er så fortvilet :(

[Anonym bruker]

Det er så altfor mye som skjer fortiden, er gravid i 29. uke og heldigvis er alt med barnet bra! hvis ikke hadde jeg kollapset hele meg...

Alt er så forferdelig vanskelig for tiden .. jeg har bare lyst til å grine !!!

 

1: Jeg har en venn som sliter med dop og jeg er den eneste h*n hører på; men jeg vet jo ikke hva jeg kan si! H*n må slutte fort som faen fordi helle kroppen holder på å bli helt ødelagt, men får det ikke til og tør ikke helt spørre om hjelp til andre enn meg. Dette er veldig vanskelig for meg å stå å se på og jeg med mine hormoner tar ikke alle beskjeder like lett for tiden! Allikevel prøver jeg å være sterk og hjelpe så godt jeg kan, men det er så vanskelig, har mest lyst til å bare grine egentlig...

2: Barnefar har blitt heelt idiot, og har forandra seg helt fra den gutten jeg falt for. vi er ikke sammen lengre, men jeg vil at vi skal være venner sånn at barnet kan ha faren sin nærme, men han har begynt å juge og skjule ting for meg hele tiden, og gjør han ikke det så baare klager han. Han har det alltid så fælt, og ingen i familien hans liker at jeg er gravid, og han får ingen som helst støtte, og jeg har det lissom myye lettere fordi familien min støtter meg. Han lar ikke familien støtte han engang, han prøver ikke å inkludere meg og jeg har aldri fått lov til å møte faren hans! det er hans egen feil at de ikke stiller opp, for de kan jo ikke det når han ikke gir dem lov?? Han fokuserer bare på det negative i graviditeten, men samtidig prøver han å glede seg til ungen kommer.. men for meg som mor er det veldig tungt å se at bf virker så lite interessert i meg og babyen, det eneste han vil er å klage om hvor fælt han har det:( Han spør aldri hvordan jeg har det, eller om han kan kjenne spark, eller noe som helst... Jeg har lite tid til å være med han, og de gangene jeg får tid og har lyst til å finne på noe koselig, endrer han enten planene i siste lita og driter i meg ellerså bruker han tida på å klage. For å nevne det; han er også dritsur for at jeg ikke vil at vi skal være sammen mer. Men hvordan skal jeg kunne være sammen med en som kun bryr seg om seg selv da?

3: i morgen er det to år siden en venn av meg døde.. jeg viser ikke hvor vondt jeg synes det er til noen, fordi alle andre later til å ha "glemt" smerten, og jeg vil ikke være den som ødelegger for de som har greid å komme seg videre. men det er forferdelig vondt

 

Har masse å gjøre med skole ogsånn i tillegg, og å være førstegangsgravid som tenåring og altfor mye som sliter på meg av psykiske ting i TILLEGG til skole på fulltid, er det da rart at jeg har lyst til å bare sette meg ned å grine?? Jeg vet snart ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg prøver å være sterk, og viser aldri følelser om noenting. Jeg prøver å gjøre det som er best, og prøver å ta ting på en fornuftig måte, men jeg ser snart ikke fornuft i noenting. folk har aå høye forventninger, og når vennene mine i tillegg bare er sjalue på babyen min og ikke egentlig stiller opp sånn som jeg trenger de, så blir alt bare så vanskelig.. jeg er så frustrert jeg VIL ikke at det skal være sånn, men hvordan kan jeg få alt til å forsvinne??? Jeg gleder meg mer enn noe til at babyen min kommer og til jeg kan holde og kose med ho, men med så mye dritt så får jeg på en måte ikke tid til å glede meg eller forberede meg på noe vis.. skulle bare ønske jeg hadde noen å snakke med som ikke bare kom til å se på meg som en sippete, oppmerksomhetssjuk drittunge..

[Anonym bruker]

Jeg tror du må slutte å være sterk, og vise hva du føler. Tror ingne vil se på deg som en "sippete, oppmerksomhetssjuk drittunge".

[Anonym bruker]

Enig med anonym 11.06

Stå opp for deg selv og "ta plassen" som er din.

Dette blir ikke lettere jo nærmere fødsel du kommer. Da MÅ du konsentrere deg om helt andre ting og jeg skal love deg at du ikke vil ha mye tid til andre i begynnelsen hvis noe i det hele tatt.

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Begynn med å dele alt dette med vennene dine i tillegg til oss her inne, De som er ekte venner vil forstå og ting vil kanskje forandre deg.

 

Hvis du vil at verden skal respondere på dine egentlige følelser (dem du skjuler) så må du vise dem!

 

Lykke til, og husk: alt går over i noe annet, du vil føle lykke igjen :-)

[Anonym bruker]

Ting vil bli bedre !!

 

Vil bare kommentere bittelitt....

 

1. Den narkovennen din... DU er ikke ansvarlig for han!! Flott at du vil stille opp og hjelpe, men du trenger å ta vare på deg selv og babyen.

Om han hører på deg, så be ham søke profesjonell hjelp, og si du ikke kan gjøre mer før han tar tak selv!!

 

2. Bf oppfører seg som mange andre menn. Mange som har vondt for å forholde seg til at der er et lite menneske inn i der... Det behøver ikke bety at han ikke er interessert i babyen.

Litt rart å kjenne på magen din dersom dere ikke er sammen heller, synes han kanskje. Du er jo ikke "hans" lenger..

 

3. Du får lov å sørge så lenge du vil over vennene dine, så lenge du lar livet gå videre.

Kan du ikke ta deg en tur til graven. Ta med blomster og sitteunderlag, og ta deg en "prat" med vennen din. Denne vennen vil sikkert at du skal være lykkelig, leve livet og passe på deg selv )

[Anonym bruker]

Her lukter det hormoner....slapp av, når barnet er født og hormonnivået stabiliserer seg, vil alt virke mindre kaotisk.

[Anonym bruker]

alt har vært ganske surrete de siste åra uansett, men ja, merker at det blir ikke noe lettere med alle hormonene!!

Tusen takk for tilbakemeldinger, men problemet er at jeg greier ikke å snakke om følelser. Jeg greier ikke å fortelle folk at jeg egentlig ikke har det så bra, jeg vet ikke hvorfor det er sånn det bare er det. men jeg føler meg bare mer og mer ensom hele tiden, og jeg synes ikke at det er så veldig gøy.. det er ingen som tar initiativ til å spørre hvordan jeg har det heller, og da virker det jo som at de ikke egentlig bryr seg! tror mange tenker at jeg skal jo bli mamma, jeg måå jo ha det fint..? men det er ikke bare enkelt altså

 

HI