Vonder tanker etter fødsel?

[Anonym bruker]

Etter fødselen sliter jeg med ganske så ekle tanker om min egen død, at jeg skal bli syk og dø fra barnet mitt. Jeg synes dette er ganske slitsomt, det er jo ikke noe galt med meg, men det er akkurat som jeg bare går og venter på å bli syk for dette kan jo ikke vare evig liksom.

Noen andre som har hatt sånne tanker etter fødselen?

[Anonym bruker]

Uffda.. Dette høres ikke noe særlig ut. Du burde kanskje snakke med noen? Begynnende post partum depresjon? (altså depresjon etter fødsel) Noen får jo det også.. Kanskje du skulle prøve å bestille deg en time hos legen din? Ønsker deg i hvert fall lykke til!

 

(vet ikke om det er hormonene som raser i kroppen min nå en ukes tid før termin, men jeg er livredd for at det skal skje noe med mannen min.. :-( )

[LillaGorilla♥♥]

Jeg tror det er ganske normalt. Jeg er iallefall blitt mer redd for meg selv og min egen helse etter at jeg fikk barn, ikke for min egen del, men for barnet mitt sin skyld.

 

Men dersom det er så omfattende at det går utover din livsutfoldelse og livskvalitet, så bør du søke hjelp.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tenkte meg helt syk jeg, etter å ha fått barn. Var på grensen til hypokonder en stund og leita etter tegn på feks kreft slik at jeg kunne ta det tidlig dersom det skulle være noe..

 

Det du må gjøre er å forsøke å være i øyeblikket. Altså konsentrere deg om det som er her og nå istedet for å tenke på hva som har skjedd og kan komme til å skje. Det er visstnok et sterkt uttrykk for kontrollbehov, og vi må jo akseptere at det finnes ting som er utenfor vår kontroll. Vi kan ikke gjøre annet enn å oppsøke lege dersom det er noen tegn som er bekymringsfulle (Ikke søk på nett og finn diagnoser selv. Det fører bare til katastrofetenking og dårlig livskvalitet), sjekke brystene jevnlig og lev så sunt vi kan. Tenk også om man faktisk blir syk. Da er det vel bedre å kunne si at jeg har levd livet og vært lykkelig, enn å vite at du kastet bort de siste ti årene på å bekymre deg for å bli syk.

 

Dersom tankene blir for tunge er det ingen skam å oppsøke psykolog. Jeg ventet et par år før jeg selv gjorde det og det var år ut av vinduet..Dersom du bor i osloområdet og ventelisten blir for lang til offentlig sponset psykolog kan jeg anbefale Balderklinikken på det varmeste. Jeg fikk god hjelp med disse tankene der og i tillegg sa psykologen ifra når han mente at jeg ikke lenger trengte å komme til ham.

Ønsker deg lykke til. Og gratulerer som mamma:D

[Anonym bruker]

Jeg har alltid vært slik jeg.... Nå er jeg veldig redd for at faren skal dø. Hvordan skal det gå å leve uten han?? :-( Men heldigvis er han frisk da!

[Anonym bruker]

Husk, 09:41, at man nesten alltid klarer det man MÅ. Dersom det skulle skje vil det være tungt og vondt, men livet går videre. Det MÅ gå videre.

[Anonym bruker]

09:39, det var fornuftig det du sa og det er nesten sånn. Sjekker både det ene og det andre kontinuerlig. Jeg husker at legen min sa det var normalt å føle det sånn etterpå, fordi man nå liksom har noen andre å leve for, men det er slitsomt. Og det er jo helt riktig, hva er vitsen med å kastebort dyrebar tid på "tenk om", men det er jo lettere sagt enn gjort. At det går utover livskvaliteten gjør det ikke, så så ille er det heldigvis ikke, men det er plagsomt. I et gledesøyeblikk kan jeg plutselig ta meg i å være bekymret for om jeg er her når han er 5 år. At jeg er dramatisk av natur er ikke å legge skjul og at jeg har en fortid som hykononder gjør det vel sikkert bare verre nå! Men, jeg skal vurdere Balderklinikken, jeg har faktisk vært hos en psykolog tidligere egentlig i en litt annen forbindelse, men føler ikke at hun hjalp noe som helst, så det var vel en grunn til at hun hadde ledig plass, hehe. Jeg har aldri slitt med depresjoner og føler vel ikke at dette er en form for depresjon heller, men nå begynner det jo å bli en stund siden fødselen, 6 mnd, så det er vel begrenset hvor mye hormoner spiller inn....

Det er i hvert fall "godt å høre" at andre også har/har hatt det slik, det vitner jo om hvor naturlig det er!

[Anonym bruker]

Mitt ene og tydelige forslag er: TA KONTAKT MED HELSESTASJONEN!!!!

 

De hjelper deg gratis, og min erfaring med mitt eget strev under graviditet, så fikk jeg time på et blunk og nydelig hjelp og veiledning. Det er noe med å få litt hjelp når man egentlig ikke har krefter og ork til å gjøre noe som helst.

 

Høres litt ut som angst-tendenser, spør du meg. Men jeg er jo bare en vanlig jente. Men jeg har også vært deprimert og kjent på den biten.

 

 

Ønsker deg alt godt!! Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Ta kontakt med HELSESTASJONEN!!!!

 

Der fikk jeg hjelp, og time på et blunk. Det er gratis også, vettu. Og de er interessert i at du skal ha det bra sammen med barnet ditt!!

 

Det er noe med å få hjelp og ikke bare gå i sitt eget surr....jeg snakker av erfaring!

 

 

Lykke til!!!!!! Ønsker deg alt godt:)

 

[Anonym bruker]

Ta kontakt med HELSESTASJONEN!!!!

 

Der fikk jeg hjelp, og time på et blunk. Det er gratis også, vettu. Og de er interessert i at du skal ha det bra sammen med barnet ditt!!

 

Det er noe med å få hjelp og ikke bare gå i sitt eget surr....jeg snakker av erfaring!

 

 

Lykke til!!!!!! Ønsker deg alt godt:)

 

[Anonym bruker]

Huff, vet hvordan du har det. Jeg hadde det sånn, men litt værre. Jeg tenkte at datteren min skal dø. Det var liksom en stemme som sa inni hodet mitt, DØ DØ DØ og så navnet på barnet mitt. Og den andre stemmen i hodet mitt sa, NEI NEI NEI, JEG MENER DET IKKE.

 

Rett og slett helt grusomt.

Jeg skulle snakke med psykolog, men så gikk det plutselig over. Så i ettertid har jeg fått høre at det var en slags fødselsdepresjon.

 

Men snakk med noen, det kan hjelpe.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg hadde litt sånne tanker. Det er jo svangerskapsdepresjon, men det kan jo også være angst eller tvangstanker.

Eneste jeg kan råde deg til er å søke hjelp.

 

Ønsker deg masse lykke til!