Leser i at annet innlegg her at man ikke kan påstå at når man er utro, så er man det mot barna også....

[Anonym bruker]

For no tull å si det da ( Klart man er utro mot barna også.

 

Jeg vokste opp i en for meg helt perfekt familie. Helt til min far var utro mot min mor, og mot oss barna. For det var det han var skal jeg si dere.

 

Vi hadde det trygt og godt, og vi hadde to foreldre som alltid var der for oss. Vi reiste mye, og vi gjorde alltid mye sammen som en familie. Hele livet mitt var bekymringsfritt.

 

Helt til alt en dag ble snudd helt på hodet, takket være min "kjære" far. Han hadde fått seg ny jobb, som krevde mer av ham enn det hans forrige jobb gjorde. Så han var mer borte, og vi kunne ikke gjøre så mye sånn som før. Dette var helt greit det, og vi forstod jo at jobben var viktig. Men så ble den bare mer og mer krevende, og vi så ham sjeldnere og sjeldnere. Han ble en travel mann etterhvert. Men når han endelig kom hjem, og var sammen med oss gjorde han alt for oss. Derfor klagde vi barna aldri. Vi hørte ofte at vår mor var misfornøyd med dette, og at hun småklagde hele tiden. Det fikk ham alltid i et dårlig humør. Og resultatet var at vi klandret vår mor som plagde vår kjære far med det maset sitt hele tiden. Jeg husker jeg kjeftet på henne, for at hun hele tiden maste på ham.

 

Så en dag sprakk boblen....og vi fikk servert skillsmissen på et sølvfat. Hele menyen bestod av at vår far skulle flytte, fordi han og vår mor ikke passet sammen lenger. De forklarte oss på en skånsom måte, og forklarte oss at de ikke passet sammen lenger. Og at det ikke var oss barnas skyld...

 

Jeg var kruttsint....PÅ MIN MOR!!!! Det var jo hun som alltid måtte mase sånn på vår far. Det var uten tvil hun som hadde drevet ham bort.

 

Vi barna bodde sammen med vår mor. Hun prøvde så godt hun kunne på å gi oss et godt og trygt hjem. Jeg klandret henne fortsatt i noen år, og forholdet vårt var ikke så godt som før. Da jeg var hos min far gjorde jeg alt for å være snill og god mot ham. Jeg var overhøflig, overhjelpsom osv. Og tiden hos ham var helt perfekt. Vi var jo ikke så ofte hos ham, så da vi var der gav han hele seg til oss. Han lot oss bestemme alt, og vi storkoste oss.

 

Hverken min mor eller min far snakket vondt om hverandre. De skånet tydeligvis oss barna. Men etterhvert som jeg vokste til, skjønte min far at jeg var sint på min mor, og at jeg klandret henne for skillsmissen. Og en dag fortalte han meg faktisk sannheten. At sannheten var at han hadde vært så mye borte fordi han hadde vært utro. Jeg husker denne dagen da han fortalte det, som om det var i går. Han mente jeg var voksen nok til å høre sannheten, og han hadde også såpass dårlig samvittighet overfor min mor som hadde blitt utnevnt til syndebukken, og at hun aldri hadde sagt noe til oss barna. Han følte at han skyldte henne såpass. Jeg ble så skuffet som jeg aldri i mitt hele liv har vært, hverken før eller etter. Det eneste jeg tenkte på var hva han hadde gjort mot meg og min mor. Vi hadde fått ødelagt forholdet oss i mellom bare pga han.

 

Det verste synes jeg, er at han fortalte at han aldri hadde vært glad i den dama han hadde et forhold til. Han hadde bare vært tiltrukket av henne. Han syntes det var et stort tap å miste familien sin pga henne. Han hadde vært ung og dum sa han.....

 

Mine siste ord til ham var : " så fint at jeg har en far som er så kåt at han syntes det var viktigere å få dyppet....sin i ei......, enn det var å være tro mot sin kone og sine barn. Og du påstår at du elsker oss barna over alt på jord" Du elsker jo tydeligvis din egen pi... høyere. Hvor tragisk er ikke det???

 

Så sånn er det. Er man utro, så er man det mot hele sin familie, og ikke bare ektefellen.

