Blir litt sånn små-irritert på dagens....

[Anonym bruker]

Det jeg har fått opplevd og fått følelsen av her på forumene er at (bemerk hva jeg skriver!) noen blir helt hysteriske fra dem finner ut dem er gravide.

 

Jeg er over halvveis i mitt første trimester, storkoser meg med svangerskapet og tar det med ro. Jeg gleder meg til å få ei lita tulle eller en liten klomp:)

 

Selv om en fikk en SA før en ble gravid med sønn/datter for 4-5 år siden så behøver ikke det å skje nå.. Føles nesten ut som en regel å måtte få SA/MA for å være her innimellom..

 

Tenk litt på det slik;

Om naturen mener at spiren ikke klarer seg så tar naturen det vekk.

 

Vi har født barn i flere tusen år, uten all mediehysteri som påvirker i en stor grad som ingen egentlig tror det gjør.

 

 

Jeg vil ikke sitte hver dag og tro jeg mister barnet fordi jeg kjente det strakk seg litt i magen(livmoren voksen), litt knip (fordi jeg er oppblåst) osv..

Det som skjer, det skjer..

 

Tenk positivt:) Du er gravid, du skal ha et barn og du skal få oppleve det største i livet ditt

 

Lykke til alle vordende mødre<3

[Anonym bruker]

Enig med du:-)

 

Tenkte som deg da jeg var gravid og bare koste meg. Var lite inne på 1. og 2. trimester-forumene her da det var mye mistet-snakk og hysteria. Man kunne jo bli galen av mindre....

[Anonym bruker]

Tenker du på alle "SA innleggene på 1 trimester"? Det er ekstremt. Det er bare å holde seg unna hvis man er nervøs for å miste.

 

Selv har jeg vært gravid to ganger og begge gangene har 1 trimester vært helt jævelig fordi jeg har hatt så angst for å miste babyen. Det har tatt meg lang tid å bli gravid. Skjønner jo at det ikke er liv laga i de fleste tilfeller av spontanabort, men det gjør jo ikke at man blir mindre engstelig?

 

 

[Anonym bruker]

Har du noen gang opplevd å miste ditt etterlengtede barn i en SA? Kanskje etter å ha forsøkt å bli gravid i et-to år, kanskje har man mistet to ganger før, og man er livredd for at det skal skje igjen, selv om man håper, ber og tror at denne gangen skal det gå bra, denne gangen skal man få gå gravid i ni måneder og til slutt få et fullbårent barn lagt i armene, få studere de små fingrene og tærne, se inn i det vakre ansiktet og lete etter mannens og sitt egne trekk... Få oppleve at datteren på 9 år, som har ønsket seg en lillesøster/-bror i mange år, endelig blir storesøster, se gleden og kjærligheten lyse fra øynene hennes når hun varsomt og forsiktig stryker den lille over hodet og sier med tårer og grøtete stemme "Hei, jeg er storesøsteren din!"

 

Hvis du aldri har opplevd en SA, så kan du bare gå og legge deg med dine positive tanker og tenke at verden kanskje ikke alltid er så svarthvitt som den åpenbart er for deg!

[Anonym bruker]

"Om naturen mener at spiren ikke klarer seg så tar naturen det vekk" er vel ganske klønete forklart.

Det er ikke bare SA mange bekymrer seg for - når man mister etter uke 18 er det dødfødsel. Og da tenker man ikke "pytt sann, naturen mente at babyen skulle vekk".

 

Men enig at mange bekymrer seg for mye. Men selv bekymringer trenger ikke være skadelig da. Noen "koser" seg litt meg å bekymre seg. Man får mye oppmerksomhet og man føler morsinnstinktet våkner.

Denne siden er tross alt for dem med spørsmål, og da ofte spørsmål som bekymrer.

 

Å tenke positivt er bra det, men dem som tenker negativt har nok opplevd mer enn en SA en gang for flere år siden. Her inne finner man dem som mister barn,som stadig opplever spontanaborter, som lever med sykdom, som føder for tidlig osv.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at man blir bekymret når man leser innlegg om at andre mister. Men det er jo faktisk en del av 1.trimester. Noen mister dessverre. Da mener jeg de må få skrive om det. Man kan jo la være å gå inn på tråder der noen har mistet.

 

Jeg har selv mistet i MA da jeg var 12 uker på vei. Er nå gravid igjen, og må innrømme at jeg har vert bekymret i første trimester. Synes det er feil av deg å sitte å si at det bare var naturen sin måte å ordne opp. Det gjør det ikke noe mindre vondt for det. For det føles virkelig ikke slik når man faktisk mister.

 

La andre få skrive det de vil. Så leser du det du synes er interresant. Resten kan du overse.

[Anonym bruker]

Ja selvfølgelig ble det klønete forklart.

 

Jeg skjønner jo at de som har mistet før o.l er ekstra bekymret, men skulle ønske det var flere som kunne tenke på positivt og glede seg litt mer.

 

Jeg beklager om noen tok seg nær av det, men som flere også skriver så er det flere som bekymrer seg unødvendig:)

 

Jeg vil bare at alle skal tenke at dette går bra, og at dere får ei/en skjønn baby:)