Min gravide mage splitter familien!

[evig_lykke]

Jeg trenger sårt råd!

Min yngre bror (22) og kjæresten (21) mistet i mai i år sin datter i uke 23, levde bare en liten time. Og dette er svært trist, alle i familien sørger, og jeg har vært der for dem hele tiden, uansett hva det skulle være.

Jeg som eldre søster (24) har lenge hatt lyst på barn, men av naturlige årsaker ikke snakket med lillebror om dette før de ble gravide, de ville vi skulle ha baby sammen med de, så de ble nære søskenbarn. Hadde det vært opp til meg så hadde jeg sikkert hatt en baby nå, men jeg og min kjæreste (25) hadde "planlagt" å slutte på pillen når jeg var tom for piller hjemme, dette var da i juli. Vi gjorde det, og vi ble gravid ganske fort, allerede etter 2. mens (pp2). For svigerinna mi har dette vært et sårt tema, og jeg har derfor latt være å snakke med henne om mitt ønske om barn o.l. Men når jeg nå er snart 13 uker på vei, og jeg har offentliggjort graviditeten, bryter de all kontakt, svarer ikke på tlf eller sms, fjerner meg som venn på blogg.no o.l. Og min bror har fjernet meg som søsken på facebook. Jeg forventet ikke jubel fra de to, men å kutte meg ut, min egen bror. Dette har jeg svært vanskelig for å forstå. Jeg forstår selvfølgelig deres sorg, og at det kan være vanskelig når andre rundt blir gravide. Men, ikke en lyd fra den kanten. Ikke gratulerer, ingenting..... De bryter rett og slett kontakten.. Og jeg prøver meg og sender støttende sms- får ikke svar...

HVA SKAL JEG GJØRE? Hva tenker DU om dette?

[mariabee]

Hva sier foreldrene dine til dette?

 

Her hadde jeg rett å slett bare latt bror og svigerinne styre sitt eget løp. Det er tydelig at de har tatt et valg, i mine øyne er det TOTALT feil valg. Man gjør ikke sånt mot sin egen familie, man støtter hverandre i BÅDE gode og onde dager. Så synes dette rett å slett er frekt fra deres side. Det er tross alt en liten stund siden deres tap, men likevel hadde jeg som søster forventet en gratulasjon og at de kunne være gla på deres vegne.

Slik oppførsel synes jeg er barnslig!!

 

Støtter deg/dere fullt ut i dette.

[Vimemor]

Jeg tror jeg hadde blitt litt irritert jeg.

Her har du vært støttende og gjort det du kan for å være til stede for de.

Skal du gå å ''skamme'' deg over at du kan få barn og de ikke ?

Skal ikke du kunne få barn fordi de mistet ?

Hvorfor skal dette gå ut over deg ?

 

Jeg syns det blir utrolig feil av de å handle slik de har gjort.

Jeg syns du skal gi en klar beskjed om hva du mener oppi dette her.

Ikke unnskyld deg. det har du alt gjort.

 

Det høres kanskje litt brutalt ut, men... Hva skal du gjøre da ? La vær å få barn ? det blir jo helt feil... "/

[evig_lykke]

Helt enig med dere begge, jeg bare må få det inn i hodebarken. At det ikke bare er meg som tenker at det er deres handlig som er feil, og ikke min. Det er egentlig en mye lengre historie, der alt startet med en e-mail hvor jeg virkelig fikk høre. Godte meg i deres sorg, egoisme, hvorfor skulle jeg absolutt nå skyndte meg med å bli gravid, bevise at jeg klarte noe de ikke klarte, osv osv.....

Jeg føler meg helt tom. Å miste min egen bror på denne måten... Jeg klarer liksom ikke å bare la det gå heller, men skal jeg sende en mail tilbake? Jeg vetta søren jeg. Synes i allefall ikke de skal få "støtte" med denne oppførselen ved at jeg later som ingenting. Jeg synes de har rett på å høre min mening... Men hjelp? Og jeg vil heller ikke angre på noe jeg sier eller gjør i denne situasjonen. For det kommer (sikkert) en dag da de faktisk skjønner hele poenget, og at det er de som ikke tenker utenom stuedøra....

[Ster IL]

Jeg har aldri mistet, men slitt i veldig mange år med å bli gravid mens "alle" rundt meg fikk barn.

Selvfølgelig er det sårt, men din bror går altfor langt.

 

Hva om de ikke blir gravide igjen da? Skal dere da også gå barnløse ut livet?

 

Tror kansje de må jobbe litt med sorgen, la de få litt tid og send så en sms etter en stund, men før du føder da.

 

Lykke til.

