Mannen min er far til et barn til påstår han

[Anonym bruker]

Saken er slik: Min kjæres eks-samboer ble gravid mens de bodde sammen. Dessverre døde fosteret i uke 17 og måtte skrapes ut.

 

Etter hva jeg har lært er det helt normalt å abortere frem til uke 20 selv om sjansen avtar raskt etter uke 12.

Sånn sett ser jeg på det som skjedde som en abort, det er sånt som skjer selv om det selvfølgelig er kjempetrist for dem som opplever det.

 

Men mannen min (som selv ikke har noen forutsetning for å vite noe om dette, jeg vet dette er hans ekssamboers teori) sier at babyen deres var dødfødt. Han har derfor sagt at når våre to barn blir større vil han fortelle dem at de skulle hatt et eldre søsken.

DET synes jeg blir helt feil. Etter min oppfatning er et foster som dør i uke 17 et ikke levedyktig foster hvor naturen har ryddet opp, og en abort er for meg IKKE det samme som "et eldre søsken som vi dessverre aldri fikk møte". Jeg ser ingen grunn til at våre barn skal trenge å vite om en abort hans eks hadde mange år før de ble født.

 

La meg legge til her at hans eks er en super dame som jeg liker veldig godt, jeg er på ingen måte bitter eller sjalu over at de har vært sammen tidligere så dette handler ikke om mitt forhold til henne i tilfelle noen her skulle være fristet til å tro det.

 

Mannen min synes jeg er kynisk når jeg sier at dette er informasjon barna ikke trenger. Men jeg kjenner at jeg koker over tanken på at han skal fore dem med det jeg mener er riv ruskende gal informasjon om dette "søskenet".

 

Hva mener dere?

[Anonym bruker]

Ikke noe å snakke med barn om!

 

Dersom barnet selv opplever noe tilsvarende i voksen alder, kan man jo nevne det.

[Anonym bruker]

Dette var nok likevel svært dramatisk og vondt for din mann, og jeg skjønner logikken hans, faktisk. I hans hjerte vil han alltid mangle et barn. Og det synes jeg godt han kan få fortelle barna deres om- men når de blir større, vel og merke.

Og han bør spare dem for detaljene.

 

Jeg er enig i at du er en smule kynisk.

[Anonym bruker]

Nei, dette er ikke noe barna deres trenger å vite om..

 

Min mor mistet tvillinger i uke 20, tror hun måtte føde dem faktisk.. Men de var døde inni magen, og dette var en sen spontanabort..

 

Hun fortalte ikke meg om dette før jeg mistet selv i voksen alder, synes det var helt rett av henne.. Slike ting er vonde og forferdelige, og ikke noe man trenger å fortelle barn om.

 

Når barna en gang er voksne, og skal starte egen familie så kan det være greit å snakke litt om så de vet at dette kan skje alle og desverre er noe som skjer de aller fleste iløpet av livet. Noen aborterer tidlig, mens andre senere..

 

Håper din mann innser at dette ikke er informasjon han trenger å dele med deres barn.. Og han trenger i alle fall ikke kalle denne babyen de mistet for ett eldre søsken.. Det er helt feil!

[Anonym bruker]

Et foster på 17 uker er ikke et søsken og det er ikke noe å snakke med barna om. Virker ganske smakløst å skulle ta opp dette med ungene og kanskje påføre dem en sorg over et "søsken" de ikke fikk

[Anonym bruker]

Jeg forstår dere begge men jeg ville ikke fortalt dette til barna. Kansje nårde er over 16-17 år!! Hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke fortalt dette til barna mine. Jeg fikk vite at jeg skulle hatt en lillesøster men det var noe galt og fosteret døde, helt ærlig kunne jeg vært uten den informasjonen.

[Anonym bruker]

Først og fremst må jeg si at jeg forstår din manns sorg, og hans anerkjennelse av dette fosteret som et "mistet barn". Slik tror jeg mange føler det når de mister, uansett om det skjer før de selv eller andre vil beskrive fosteret som et barn. Hadde ikke spontanaborten skjedd, så hadde det jo blitt et barn. Ergo føles det som å ha mistet et barn som "egentlig" skulle vært...

 

Men fullstendig uavhengig av hva han mener og hvilken sorg han føler i forbindelse med det som skjedde, så er dette så absolutt ikke noe som angår barna. INGEN barn skulle trenge å få høre om slike ting mer enn nødvendig..!

 

Når barna blir voksne, og evt opplever det samme selv, da kan han jo evt dele dette med dem..

[Anonym bruker]

Sjønner dere begge, men der kan kanskje finne en mellomvei?

 

Hva hvis han forteller barna når de er store at "føe jeg og mamma ble kjærester så hadde pappa en annen kjæreste og hun hadde en baby i magen men den døde" eller noe slikt.

 

Barna trenger ikke all info og alle detaljer.

 

 

Jeg fikk vite når jeg var 15 at jeg skulle egentlig være en tvilling.

Den andre tvillingen døde i magen ca halvveis og ble tatt ut når jeg ble født under keisersnitt. For meg så syns jeg det bare var rart men godt å vite at det faktisk kunne vært en sånn som meg der ute, men jeg føler ikke noe savn for det.

[Anonym bruker]

Mannen din har mistet et barn han ønsket seg på den tiden. Det må han da få lov til å fortelle barna sine!

Her trenger du å gå i deg selv og se nærmere på dine motiver for å nekte ham å fortelle dem det!