 

I dag er min mor lykkelig gift med en snill og god mann. Og vi barna ser på ham som en far nå. Barna våre kaller ham Bestefar, og forguder ham. Min far derimot vet jeg ikke sikkert. Har hørt at han er alene. Håper han er ensom, og at han har ereksjonssvikt. Han er iallfall sviktet av oss barna. Vår mor har flere ganger forsøkt å få oss til å tilgi ham. Men det kommer aldri til å skje når det gjelder meg. Han ødela min trygge barndom. Nå håper jeg vi ødelegger hans alderdom.

[Anonym bruker]

Oj, du er jammen bitter. Foreldrene dine hadde nok med ganske stor sannsynlighet gåt fra hverandre uansett. Og det er for meg lite trolig at han var en så flott far før skilsmissen når du nå ikke ser på han som pappa lenger og ikke har kontakt med han. Så bitter kan du ikke være! Det må ligge noe mer bak ellers synes jeg dypt synd på både han og deg.

[Anonym bruker]

Mine foreldre ble også skilt pga min far fant en annen. Kunne ikke falt meg inn å 'straffe' min far eller min mor for at de ikke forble gift. Livet er uforutsigbart og kort, man har ikke tid til å kaste bort på å være bitter og hatefull mot de man er glad i!

[Anonym bruker]

oi oi oi.. Jeg synes du skal se på foreldrene dine sine eksempel på tilgivelse og skånsom behandling og respekt for hverandre, for det har de tydeligvis klart å bevare i all elendigheten. Du derimot er bare bitter og hatsk..Og hva skal det være godt for? gjort er gjort og spist er spist. Forledrene dine var neppe SÅ lykkelige sammen, siden han var utro, og hun ikke klarte å tilgi han etterpå. Hadde de virkelig trodd på forholdet, hadde de forsøkt å lime det sammen. Og ereksjonssvikt? det var da voldsomt så informert du er om faren din?

[Anonym bruker]

Ja kjære anonym 11:14...jeg er utrolig bitter. Jeg er bitter for at han var utro mot min mor, og mot oss. Jeg er bitter forsi han var ikke en gang glad i den dama. Jeg er bitter fordi han lot oss i stikken, mens han selv bare stakk ut, for å få seg et nummer.

 

Men jeg er mest bitter for at det fikk meg til å være stygg mot min mor. Jeg gav henne skylden for alt, og jeg var alltid så vanskelig mot henne pga det. Det ødela mange år for meg og min mor. Vi kunne hatt et godt forhold de årene der. Det gjør meg inderlig vondt å tenke på. Det er så utrolig sårt skal jeg si deg. Og jeg klandrer min far for dette. For hvordan en enn snur og vender på det, så var det jo i bunn og grunn hans skyld.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor noen er utro. dersom de ønsker skillsmisse, kan de vel heller be om det, og gå med æra i behold. Da ville jeg kunne tilgitt ham for å svikte oss. Hvis du skjønner hva jeg mener. Måten mine foreldre måtte skilles på, er hans valg. Og den gikk kraftig utover oss andre i familien. Det er jeg veldig veldig bitter på.

 

Fint at du synes synd på meg. Jeg synes faktisk synd på meg selv også. Jeg har pga min fars utroskap mistet ganske mye skal jeg si deg. Jeg mistet en god barndom, jeg mistet noen gode år med min mor, jeg mistet min far, og jeg mistet en stund troen på menn. Jeg er i dag lykkelig gift med en fantastisk mann. Men det er en skygge der, og det er sjalusien min. Jeg stoler innerst inne på min mann, men jeg er aldri trygg på at han ikke er utro. Jeg er mistenksom hele tiden, og jeg leter alltid etter tegn på at han er utro. Heldigvis har min mann stor forståelse for mine følelser, og han gjør alt han kan for at jeg skal føle meg tryggest mulig. Men det preger meg mye. Dersom du fortsatt ikke skjønner hvorfor jeg er bitter, vet jeg ikke hva jeg skal si.

[Anonym bruker]

Anonym 11.27

 

er du en gift manns elskerinne(eller har du vært det?) Eller har du selv vært utro mot din mann?

 

 

En ting er iallfall sikkert og visst. Du mangler evnen til EMPATI.