[Anonym']

Uff, for en trist situasjon!

Du har fått gode råde over, ser jeg.

Ville bare legge til at for alt hva du gjør, ikke send noe skriftlig. Det er nemlig så alt for enkelt å ilegge deg andre følelser/meninger/betydninger i det du skriver til dem, enn det du faktisk mener - om de for tiden er i en tung sorgprosess/følelsesmessig kaos og helst vil tro det verste.

 

Hvis du føler at du har noe du ville formidlet til dem (godt eller vondt) anbefaler jeg deg absolutt å gjøre dette ansikt til ansikt - slik at tonefall og kroppsspråk er med på å gjøre det helt tydelig hva du prøver å si.

 

Hvis de bestemmer seg for å misforstå det du evt. skriver, er det fryktelig vanskelig å rette dette opp igjen.

 

Ble litt langt dette her, men kort sagt mener jeg altså bare at du av fare for å bli mistolket ikke bør formidle deg skriftlig. Lett å vri og vrenge på de skrevne ord...Snakk med dem direkte når du etterhvert får sjanse til det.

 

Håper alt ordner seg på sikt! La tvilen komme dem til gode, og velg å tro at det er sorgen deres som snakker/handler - og at de vil se dette etterhvert. Du skal i allefall ikke sette ditt liv på vent. Det kommer det ikke noe godt ut av.

 

Lykke til!

[:o) :o) :o)]

Uff da... Dette hørtes jo kjempetrist ut! Synes din bror og svigerinne oppfører seg forferdelig dårlig ovenfor deg her. Kjenner at jeg rett og slett blir litt sint, samtidig som jeg blir trist av å tenke på situasjonen din. Jeg forstår at de har det vanskelig, men det er tross alt ikke din feil at det gikk galt for dem. Dette ødelegger jo mye av din opplevelse av å vente et lite barn også, og selv om du ikke har fortalt dem at dere ønsker barn, så er jo dette en helt naturlig ting.

 

Jeg har selv en søster som spontanaborterte rett før jeg ble gravid, og en gang etter jeg var blitt det også. Hun var ikke så veldig langt på vei noen av gangene, men det var likevel fryktelig vondt for henne, og for hennes mann selvfølgelig. De hadde prøvd veldig lenge å få barn, og når det endelig klaffet så gikk det likevel galt.

Men de gleder seg stort på våre vegne likevel. Spør hvordan det går, og er alltid spent på hvordan det har gått etter hver kontroll jeg har vært på. Klart de synes det er vanskelig å tenke på at de egentlig skulle hatt et lite barn omtrent samtidig med oss, spesielt siden de ikke har klart å bli gravid igjen etter siste spontanabort, men vi er flinke å prate sammen. Jeg synes det var litt ekkelt å fortelle at jeg var blitt gravid, men har aldri følt meg skyldig på noen som helst måte, og det har jeg ikke grunn til heller.

 

Jeg synes du skal ta en alvorsprat med din bror. Hvis du ikke får svar på sms eller om du ringer, så møt opp på døren. Eller evt om noen andre i familien, som han fortsatt har kontakt med, kan prate litt med han? Jeg regner med de andre i familien ser på dette fra din side, og forstår din fortvilelse.

 

Hvis ikke dette fungerer heller, så ville jeg (om jeg var i din situasjon) rett og slett skrevet et brev/mail til dem, der jeg ikke lenger bare var forståelsesfull, men heller litt saklig og krass.

Jeg hadde ikke vært frekk eller kjeftet.. men skrevet at denne måten å takle dette på rett og slett er feil. At dette ikke var min feil, og at de ikke kan kutte kontakten med alle som venter barn heretter, spesielt ikke sin egen søster. Jeg ville fått med at jeg er her om de trengte noen å prate med, men at dette var siste gang jeg prøvde å ta kontakt, da det tok for mye på å få avslag etter avslag. Kanskje jeg t.o.m. hadde fått med på slutten at jeg faktisk forventet en unskyldning for måten de hadde latt sin sorg gå utover meg.

 

Dette høres kanskje litt volsomt ut, men kanskje det er det som må til får at de skal "våkne" litt..

 

Jeg håper det ordner seg for deg og din bror, at han og samboeren hans tar til fornuft, og at dere får det samme forholdet dere hadde før. Du har ikke gjort noe galt, og jeg håper du forstår det.. Prøv å glede deg over barnet du venter, så tar nok din bror kontakt etterhvert, når han har fått ting på avstand...håper jeg:)

 

Klem

 

(Oi, ble visst litt langt dette innlegget her..!)