[Anonym bruker]

Mannen din og exen mista eit barn dei var foreldre til og gleda seg til å møte. Det er ikkje opp til deg å definere korleis dei skal reagere på dette.

Eg meiner det er kynisk av deg å skulle bagatellisere og kalle det riv ruskande gal informasjon at barnet var dødfødt.

Eg skjønar vel ikkje kva skade det vil gjere barna å få vite dette når dei er store nok til det, sjølv om eg ikkje ser heilt vitsen med å fortelje det heller. Men det får bli opp til mannen din om han ynskjer å snakke med dei om det, meiner eg.

Som du seier, så er det slikt som skjer, på same måte som at det er slikt som skjer at folk døyr. Eg fekk vite det når tanta mi aborterte, sidan eg visste at ho var gravid, og tantejenta mi på 9 år fekk vite kvifor eg var lei meg då eg mista ein baby (foreldra valde å fortelje). Det er ein naturleg ting, og eg meiner at det ikkje er gale at barn etter kvart får ta del i sorger og gleder i det verkelege livet.

 

[Anonym bruker]

Jo, dette er det helt greit at de vet. Jeg vet at min mor mistet to ganger. Hun mistet en gang før hun fikk min søster. Jeg vet også at hvis det fosteret hadde overlevd, hadde jeg ikke hatt min søster her! Hun mistet også en gang når jeg var 7 år mens vi var på ferie. Jeg viste jo ikke at hun var gravid, men hun måtte fortelle det til oss, da det ble litt dramatisk i dette tilfelle. Et foster er et barn. HJERTET BANKER ETTER BARE 5 UKER!!!!! Dvs at fosteret er kun 3 uker gammelt, NÅR HJERTET BANKER!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Mange går på UL når de er 17 uker på vei, og ser derfor på fosteret inni magen som en baby. Men ellers er jeg enig med deg.. Det blir litt for dumt å fortelle ungene at de skulle hatt et søsken til. Men det virker jo uansett som han er lei seg for denne aborten da eller? Siden han har et behov for å fortelle ungene deres om den, mener jeg?

[Anonym bruker]

Det er etter min mening både respektøst og smakløst å late som en senabort bare er et foster og ikke en unge. Min gode venninne har selv abortert to barn sent i svangerskapet. Da de kom ut så de ut som små barn. Hun og mannen holdt en mini-begravelse og kremerte barna som ble lagt på kirkegården. Dette er faktisk ganske vanlig i våre dager!

 

Så hennes barn vet godt at de kunne hatt to storesøsken dersom ting hadde vært litt annerledes.

 

Til deg HI: Ville du sett annerledes på det om det var ditt eget barn du mistet? Det tror jeg.

[Anonym bruker]

14:58

 

Jeg er så enig med deg. Og jeg er ganske sikker på at du ville sett annerledes på det, om det var var ditt barn HI.

 

Jeg fødte en fantastisk gutt i sommer. Han har vært et barn i magen min hele veien, selv om det først heter embryo på fagspråket. Det er greit nok at dette embryoet som etterhvert blir et foster ikke er levedyktig utenfor mors mage før kanskje uke 20, men det vokser og utvikler seg!! Det er er barn.

 

Når jeg baker boller, så syns jeg at deigen er god og smaker på den. Men hvis jeg ikke steker bollene i 10 min, blir de jo litt slapse og gir meg vondt i magen... Men det er jo i utgangspunktet boller for det.

[Anonym bruker]

Mine barn vet om at jeg mistet før jeg fikk dem. Dette har vært helt naturlig hele veien, og ikke noe grotesk eller ekkelt. Barna ser litt på det som en litt spesiell ting, uten at noen her har hengt seg opp i hva som kunne vært

[Anonym bruker]

To ting jeg lurer på: Hvor gamle er barna?

Har du abortert noen gang?

 

Jeg har mistet, 3 ganger. I uke 13, 18 og 26. Selv om jeg tenker at det var naturens måte å rydde opp på, var det likevel fælt, og faktisk LIKE fælt alle tre gangene, fordi det var barn vi ønsket oss og gledet oss til og allerede var glad i!

 

JA, jeg syns du er kynisk og direkte stygg mot mannen din og nedlatende mtp hans følelser. Det er HAN som mistet noe han tydeligvis er lei seg for å ha mistet og hvem er DU til å bestemme hvordan han skal føle for dette?? Jeg blir provosert og forbannet jeg av det du skriver.

 

Den andre siden av denne saken er barna, som jeg ikke vet alderen på. Mine barn er bare 4 år og vet ikke om at vi har mistet ennå, men jeg syns det er helt naturlig å fortelle dem om det. NÅR de blir litt eldre. Tvillingene ble forresten født i uke 27 og de vet derfor mye om hva det er å komme prematurt, de vet mye om graviditet og sykdom, og sykehus.

 

Tenker på at jeg kjenner to som har født barn i uke 23, de har begge overlevd og er fine, friske barn i dag, det er faktisk bare 6 uker fra uke 17.

[Anonym bruker]

Jeg har alltid visst at moren min mistet et foster i uke 16-17, før hun fikk meg. Men hun har aldri omtalt det som søskenet mitt, bare som en sen spontanabort.

[Anonym bruker]

Selv om du påstår at du ikke er sjalu på hans eks, virker det som det er et sårt tema for deg at de to faktisk kunne hatt et barn sammen dersom ting hadde gått annerledes. Og det er forståelig.

 

Jeg synes allikevel ikke du skal la det gå utover følelsene til mannen din. Hvilken uke de mistet spiller overhodet ingen rolle.