 

HI : Jeg skjønner godt at du er bitter på din far. Trist at du har opplevd dette. Dessverre er det mange barn som får revet tilværelsen sin opp pga en utro forelder. Og dessverre er det mange utro menn og utro kvinner, som ikke har hjerne nok til å forstå hva utroskap gjør med både den de er utro mot, og barna deres. Tragisk at et nummer i ny og ne er verdt å ødelegge de en har kjær hjemme.

 

 

[Sweet Amber]

Skjønner at du har opplevd noe veldig vanskelig. Klart at det påvirker barna når foreldrene har problemer og går fra hverandre, men derfra til at man er utro mot barna skjønner jeg ikke...Man kan ikke være utro mot barna. Forholdet til barna er ikke det samme som forholdet til mora. Man er ikke utro mot barna, men mot kjæresten/ektefellen,

[Anonym bruker]

Nei, helt ærlig kan jeg ikke forstå at du nekter å ha kontakt med faren din pga dette. Da kan han ikke ha vært så veldig bra i utgangspunktet.

 

Herregud, folk opplever skit i livet sitt, men kommer seg videre. Skal du virkelig dvele ved dette resten av livet ditt? Ja, han var utro, men du vet jo egentlig ingenting om hvordan forholdet faktisk var mellom foreldrene dine. Kanskje var det allerede kjærlighetsløst. Hvorfor er det så viktig å finne En syndebukk? Alle vet vi at livet ikke alltid blir som man hadde tenkt, uten at det er noen spesiell sin skyld. Alle små handlinger man utfører, lager hele livet. Mange små valg kan utgjøre noe stort enten for en selv, eller at noen andre velger å gjøre noe stort som påvirker ens eget liv også. Sånn er det å leve uten at det er noens skyld for det...

[Anonym bruker]

1127

 

Min far var "snill" og skånsom fordi han ville nok ikke at vi barna skulle hate ham. Og han ønsket i alle år at min mor skulle tilgi ham, og ta ham tilbake. Hun har fortalt meg at han til og med den dag i dag stadig forsøker å ta kontakt med henne. (Han respekterer jo ikke en gang at hun er gift i dag. Så mye respekt har han for ekteskapet....)

 

 

Min mor var snill og sa aldri no vondt om min far, for å skåne oss. Så høyt elsket hun oss skal jeg si deg. Hun skjulte sine egne føleser, for at det ikke skulle påvirke vår t forhold til vår far. Hun tenkte at selv om han ikke elsket henne høyt nok til å være trofast, så elsket han nok oss høyt nok.

 

Han elsket oss nok høyt, men han elsket seg selv høyere. En sånn far kan jeg aldri få respekt for igjen. Han aner nok ikke helt hva det han gjorde, ville ha og si for oss som voksne.

 

 

HI

[Anonym bruker]

For det første ble ikke barndomen din ødelakt. Du sier jo selv at den var "perfekt".

Det var heller ikke han som tvang deg til å være stygg mot din mor. Det greide du helt på egenhånd.Du anntok at skillsmissen var hennes feil og straffet henne for det akkurat som du antar at det bare var din fars skyld nå og ønsker å straffe han for det.

Kan du ikke innse at forholdet mellom foreldrene dine ikke hadde noe med deg å gjøre. De ble ikke skilt pga deg og det er ikke din oppgave å straffe dem for hvem de vil leve sammen med. Begge har tydligvis gjort sitt beste i alle år for at du skal ha det bra selv om begge gjorde dumme ting i forholdet (det kommer du sikkert til å gjøre etter hvert også). Moren din klagde og maste, faren din var utro. Til sammen førte det til at de ikke ville bo sammen mer. Godta det.

[Anonym bruker]

Jeg er også enig med deg HI om at utro er man ikke bare mot partneren, men hele familien også. Men man er vel mest utro mot partneren..

 

Jeg skjønner veldig godt at du VAR bitter på din far. Såret og sint.

Jeg har selv opplevd lignende..Min far ble HATET i flere år. Jeg ville ikke se han, prate med han, eller noe.

