Fødselshistorie - satt i gang på overtid

[EllaMaria]

Min fødselshistorie ble ganske langt fra slik jeg planla, men det var lite å gjøre med den saken. Termindatoen kom og gikk, og det var ingen tegn til at lillegutt ville ut (bortsett fra noen maserier her og der). Jeg prøvde alt – modningsakupunktur, sex, kanel, løping i trapper, bringebærbladkapsler, vaske vinduer.. men neida, ingen baby i sikte.

 

Ni dager på overtid ble jeg sendt til overtidskontroll, siden blodtrykket mitt var gått litt opp. Der fikk jeg ganske dårlige nyheter – ingen modning, ingen åpning.. Heldigvis var alt bra med babyen, og det var jo tross alt det viktigste. Vi ble sendt hjem med beskjed fra legen om å ha sex, og vi gjorde så godt vi kunne. :-) Ny time 12 dager på overtid – fortsatt ingen tegn til at babyen ville ut, men jeg ble lagt inn den dagen, og på kvelden ble jeg satt i gang. De begynte med et ballongkateter jeg måtte ha i over natten. Det var ikke direkte vondt, men ubehagelig og ukomfortabelt, og jeg fikk ganske umiddelbart nesten konstante maserier som varte gjennom hele natten. Etter tretten timer med kateter tenkte jeg at NÅ må det ha skjedd noe! Men neida, fortsatt ingenting.

 

Neste skritt var at de sprøytet inn gelé, noe som satte i gang enda flere maserier. Etter seks timer sjekket de, fortsatt uten at det hadde vært noe særlig utvikling. Ny gele ble satt rundt kl 17 (på bursdagen min!), og da begynte det virkelig å svinge. Jeg ble koblet til CTG, og trodde virkelig at det jeg kjente måtte være ordentlige rier. Jeg pustet meg gjennom dem, og tenkte at "dette takler jeg jo!". Men etter en stund kom legen og sjekket, og det hadde fortsatt ikke skjedd stort. Så så de at hjerterytmen til babyen falt innimellom, og sjefsoverlegen ble tilkalt. Han sa at siden det ikke var tegn til åpning etter så lang tid, og med fall i hjerterytmen, ville det sannsynligvis bli keisersnitt. Han ville vente litt, og skulle komme hver halvtime og sjekke.

 

Ved neste visitt presterte han å si "sånn som det ser ut nå, så er det ingen fare for hjerneskade" – HJERNESKADE? Det hadde jeg ikke tenkt på engang, men nå begynte jeg å få litt noia, og ble redd og gråt. Han ville fortsatt ikke sette i gang med keisersnitt, så jeg lå og pustet meg gjennom tette maserier og håpet at det snart skulle være litt fremgang. Ved neste visitt ba han plutselig jordmoren om en krok – og med et lite plask var vannet tatt! Nå hadde jeg to cm åpning, men han sa at han fortsatt tvilte sterkt på at jeg kunne føde normalt siden det tok så lang tid. Nå begynte imidlertid riene å ta seg kraftig opp, og jeg ble endelig flyttet inn på en fødestue. Lystgass! Oh joy! Med bare sekunders pause mellom riene var det veldig godt å kunne puste med lystgassen, for det gjorde automatisk at jeg pustet mye roligere – og så fikk jeg noe å rope inn i. for nå hadde de ordentlige riene satt i gang! Jeg hadde sjelden mer enn et halvt-ett minutts pause mellom riene, stort sett bare sekunder, og de ble verre og verre. Snakk om at smerte får en ny dimensjon..! I det jeg ble sendt inn på fødestuen, bestilte jordmoren epidural til meg, selv om jeg ikke hadde bedt om det. Men med riestorm og et døgn med maserier bak meg var jeg absolutt med på det. Men det varte og rakk, for anestesilegen som skulle sette epiduralen var midt i en stor operasjon, så jeg måtte bare smøre meg med tålmodighet. Samboeren min hadde fra riene startet massert korsryggen min som vi lærte på Lamaze-kurset, og det hjalp minst like mye som lystgassen. De få gangene han ikke var der under en rie, rev jeg av meg lystgassmasken og ropte at han måtte komme seg tilbake. Han har fortalt etterpå at han masserte så hardt at han var redd for å brekke meg i to, men for meg var det bare godt. Han følte heller ikke at han kunne klage på at han fikk vondt i håndleddene når jeg lå der og ulte.

