Trenger å lufte ut litt.

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet her inne før.

Det er meg, meg som tok abort tidlig i september, fordi jeg ikke hadde bein nok i nesa til å forstå at jeg faktisk kunne klart å gått igjennom graviditeten alene.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Dagene blir hardere for hver eneste dag som går, jeg sliter.

Jeg sliter, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, fordi jeg fortjener det.

Jeg klarer ikke å se meg selv i speilet lenger. Føler det er stemplet morder i trynet på meg. Jeg angrer mer idag enn jeg gjorde igår, selv om jeg ikke ville trodd det gikk an å angre mer. Derfor gruer jeg meg veldig til imorgen, fordi jeg kommer til å ha det enda vanskeligere da.

 

Jeg savner spiren min. Når jeg tenker på det føles det ut som at jeg flyr litt, følelsen av å besvime. Går det an at det svartner for en pga anger?

Går det an å dø av et knust hjerte?

 

Jeg skulle egentlig beholde. Jeg var til og med hos jordmor, og hun fant hjerteslagene med én gang. Jeg tok det opp på mobilen min, og har den ennå lagret der. Klarer ikke å slette den, kommer meg ikke videre.

Vil ikke at det skal være over.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, trengte bare et sted å få luftet det ut.

[Anonym bruker]

Huff, dette høres ille ut. Skjønner at du har det tungt nå. Ekstra ille er det sikkert at du hørte hjerteslagene, og fremdeles har tilgang til dem. Tror at hvis du klarer å slette dem, er det til det beste. Det blir en slags selvpining å ha dem der.

 

Du tok et valg basert på det du følte var best der og da. Klarer du å huske hvilke grunner du hadde som var så tungtveiende for deg? Skriv dem ned! Tror nok at følelsene du sitter med nå er et resultat av for mye tenking og som sagt denne selvpiningen. Det kan godt hende at valget ditt var til det beste, men at du har "glemt" det litt oppi alt sammen.

 

Prøv å tenke framover selv om det er vanskelig. Jeg tror du rett og slett må distansere deg litt for å klare å gå videre.

 

Du fortjener ikke å ha det sånn selv om du tror det. Det er tøft å være alenemor, og jeg kan forstå valget ditt. Du virker som en oppegående jente som ikke tar lett på det her, og det er jo forsåvidt bra! Samtidig må du huske på at man har lov til å gå på en smell.

 

Det er sikkert tøft å høre, men ingenting kan forandre valget ditt nå. Du kan velge å dvele ved det, eller du kan tenke at du har vokst på erfaringen og at livet vil gå sin gang uansett. Like gjerne gjøre det beste utav det, ikke sant?

 

Husk på at det finnes profesjonell hjelp å få hvis du ikke takler det aleine. Det er ingen skam!

 

Lykke til!

 

Sender deg en klem.

[Anonym bruker]

søk hjelp til å takle det!

 

Snakk med jordmor om det og se om hun kan finne noen som kan hjelpe.

 

 

Høres ut som om du surrer deg inn i en negativ spiral. Best å komme ut av den så fort som mulig.

[Anonym bruker]

du må rett og slett tilgi deg selv.bare på den måten kan du klare å gå framover og videre i livet.slutt å snu deg tilbake,slett hjerteslag på mobil(la noen andre gjøre det for deg)tenk at du gjorde det av en grunn,og selv om den grunnen ikke er bra nok for deg nå så VAR den bra nok da.

 

nå kan du se at du hadde klart å gått gjennom svangerskapet,men DA klarte du ikke å se det.

du har lært av din feil og i stedet for å stenge deg inne og hate deg selv så må du prøve dra nytte av også denne erfaringen."det som ikke dreper oss hjelper oss" noen ganger kan det være vanskelig å se akkurat dette,men du vil til slutt.

 

Gjør en liten symbolsk handling.kanskje kan du legge en liten rose på for deg en spesiell plass mens du snakker til det ufødte livet som det aldri ble noe av,si unnskyld,si alle tankene dine mens du legger ned rosen.kanskje kan dine tanker og fryktelig dårlig samvittighet legges litt igjen her slik at du kan gå videre?

noen ganger hjelper det å si ting høyt.

 

Tilgi deg selv, gå videre og tenk på at du kan kontrollere dine egne tanker!

 

lykke til!

[Anonym bruker]

uff, nå får jeg skikkelig vondt av deg. Jeg var utenfor liknende situasjon og vet så alt for godt hvordan du har det nå. Det er en ekstrem vond tid for deg nå, og jeg håper at du har noen rundt deg som kan støtte deg i denne tiden.

Jeg støtter forslaget over, og synes at du bør fortelle jordmor om din opplevelse og at du sliter med anger. Jeg pleide selv og tenke at jeg fortjente å ha det vondt, på bakgrunn av aborten. Men i dag så ser jeg ikke slik på saken og håper at du også vil komme deg videre og kunne tilgi deg selv.