Noen som lever i forhold/ekteskap kun for barna sin skyld?

[Anonym bruker]

Det gjør jeg, det er et valg jeg har tatt og som jeg vil leve med hvertfall til ungene er voksne. Mannen min er helt grei, men jeg elsker han ikke og jeg er ulykkelig sammen med han. Jeg ønsker så gjerne å elske han som jeg gjorde en gang, prøver å finne tilbake til det. Men det går ikke, jeg liker ikke store deler av hans personlighet. Vi har gått i parterapi og det bidro til å løse noen konflikter, men ikke på å forandre mine følelser for han. Jeg forventer absolutt ikke å gå rundt forelsket på en rosa sky, men skulle ønske jeg kunne si jeg elsket mannen min, så opp til han, legge meg inn til han og føle meg trygg. Jeg er glad i han som en venn, og det er jo bra. Vi har rolige forhold i hjemmet, er venner og samarbeider greit. Vi har også god sex noen ganger. Men ellers lite nærhet, jeg klarer det ikke.

 

Mannen min vet om mine følelser og synes det er greit, følelser går opp og ned osv. Han er ikke så kravstor og velger å leve sammen med meg likevel pga barna, han er heller ikke sikker på hva han egentlig ønsker med oss.

 

Vi har vært gift i 8 år og har to små barn, 4 og 6 år. Jeg elsker barna over alt på jord, jeg orker ikke tanken på å ikke skulle ha dem rundt meg hele tiden. Orker ikke tanker på at de skal få en stemor, orker ikke tanken på at familien vår skal gå i oppløsning pga mine følelser, orker ikke tanken på at barna skal måtte gå gjennom en skilsmisse.

 

Dette valget går for det meste bra. Men nå i det siste har jeg tenkt mye på, blir lei meg og nedfor fordi ting har blitt som de har blitt. Merker jeg begynner å bli ulykkelig, ikke bare i ekteskapet men ellers i hverdagen også. Grubler mye men skilsmisse er ikke aktuelt pga det jeg forklarer ovenfor. Jeg øsnker så sterkt vi bare skal være en lykkelig familie, og jeg er så innmari lei meg fordi jeg ikke får det til.

 

Så hvordan kan jeg fortsette å være lykkelig og ha det bra, selv om jeg ikke er det i ekteskapet?

[Gjest Antarctica]

Du kan nok ikke vente at det skal bli "bra". har en god venninne som holdt ut en del år med dette. men hun avgjorde til slutt at hun bare ville skape en runddans av det - mannens foreldre lever i et kaldt forhold og har ikke elsket hverandre på 30 år - hun selv og mannen repeterte suksessen og har ikke elsket hverandre på minst 5 år. Barna vokser opp i den tro at "kalde" ekteskap er normalen, og vil ikke vente seg noe mer av sitt eget parforhold, når de en dag blir voksne. 3 generasjoner ulykkelighet er nok...

[Anonym bruker]

 

det er du som må finne ut hva som er en lykkelig familie for deg og hvordan du skal skape denne familien. det er flust av mennesker som er lykkelige i sin familie selv om det ikke er noen mann der - da vil jeg anta at det går an å ha en lykkelig familie selv om man bare ser på mannen sin som en venn.

 

sett opp punket. hva er det i livet ditt som gjør deg ulykkelig? og hva gjør deg lykkelig?

 

for meg er en lykkelig familie en familie som har det bra sammen, en familie som kan sitte i soffan med et barn på fanget og se på TV, spise god mat. gå tur i skogen eller på lekeplassen. den enorme kjærligheten mellom meg og barnet mitt. at vi som familie gjør noe koselig sammen.

 

 

en mann, fra eller til spiller ikke in på den lykken. og som du sier selv dere fuker jo greit sammen. så prøv og legg fokus på alt det flotte du har. tenk i morgen skal jeg gjøre noe koselig som jeg har lyst til sammen de jeg er glad i. om mannen vil være med eller ikke - gi beng. lag lykke for deg og barna. da blir du lykkelig - tror jeg

[Anonym bruker]

For å være helt ærlig så tror jeg ikke du kan bli lykkelig om du velger å leve med han når du ikke elsker han. Jeg skjønner problemet med at du ikke vil være uten barna og alt det der, men det beste for barna vel at foreldrene er lykkelige?. Og når dere ikke er lykkelig sammen er det kanskje best å gå hver deres vei. Jeg har selv vert i et forhold i 8 år, og de 4 siste årene var bare fordi jeg ikke ville godta at jeg manglet følelser. Jeg hadde problemer med å slippe taket og gå videre, så jeg ble rett og slett deprimert og livet føltes helt meningsløst tilslutt. Da jeg endelig kom meg ut av forholdet var det som å gi slipp på en tung sekk med stein. Følte meg så fri og glad hele tiden, og fant tilslutt en fantastisk mann hvor alt bare klaffet. (jeg var mer bevisst på hva jeg ønsket hos en mann da! At en mann er snill, flink og ok liksom, det er faktisk ikke nok for noen tror jeg.)

 

Jeg vet om folk som lever samme hele livet, fordi de tror det blir det samme om de velger en annen, elelr fordi de frykter noe, slik som du. Jeg vil ikke ødelegge familielivet ditt, men vil minne deg på at du har kun dette livet og det må du leve rikitg!!! Kjærlighet er noe av det viktigste og noe du og alle trenger. Du er nok en fantastisk mor og det vil du være om du ikke er sammen med faren deres også. Tror ikke det beste for barnet er at dere er sammen, så prøv å tenk litt på deg selv også. Ro i hjemmet er bra, men ro i sjelen er det viktigste og det som viser i lengden. Skal du gjemme ulykkelige følelser for barna hele livet??? Det blir nok litt av en hard jobb.. Ikke vær så streng med deg selv... tenk nøye gjennom dette flere ganger, og prøv å finn deg selv. Hva ønsker du, hva vil du? Lykkelig eller ulykkelig. Skal du bare være bare være mor, eller mor og et fungerende lykkelig menneske???

 

Mine foreldre er skilt, det var trist helt til jeg så hvor mye lysere hverdagen ble. Jeg var 9 år og det kom som et sjokk, men det gikk over og jeg er glad det ble som det ble. Er veldig bekymret over din situasjon, kjenner meg igjen, jeg kunne gått i den fellen å bare blitt der jeg var, og da hadde jeg aldri fått oppleve hvor godt livet kan være. Det gjelder å følge hjertet, selvsagt er det viktig med fornuft, men den må ikke styre livet ditt. Dessuten tror jeg du har fornuft til å løse problemene dine viss du VIL løse dem. Heier på deg og at du finner det riktige valget. Jeg ville elske en, men det var umulig... 4 år og det ble verre og verre... tilslutt fikk jeg avsmak og sex var bare helt forferdelig. Det endte med at jeg hatet han før jeg klarte å forlate han. Det kan jeg si deg er ubehagelig. Håper du finner din veg i livet =)

[Anonym bruker]

Tusen takk for flotte svar. Ja jeg må nok gå noen runder med meg selv, kanskje må jeg til og med revurdere valget jeg har tatt. Grublings, grublings.