 

En dag ble jeg voksen. Jeg innså at jeg brukte unødvendig mye energi på dette. Pappa hadde gjort en tabbe, som ALLE gjør i løpet av livet. Jeg har bare en pappa. Jeg bestemte meg for å legge bak meg de usunne og urealistiske følelsene mine, og hverdagen ble bedre.

 

Jeg må ærlig innrømme at det ikke høres normalt ut at du er til de grader så bitter enda..Du er nå voksen og har egne barn. Du burde kunne se litt utenfor din egne lille boble. Hva hvis du hadde gjort et lite mennesklig feilsteg i livet, og noen av barna dine hatet deg for det resten av livet? De ønsket til og med at resten av livet DITT skulle bli jævlig?

 

Jeg tror ærlig talt at du burde oppsøke psykolog og få luftet tankene dine litt..Du er litt psyk.

[Anonym bruker]

Uff, det må være slitsomt for deg å dyrke denne bitterheten så til de grader.

Gi slipp og du vil få et bedre liv

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg har også opplevd at mine foreldre ble skilte. Min far var også utro mot min mor. De hadde lenge hatt vansker i ekteskapet. De kranglet om alt og ingenting, og min far for ofte ut i sinne. Senere kom det fram hvor han dro, og til hvem. Det endte i skilsmisse.

 

Vi trodde alle at han skulle flytte sammen med elskerinnen. Men det gjorde han aldri. Han bodde alene, og etterhvert angret han og ville tilbake til min mor. Han fant fort ut at gresset ikke er grønnere på den andre siden. Min mor ønsket ikke å ta han tilbake de føste årene. Men etter at vi ble voksne, fant de faktisk tilbake til hverandre. Den dag i dag er de et radarpar. De krangler aldri. Før kranglet de pga uenighet i oppdragelsen av oss barna, og pga stress og mye jobbing.

 

Det jeg vil frem til er at selv om jeg aldri hatet min far pga utroskapen, så mistet jeg all respekt for ham. Og jeg stoler aldri helt og fullt på ham lenger. Mitt syn på ham, og vårt far/datter-forhold fikk seg en real knekk pga utroskapen hans. Han tror alt er ok, og at vi er kommet obver det han gjorde. Men det kan jeg med hånden på hjerte si at jeg aldri kan komme helt over. Men jeg er jo glad i ham, og jeg snakker normalt til ham. Men jeg slipper han aldri helt inn ihjerte mer. Det skjedde noe med meg den gang, og det vi nok alltid prege meg og mitt syn på ham.

 

Så jeg skjønner godt at du sliter med dette. Håper din mann, dine barn, din mor og andre nære rundt deg lyser opp livet ditt så mye, at det din far gjorde den gang bare er en liten mørk sky som du kan vifte bort, når den dukker opp.

[Anonym bruker]

Og du tenkte aldri på at om moren din hadde vært så fantastisk og forholdet hadde vært bra ellers kunne hun tilgitt faren din?

 

Om en 10-15 år vil du nok se at det krever litt å være gift (om du ikke blir skilt før det da), fra begge parter. Alle gjør dumme ting på ett eller annet område. Evnen til tilgivelse er nok like viktig som ikke å være utro.

[Anonym bruker]

Vet du hva.. Jeg kjenner jeg blir så forbanna over sånne som deg, som begynner å kalle en mann pappa bare fordi han er gift med din mor og har vært så voldsomt grei med dere barna og din mor.

Og at barna dine kaller han bestefar når den egentlige bestefaren er i levende livet.

Han har ikke gitt dere livet, ergo er han ikke deres far, eller barnas bestefar.

 

 

Faren din dreit seg ut, han angrer tydeligvis.

Må si meg enig med de andre her oppe, du må tydeligvis har litt issues med deg selv som holder på på denne måten.

Kjenner jeg syntes litt synd på deg

 

 

[FlightlessBird]

nå har jeg ikke lest alt her, men ser jo at du er bitter. Synes du skal tenke deg litt om. Jeg kjenner mange som har hatt en vanskelig oppvekst - og jeg har selv hatt det. MEN jeg vil ikke gå å være bitter for det. Det går kun utover meg selv..

 

Livet er urettferdig... Ingen er perfekte - desverre! Tilgivelse kommer inn her. Vi må tilgi hverandre selv om vi gjør feil og har feil. Det du kan få ut av dette er lærdom! Ikke gjør de samme feilene selv.