 

Så kom endelig anestesilegen, og jeg skulle få epidural. Jeg måtte sette meg opp på sengekanten, og fikk streng beskjed om å sitte HELT stille og kommunisere med ham (noe som var nesten umulig på det tidspunktet). Siden jeg omtrent ikke hadde pauser mellom riene, måtte jeg sitte helt dønn stille gjennom en ri mens han begynte å sette inn epiduralen. Det var mildt sagt vanskelig. Det ble ikke akkurat lettere da han etter en stund sa "Beklager, jeg må gjøre det på nytt!". Selv om det kjentes nesten uoverkommelig lengtet jeg så etter en liten pause fra riene og litt mindre smerte, så jeg stålsatte meg, og til slutt var alt på plass. Så var det bare å vente 15-20 minutter på at den skulle virke (det hadde ingen sagt til meg!). Rett etter at epiduralen var satt, sjekket jordmoren meg – og denne gangen kom hun med et fantastisk gledelig budskap: jeg hadde 8 cm åpning! Jeg ble supermotivert og glad, nå var det ikke lenge igjen! Jeg hadde gått fra 3 til 8 cm på halvannen-to timer, og jordmoren sa at det var bra at jeg hadde måttet vente på epiduralen, for ellers hadde det nok tatt lenger tid.

 

Smertene ble mer overkommelige nå, og det var veldig godt for samboeren min også, å se at jeg ikke hadde det like fælt lenger. Heldigvis stoppet ikke epiduralen riene, og en time etterpå begynte pressriene. Jordmoren var fantastisk, og hjalp meg veldig. Smurte på varm olje, satte bedøvelser nedentil og instruerte meg gjennom hele prosessen. Halv ett om natten den 27.10. var han ute med et svupp, ingen revning og bare to små pyntesting på et "skrubbsår".

 

Det var en helt absurd følelse å få ham på brystet – han var så liten og søt!  vi lå en times tid i en dobbeltseng inne på fødestuen, før vi ble flyttet over på barsel. Egentlig var planen min at jeg skulle føde i vann på Fødestuen (sykehuset i Fredrikstad), men siden jeg ble satt i gang foregikk hele fødselen på spesialenheten. Der har de ikke de samme familierommene som på fødestuen, men vi fikk i hvert fall et rom der vi kunne være alle tre.

 

Beklageligvis hadde jeg ingen god start på ammingen, han sugde helt feil første natten, noe som gjorde meg skikkelig sår på begge brystvortene. Etter en del om og men og forskjellige anbefalninger fra barnepleiere og leger, begynte jeg med ammeskjold, og ammet så mye jeg bare klarte. Men da vi skulle hjem om han ble veiet, hadde han gått ned mer enn 10%, og da de veiet ham før og etter amming hadde han ikke gått opp noe. De insisterte på å gi ham litt morsmelkerstatning før vi dro, han fikk litt, så bar det hjemover. Jeg var redd, begynte å få vond brystspreng og var nedstemt og lei meg. Hjemme kom heldigvis mamma på besøk – hun er sykepleier og har jobbet i ammehjelpen, og hun satte i gang med å hjelpe meg. Jeg prøvde først å amme vanlig, men det var så vondt at jeg hylgråt, og det kom heller ingenting ut. Så la vi varme omslag (rispose kjøpt på helsekost anbefales!), masserte og satte i gang med elektrisk brystpumpe. Da løsnet det endelig! Nå ammer jeg uten skjold, og melken strømmer ut. Da vi var på helsestasjonen tre dager etter at vi hadde dratt fra sykehuset for den anbefalte tidlige veiningen, hadde han tatt igjen alt han hadde gått ned, og veide faktisk et gram mer enn da han ble født. :-)

 

Han sover mye, og er en vakker og snill liten tass. Vi får faktisk sove ganske mye, og selv om det er slitsomt med et menneske som er totalt avhengig av oss (og da spesielt meg) absolutt hele tiden, så går det veldig fint. For hver dag som går blir jeg mer glad i den lille gutten, og slapper mer og mer av med den nye tilværelsen.

 

Gled dere, dere som ikke har født ennå – masse fødestøv sendes deres vei!

 

[LiMette og lillegutt]

Fin historie! Gratulerer så mye med lillegutt:) Kan jeg spørre om han har fått navn? Trenger litt inspirasjon:)

[EllaMaria]

Tusen takk! Han heter (i hvert fall foreløpig) Alexander Sebastian.

[Mrs Bad enkelt og greit]

Gratulerer så mye Hvor stor var han?

[Vikinghuldra ♂04♂10♀13]

Gratulerer så masse med lillegutt

Fredrikstad her også, men den 4.

Godt at du endelig får til ammingen, jeg hadde samme trøbbelet med førstemann (også fikk jeg sopp i tillegg) og det er tungt.

Lykke til videre og kos dere masse i denne herlige tida

[EllaMaria]

Takk! Han var 51 cm og veide 3585 gram.

[babymama88 *på overtid*]

så kooos gratulerer så mye, flott at alt ordnet seg med amming og det hele kjempekjekk lesning

[RampeguttFårLSøster*HØYGRAVID*]

GRATULERER!!!!!!

Og tuuuusen takk for en så utfyllende fødselshistorie - setter kjempepris på at du tok deg tid til å skrive så detaljert.

Og flott at du skrev om ammingen også - det trenger sannelig ikke å være noen dans på roser til tider!

 

Ønsker dere alt godt framover.

klem