[Margarita --]

Først, en sak har alltid to sider.. Sier ikke det fordi du har gjort noe galt, men to parter har alltid forskjellig innfallsvinkel.

 

Det høres helt merkelig ut å reagere slik som din bror og svigerinne gjør, det virker jo rett og slett sykt... Hvordan forhold har du til din bror/svigerinne fra før av? Det virker jo som om dere er nære, og da tenker jeg at det har skjedd noe svært alvorlig i kommuniksjonen mellom dere.

Med mindre din bror/svig. er meget deprimerte, og rett og slett ikke er istand til å forholde seg normalt til omverden.

 

Det er iallefall min første tanke, at de ikke greier i det hele tatt å se at deres reaksjon er både slem og usaklig. At du får en mail hvor du vistnok hoverer med din evne til å få barn ol, er jo egentlig et godt bevis på at de er virkelig ute å kjøre.

 

Hvis du vil være den "bedre part" i denne situasjonen her, ville jeg gjort følgende; Kontaktet de/sendt en mail, hvor du beklager at de har det så vanskelig at de ikke er istand til å se din sitasjon/lykke, men at du tilgir de for det fordi du skjønner at de må være veldig langt nede. Og at du en dag vil være der for å prate med de om sorgen over det tapte barnet når de en dag er klare.

 

Hvis du kjefter(noe som på en måte er meget fortjent), vil de bare angripe tilbake og bruke mye lengre tid på å se at de har handlet helt urett mot deg. Ta den myke varianten overfor, ville jeg anbefalt..

 

Synes veldig synd på deg, det er totalt ufortjent det som skjer med deg. Men tenk på at enten er de noen skikkelige rasshøl(unnskyld meg), eller så er de bare så langt nede at de er sint på alle som er lykkeligere enn de, spesielt de som er nærmest.

 

Jeg går utfra at du ikke har uttrykt din enorme glede i det vide og brede, slik at de føler seg tråkket enda mer på. Men selvfølgelig skal du vise glede over det som skjer i ditt liv!!

[:o) :o) :o)]

Så ikke dette siste innlegget ditt før etter jeg hadde skrevet en "stil" til deg i sted. Dette gjør jo situasjonen helt anderledes. Det er jo tydelig at de ikke unner noen andre noe godt fordi de selv har det vondt. Her er det nok best å kutte all kontakt, til de selv tar til fornuft! Og da fortjener du en alvorlig unskyldning, noe du ikke kan la de komme unna med!!!

 

Men hvordan reagerer resten av familien din i denne situasjonen? Foreldrene dine må vel kunne ta seg en prat med han? Greit nok at han er voksen, men trenger jo tydeligvis noen til å sette seg litt på plass likevel!

[evig_lykke]

FRA FORFATTEREN:

 

TUSEN TAKK for ærlige svar. Jeg vet jo at måten deres å takle dette på er pga sorgen. Vi sto hverandre veldig nære før dette skjedde. Jeg var en av hennes beste venner, og min kjæreste og min bror var også veldig gode venner. Og det er vel kanskje derfor de "ikke trodde jeg kunne gjøre noe så fælt mot dem", "rive ned alt som et korthus" ved å bli gravid. Jeg forstår deres side veldig godt, men har aldri opplevd det å miste et barn/spontanabortere selv. Men jeg forstår at det er sårt, men ikke at de ikke klarer å unne meg glede.

Og snart er det jul og all ting... Jeg tenker nå etter å ha lest fra dere, at jeg vil skrive et brev (synes mail er ufyselig upersonlig) som de kan få før jul, hvis de ikke har kontaktet meg før det.... Da kanskje jeg har fått litt "avstand" fra det sinte i meg, og klarer å skrive ned det følelsesmessige i situasjonen.

Våre foreldre (og ALLE andre jeg har snakket med) er på min side. Synes det er fælt at mor og far skal være nødt til å velge side i en sak mellom to av sine barn, men de sier det selv, det er logisk å ikke jatte med dem. Mamma har sagt tydelig i fra flere ganger, men uansett hva hun sier, så går det ikke inn. Enda svigerinne og min mor har god kontakt.

Å ikke få oppmerksomhet/gave i julen av min bror forventer jeg meg nå ikke heller, og dette er trist, da det er en familiehøytid. Men det er enda over en mnd til. Så de får en mnd, så blir det brevskriving på meg...

Å møte opp på døra, det tørr jeg forresten ikke. Jeg er helt ærlig ikke trygg på dem, og i den situasjonen de er i som består av kun sinne og sorg, så er jeg faktisk redd for at min egen bror er truende til å slå meg i magen fordi jeg er gravid. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å sitte ned og snakke med de. Men da gjerne med mamma i nærheten. For hun har hørt fra begge parter, og vi hører begge på hva hun har å si, uansett hvem hun holder med........

