der 100% både for meg og ikke minst barnet...

 

Men, jeg tror så absolutt at det nytter å snakke med partneren om ting man tenker på. Min eks forandret seg noe helt utrolig når han fikk muligheten til å prøve selv. Han ble mer selvsikker og trygg på seg selv som omsorgsperson. Han og hans nye samboer har også fått ett barn i ettertid og han har vært en helt annen med dette barnet, da samboeren nok har mer ben i nesa til å si hvordan hun vil ha det, enn det jeg var som 20 åring. Dessuten er vi mammaer utrolig flinke til å se de tingene mannen vår IKKE gjør med barnet, istede for å sette fokus på de tingene de faktisk gjør bra. Legger man mer vekt på det positive, er det lettere for pappan å se at de tingene man gjør faktisk har en visjon og er viktig for barnet, annet enn å se det som "mas" fra mamman.

 

Positivitet skaper positivitet, negativitet skaper negativitet...