Hvis man som barn har hatt en "sak" i barnevernet...

[Anonym bruker]

..kan man i ettertid be om å få se sakspapirene? Hvordan går man i så fall frem?

 

Barnevernet ble innblandet da jeg vokste opp pga mulig omsorgssvikt (som var reell, men det ble ikke gjort noe). Pappaen min ble spurt om han ville ta over omsorgen dersom det ble aktuelt, men jeg tror han sa nei... Har bedt ham om å få se papirene, som han sier at han har, men han prater det bort eller utsetter det. Jeg føler at jeg må få vite om dette stemmer..

[Anonym bruker]

Ja, du har rett til å se mappen din/papirene som omhandler deg.

Du kan gå ned på barnevernet å be om å få innsyn i dette, men om det står om dine foreldre også i denne er det mulig at du må ha med godkjennelse fra dem at du får se det.

Jeg måtte iallefall ha med en erklæring fra min far da jeg ville se mappen min, enda det sto veldig lite om ham. Min mor var død, så der kunne de jo ikke si noe.

 

Det er ikke noen stor sak. Du forklarer henne i resepsjonen hva du ønsker, hun ringer ned i arkivet, og ordner det.

Du kan velge å få dem kopiert, eller lese dem på bv-kontoret.

 

Jeg valgte å få mine kopiert, men gikk senere tilbake for å lese dem på kontoret da de papirene jeg fikk utlevert var utrolig mangelfulle.

Da jeg ble plassert på kontoret for å lese viste det seg at de hadde en hel eske med papirer om meg, mens det jeg fikk utlevert av kopier var en liten lefse. Det forklarte jo hvorfor så mye manglet.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har vært og spurt i dag, men rette vedkommende var ikke tilstede. De skulle ringe meg i morgen. Håper det ikke går for lang tid. Er virkelig nervøs og spent på dette.

[Anonym bruker]

Lykke til... Men hva hvis det viser seg at faren din ikke ville ha omsorgen? Vil du ta risken på å bli såret og skuffet?

 

Kanskje du skal revurdere...

[Anonym bruker]

Jeg har vurdert frem og tilbake ganske lenge og har kommet frem til at jeg må vite. Jeg må få puslespillet til å gå opp, hvis du skjønner. Kanskje, hvis jeg finner ut at de ikke ville ha meg, så skjønner jeg for alvor at jeg alltid har stått på egne bein og da slutter jeg kanskje å forvente noe av andre. Blir bare skuffelser av det.