[Gjest Mentha♥med kul på magen♥]

Uff, jeg vil bare si at jeg føler veldig med deg! Det er utrolig trist at broren og svigerinnen din mistet, men det rettferdiggjør på ingen måte at de skal angripe deg for at du er gravid. Du har vært veldig forståelsesfull, og på ingen måte prøvd å gni inn at du er gravid, ettersom jeg har lest fra innleggene dine.

Det er veldig godt at du har familien i ryggen, det støtter oppunder følelsen av at det ikke er du som har gjort noe galt!

 

Jeg vil gi det samme råd som har blitt nevnt ovenfor; ikke ty til aggresjon når du tar kontakt. Vis forståelse, vær mild og rekk ut en hånd til de, men aldri be om unnskyldning for at du er gravid. Dette skal være en gledestid for deg, men når du ser at de har det vondt så blir det vanskelig for deg og. De har mistet og det er vanskelig for dem å se rasjonelt på din graviditet, men de har fortsatt mange muligheter til å få barn! Det er sannsynligvis en veldig god grunn til at de spontanaborterte, og barnet ville nokvært alvorlig skadet eller ikke levedyktig. Det er naturens måte å løse det på, men det kan være hardt for de som opplever det.

 

Gi de litt tid til å bearbeide det som har skjedd, både med dem og deg, og så synes jeg det er en god ide å ta kontakt før jul, kanskje med hjelp fra din mor. Dere kan dra på julebesøk sammen, ta med noen kaker og håpe de er i form til en god prat hvor alle kan få lufte sine tanker på en rolig måte. Jeg tror ikke de trenger å føle seg anklaget nå, irrasjonelle tanker og handlinger som kommer av sorg forsvinner ikke lettere hvis man i tillegg føler seg urettmessig angrepet, tvert imot kan det ofte bli verre og fordype kløften som har kommet mellom dere.

Det kan være en god ide å la foreldrene dine "bearbeide" dem litt, som en nøytral middelpart, så kanskje de etterhvert får øynene opp for at de sårer og svikter deg like mye som de føler seg såret og sviktet selv.

 

Håper dere får orden i dette, og at broren og svigerinnen din får jobbet seg gjennom sorgen så de kan glede seg sammen med dere i tiden som kommer!

[♀ RosaPåVei ♀]

Søsken finner nesten alltid tilbake til hverandre igjen,men det kan ta tid.

 

Håper det ordner seg raskt for dere =)

[AO3]

Først og fremst synes jeg det er veldig bra at du blir støttet av (resten av) familien!

 

Jeg synes det høres ut som en god idé å la dem få litt tid, og så skrive brev eller få hjelp av din mor. Er det også noe familien din kan gjøre uten at du involveres direkte? For meg høres det rett og slett ut som om de to trenger hjelp. Psykolog, lege e.l. De har all rett til å sørge, men det virker irrasjonelt å angripe DEG fordi du har blitt gravid. Da har sorgen gått over til å bli destruktiv.

[Håpefull77]

Huff, utrolig leit det du opplever. Og ufattelig det din bror og svigerinne har opplevd.

 

Jeg har mistet noen ganger, men aldri kommet så langt som det din bror opplevde. Så dems sorg er nok ufattelig mye større.

Min svigerinne og jeg skulle hatt barn på samme tid for 2 år siden. Jeg mistet i uke 11. Men jeg unnet dem den lille herlige jenta. Og setter stor pris på å være sammen med dem.

Etter å ha mistet 5 ganger havnet jeg langt nede. Gråt hver gang jeg kom hjem fra jobb. Etterhvert oppdager jeg at 2 av mine kollegaer skulle ha samtidig som jeg skulle ha hatt 5 gangen. Like etterpå kom ei til som skulle ha mnd etter. I tillegg var det ei som skulle ha noen mnd før. Vi er ikke mange på jobb (ca 25-30) så det synes og merkes.

Til slutt fikk jeg klar beskjed av mannen om å komme meg videre og ikke grave meg ned.

Vi begynte også med alternativ behandling (for å hjelpe mot barnløsheten), og i oppstartsamtalen sa jeg hvor tungt jeg synes det var med alle på jobb. Fikk da klar beskjed om at jeg måtte inse at realiteten er at mange rundt meg kom til å bli gravid når vi holdt på og at jeg ikke kunne la være å unne dem den gleden. Kollegaer er overhode ikke så nære som søsken. Men poenget mitt var at det var noe jeg så hver dag, og måtte forholde meg til det. Noe din bror og svigerinne også må på et mye nærere plan.

