Ombestemt seg etter prøverørsbehandling...

[Anonym bruker]

I oktober 2008 slutta jeg på p-pillene. Den gangen var det han som var mest ivrig på at dette skulle skje, men jeg ønsket meg også barn, og ville gjerne prøve. I juni 2009 var jeg inne til cellprøve-tagning, og ba legen om å se at alt var bra der inne ellers også. Han fant ut at jeg hadde en 2-delt livmor, og at dette lett kunne være grunnen til at jeg ikke ble gravid. Han sendte meg til sykehuset hvor jeg ble operert i januar 2010. Da fjernet de "veggen" som delte livmoren min, men fant ut at jeg også hadde tette eggledere. De anbefalte oss prøverørsbehandling. Jeg var knust. Totalt knust...

Samboeren min var støttende - og tok vare på meg etter operasjonen, og vi diskuterte valgene våre - og ble til slutt enige om å stelle oss i prøverørskø. Vi ble jo litt overumplet over alt dette - for vi trodde jo ikke at det skulle være så mye galt inni denne kroppen min, men ble anbefalt å starte tidlig med denne type behandling.

Vi kom inn til samtale i juni 2010 - og startet behandlingen i august.

Begge var overlykkelige for at ting begynte å skje - og at problemene våre ble litt satt bort til andre. Folk som kan dette! : )

Jeg fikk ut så mye som 16 egg, hvorav hele 13 ble befruktet - og vi hadde endelig fått noe å glede oss over!

Vi satt ett befruktet egg tilbake i livmoren min, men 2 uker etterpå viste graviditetstesten negativt. Jeg ble knust nok en gang... Men denne dagen er nok den dagen jeg begynte å kjenne endringene hos han..

Han virket ikke deppa, men sa at folk flest lykkes ikke på første forsøk osv. Det er jeg helt enig i, men det må være lov å bli lei seg allikevel?

Vi skulle inn igjen i oktober i år for neste innsetting av egg, men rett før dette skjedde så hadde vi en krangel... Og på slutten av denne krangelen klarte han å fortelle meg at han ville vente med neste forsøk. Jeg spurte hvorfor, og hvor lenge osv. Det var fordi vi kranglet så mye, men han visste ikke hvor lenge han ville vente.

(Jeg har selvfølgelig vært opp og ned i humøret ettersom slagene i trynet faller på meg, så jeg har nok vært vrien - men dette LOVTE han meg å forstå og tolerere. Vi hadde snakket ekstremt mye om at dette ville skje før vi satte igang.) Og jeg spurte han opptil 10 ganger om han var 100% sikker på at vi skulle stelle oss i denne køen før vi gjorde det, og han svarte ja hver gang. Dette gikk han da altså tilbake på.. Og jeg ble såååå flau!! Her opptar vi plassen som andre kunne fått om vi ikke stod her på stedet hvil - og han er plutselig usikker??? Hvordan kan han sette meg i denne situasjonen?? Jeg måtte jo sende en mail til sykehuset, og beklaget på det sterkeste at dette hadde skjedd, men de sa det var helt normalt - og at dette skjer oftere enn man tror. Påkjenningen er stor for kvinnene - og mennene blir lei syting/sutring/konflikter.

Nå er jeg livredd..for hva vil skje hvis vi krangler igjen etter neste gang vi bestemmer oss for å prøve? Skal vi stoppe opp igjen? Herregud, jeg er 28 år, vi har pusset opp et hus sammen - og vi var klare for dette.. Er vi ikke det lenger?

(Beklager for veeeldig lang historie, men det ligger i detaljene vet dere..) ; )