 

Min mamma vokste opp med en mor som slet med alkohol. Hennes far døde i en ulykke før hun fyllte 1 år og oppveksten har vært vanskelig. Hun bodde på barnehjem 1 års tid hvor hun opplevde overgrep osv osv. Hun snakker ikke om sin "forferdelige" oppvekst. Hun sier at hun ikke er bitter.. hennes mor gjorde så godt hun kunne, men hadde det ikke lett. Min mamma har sagt at hun heller har tatt med seg det som var godt og "glemt" det vonde evt. lært av det.

Hun er en sterk kvinne og jeg har aldri merket på henne at hun noen gang har hatt det tøft.

 

Det samme har jeg gjort... Har ikke hatt det lett pga forskjellige ting, men velger å gå videre og være sterk.

 

Så prøv å tenk litt forbi deg selv, og se at du egentlig ikke har hatt det så fælt. Ta med deg det gode og lær av det vonde! Og viktigst av alt, legg fra deg bitterheten.. den gir deg bare et vondt liv!

[Anonym bruker]

Hvordan kan dere si at dere ikke forstår Hi? Er helt paff her jeg sitter og leser gjennom svarene hun får. Jøjemeg er dere bare utro kvinnfolk selv kanskje, siden dere svarer sånn dritt eller?

 

 

Klart man blir bitter når ens far/mor/ektefelle eller you name it svikter en sånn bare pga trangen til å ha sex er så sterk.

 

Jeg har aldri skjønt at man kan bli så kåt at man helt mister følelsen i det største hodet.

[Anonym bruker]

Min mann var også utro. Vi kjempet for kjærligheten, og jeg tilga han. Mine barn har fremdeles sin elskede far og vi har det bedre enn noen gang. Så slik kan det også gå. At du velger å være et bittert offer resten av livet straffer jo egentlig bare deg selv. Og det er trist:(

[Anonym bruker]

Faren hennes forsvares da ikke fordi trangen hans til å ha sex var for stor!

Med mindre han var sexavhengig, noe han synnsynlig IKKE var, så var det nok flere grunner til at han var utro..

Nå er ingen grunn god nok, men det er sjeldent at ting er så svart-hvitt, som at "Han var så kåt at han måtte pule på andre".

[Anonym bruker]

Jeg er enig med HI jeg. Når man er utro mot sin ektefelle er man også utro mot den familien man har skapt sammen. Man svikter også barna. En ting er om man gjør det for kjærligheten, en annen ting er det om man gjør det av en liten små forelskelse eller fylle vrøvl.

 

Min far var alltid utro, min far er fremdeles utro. Foreldrene mine er sammen den dag i dag. Han har alltid et eller annet kvinnemenneske på gress. Kvalmt spør du meg.

[Anonym bruker]

Ja,-det er kvalmt. Og om de er sammen og later som ingenting er det jo bare dumt. Fra begge sider.

Men det virker jo som at historien til HI er en helt annen,-og ifølge henne hadde jo foreldrene et drømmeekteskap før utroskapen. Så da kan man jo tenke at det finnes måter å løse det på uten å skille seg....

[Anonym bruker]

Herregud, her er det mange som trenger terapi, tenker jeg...

 

Er det virkelig ingen som tenker på å legge ting BAK seg???

Dere får jo mye ødelagt ved å være bitre og uforsonlige.

 

[Anonym bruker]

13.07

 

Vært utro selv?? Kan tenke meg det

[Anonym bruker]

Nei, jeg har ikke vært det selv. Men foreldrene mine ble skilt - blant annet pga utroskap.

 

Men jeg tenker at det må gå an å gå videre for det?? Jeg synes det høres helt forferdelig ut at det dveles med dette i årevis etterpå. Det kan da umulig være sunt...

 

Anonym 13.07

[Anonym bruker]

Mine foreldre ble også skilt pga min far fant en annen. Kunne ikke falt meg inn å 'straffe' min far eller min mor for at de ikke forble gift. Livet er uforutsigbart og kort, man har ikke tid til å kaste bort på å være bitter og hatefull mot de man er glad i!