Et par mnd senere fant jeg ut, i bryllupet vårt, at svigerinnen min skal ha barn igjen. Og jeg ble kjempeglad. De ville ikke sleppe bomben i vårt bryllup av hensyn til oss. Men jeg fant ut likevel!

Hovedpoenget med denne lange utbroderingen min er at noen må fortelle dem at livet går videre, og at ingen ønsker å gjøre dem vondt. Det er jo ingen som setter barn til verden for å gni inn andres smerte, Mange rundt dem kommer til å få barn. Og ja, det er sårt, forderdelig sårt. Men en kan ikke la vær å glede seg over at andre får til noe som man ønsker sterkt selv. De må kanskje få noen andre enn familie å prate med. Eksterne. Som kan hjelpe dem med å sortere tankene (trengte bare denne oppstartssamtalen jeg da, men noen vil trenge mer). Det hjalp i hvertfall meg.

Lykke til, håper det ordner seg fortest mulig og at dere får en fin julefeiring i sammen. Jeg håper også at din bror og svigerinne blir gravide igjen snart, slik at de får noe å glede seg over.

[Makko med to små gutter]

Uff dette høres ikke greit ut!

Jeg tror jeg ville skrevet et brev til de, forklart på best mulig måte at du føler med dem i sorgen over xxx (bruk barnets navn!), og si noen ord om hvorfor dere valgte å få barn.

 

Det er ikke lett å håndtere slike situasjoner. Jeg har en god venninne som til alt overmål hadde termin samme DAG som meg. Men hun mistet dessverre i uke 14. Var veldig usikker på henne de første gangene vi møttes etter aborten, men valgte å "føle meg fram" og snakke om det. Vi har hatt lange fine samtaler, og nå virker det som hun har det bedre i forhold til aborten, og de er klare til å prøve på nytt (jeg har 2mnd igjen til termin).

 

Lykke til!

[Mamma til*2 jenter*]

Fra en som har opplevd tapet selv:

 

Ting tar tid...

Din bror og svigerinne har en lang prosess forann seg. Akkurat nå blokker de ut alle andre sin lykke å lukker seg helt å må ha tid til å gå gjennom sorg-prosessen ALENE...

Om de ville ha hjelp ville de gitt beskjed. Noen er bare slik at de trenger fred å tåler ikke at andre rundt dem får barn.

 

La dem få litt tid til å tenke å la dem ta kontakt når dem har komt til ro med sitt.

 

Jeg skjønner deg veldig godt å de er ikke en grei oppførsel fra nærmeste familie når du går gravid å reagere slik.

Men tenk deg deres situasjon da..23 uker på vei å mistet babyen sin! Ikke nok med at barnet døde men hun måtte gå gjennom en fødsel å måtte si farvel med barnet de trodde de elsket over alt på jord. Begravelse,sinne,gråt å mange minner man aldri vil gjennomgå igjen.

 

Lover deg at når de føler seg klar så ordner alt seg.

GI DEM TID!!

Det er grusomt å en fæl prosess din bror å svigerinne har vært gjennom å må gå gjennom kommende år.

Når svigerinnen din går gravid igjen (noe som sikkert skjer snart siden man er ekstremt fruktbar etter noe sånt) så kommer hun ikke til å si det til noen før hun er lang uti svangerskapet pga frykt å redsel for å miste. Men bare husk å fortell henne at du gjerne vil vite det så du kan støtte henne å hjelpe henne gjennom den prosessen.

 

Sorry for mye forvirrende setninger.

 

[lindynatt]

Jeg var ufrivillig barnløs (er nå frivillig barnløs pga helse)

 

Det var tungt, jeg ville så gjerne, men vi fikk det jo ikke til.

Husker for noen år siden at vi skulle i 60 års dag til Pappa og jeg hadde håpet at jeg der kunne stolt proklamere at et barnebarn var på vei.

 

Men jeg ble jo ikke gravid.

 

Min søster derimot var blitt gravid, med baby nr 2.

 

Jovsst var det sårt, jeg ville jo så gjerne, men jeg støttet henne hele veien.

 

Synes familien din er slemme jeg, ja det er tøfft og ikke få det til selv, man blir lei seg, men det er utrolig dårlig gjort å behandle deg på den måten.

Dagen min søster fortalte om graviditeten var jeg jo "skuffet" for jeg hadde gledet meg og håpt det var meg. Men så var det over, det er søsteren min og hun har rett på barn hun også.

 

Men det er familien din som har problemet, ikke du!

Det er ikke dinf eil at de har så store problemer at de tar sinnet ut på deg.