Når et barn savner sin far.....

[Anonym bruker]

Hva sier man til barnet!? Hvordan få barnet til å forstå hvorfor og hvordan far kan gjøre noe slik?

 

Hva sier man for å gjøre godt igjen når far kommer med løfter han ikke holder? Hva sier man når barnet vil snakke med sin far, men vi ikke får kontakt? Ikke får svar når man ringer, sender melding, legger igjen mobilsvar?

 

Hvordan forklarer man et barn hvorfor far ikke ringer, tar kontakt, besøker eller ønsker å treffe, samtidig uten å gi inntrykk av at far ikke bryr seg, at han ikke er glad i barnet sitt? Uten å svertlegge en av de to som betyr mest for barnet!?

 

Jeg er i ferd med å miste forstanden her. Jeg har et barn som gråter øynene sine ut i perioder, fordi faren skuffer. Gang på gang. Og jeg klarer ikke å trøste. Ikke godt nok. Alle ord og alle klemmer og all trøst i verden er ikke god nok. Jeg føler meg så utilstrekkelig at det verker langt inni mammahjertet mitt!! Barnet mitt sørger, og jeg klarer ikke å fikse det!

 

Alt jeg kan si er at "Jeg vet ikke. Jeg skulle så gjerne svart deg, men jeg vet ikke! Men én ting vet jeg, og det er at pappa ER glad i deg!"

[Anonym bruker]

Æsj, for en dust. Hva sier han når du snakker med ham da?

 

Du kan ikke gjøre mer enn å være den beste moren du kan for barnet ditt. Ikke oppfordre barnet til å ringe faren eller å ta kontakt, ikke fortell barnet at pappa kommer og henter deg før pappa faktisk står utenfor å venter.

Stakkars liten, får helt vondt i hjertet av å lese

[Anonym bruker]

huff huff, noe så trist.. men å lyve å si at faren er glad i han forterker nok bare sorgen og skuffelsene.. for hvorfor tar han da ikke kontakt.. ? du forplikter deg ikke til å dekke over for en ikke-eksistrende far..

[Anonym bruker]

Uff, jeg føler med deg! Har det slik i perioder her og.. Jeg har nektet overnattinger før samværet her er stabilt, og jeg forteller aldri jenta mi at pappa kommer og henter henne før han har ringt og sagt han er på vei. Vet ikke hvor lenge det har vært slik hos dere, men her har det holdt på siden jenta var et halvt år gammel. Det er nå snart 2 1/2 år siden. Hun spør ikke ofte etter han, hun er vel vandt med at han er sjelden tilstede, men jeg kjenner det gjør vondt de gangene hun ser barna i barnehagen bli hentet av fedrene sine og så lurer på hvor pappaen hennes er... Han er jo "syk" i uker av gangen, for så å ha en dag eller to samvær på rad, så "syk" i flere uker igjen. Og når han først er frisk, så er det jo så masse han må ordne de dagene han skal ha samvær, så da faller det ofte bort.

[Anonym bruker]

Barnet mitt har også en far som kommer og går. I begynnelsen gråt hun og var lei seg, hun var også sinna på meg fordi han ikke holdt avtaler.

 

Nå har det gått noen år og når han ikke holder avtaler nå blir hun kjempeglad. Hun vil helst slippe å være hos han sier hun, for hun er bare i veien for lillesøsteren som får all oppmerksomheten. Så¨avlyser far en helg her så blir hun glad, og ikke trist slik som hun ble før.

 

Jeg tror hun har distansert seg fra sin far. Vi har snakket masse om det og de har et veldig platonisk forhold, eller hva jeg skal kalle det.

 

Heldigvis har hun en farsfigur her hjemme(min samboer). Han er som en far for henne på alle mulige måter.

 

Hvor gammel er barnet ditt egentlig? Og har far samvær i det hele tatt? Hvis far aldri har samvær så tror jeg ikke jeg ville foret ungen med at "pappa er kjempeglad i deg" osv.. folk som er glad i noen behandlinger de ikke slik, det forstår også barnet.

[Anonym bruker]

Så du mener det er mindre skuffende for et barn aldri å få bekreftelse på at faren er glad i h*n? Seriøst???? Hva så om det kanskje er en løgn. Er det ikke likevel en løgn som gjør langt mer godt (på sikt, om ikke annet) enn vondt?

 

Ikke vet jeg... har alltid tenkt at det må være en god bekreftelse for et barn. At begge foreldre er glade i dem, uansett om det ikke alltid er så lett å forstå..

 

HI

[Anonym bruker]

Han "pjatter" bare med og lover gull og grønne skoger. Det hender han virker overbevisende nok til at jeg nesten tror ham. Men ikke nok, ikke så jeg blir skuffet når han ikke innfrir! Men det blir jo selvsagt barnet vårt.

 

Jeg oppforder aldri til å ringe, men når far til og med presterer å be barnet ringe, men likevel ikke tar telefonen..ja, da er det vanskelig å "nekte" ham å ringe uten selv å bli syndebukk..

 

Det er lenge siden jeg har fortalt ham at pappa kommer eller at pappa ringer e.l. før jeg vet HELT sikkert at det skjer. Men skuffelsen er likevel stor når det ikke skjer. Særlig når han blir lovet det av hovedpersonen selv...

 

HI

[Anonym bruker]

Huff... får så vondt av dem.. Små, uskyldige mennesker som så inderlig ønsker sine foreldres aksept og kjærlighet! Og som blir så skuffet og sorgfulle når de ikke får det.

 

Her har det ikke vart så lenge, endel måneder. Barnet vårt er straks 6 år, og han husker oss som par, og han husker pappa som tilstedeværende, både da vi var sammen og etter at vi gikk fra hverandre. Men nå ser det ut til at pappa'n har gått lei....

 

 

HI

[Anonym bruker]

Det er jo på sett og vis bra at de etterhvert slutter å bli skuffet. Men det er jo samtidig også fryktelig trist, for det betyr jo at de har sluttet å ha forventninger. Og behov. Men samtidig er man jo slett ikke automatisk en forelder selv om man er biologisk mor eller far.

 

Barnet mitt er snart 6 år. Faren har det som på folkemunne blir kalt "vanlig samvær", iallfall her vi bor. (altså fra fredag etter bhg til mandag morgen før bhg.) Dermed er det fryktelig vanskelig for meg å "sluse" hva faren sier og lover barnet vårt.. Samværet blir ofte overholdt, men det kan også gå perioder der det ikke overholdes overhodet, eller blir forskjøvet, forkortet e.l.

 

Er forresten fullstendig enig i at man ikke skal behandle noen man er glad i på den måten faren gjør. Og jeg innser jo at det kan være feil av meg å med overlegg gi inntrykk av at man kan være glad i noen samtidig som man behandler dem så ille. Men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Barnet har jo så behov for denne kjærligheten, denne aksepten, fra sin far. Kanskje har dere rett, at jeg bare skaper falske forhåpninger, og dermed enda større skuffelse og sorg når disse ikke innfries.... Føler meg som sagt rådløs. Vet ikke hva godt jeg kan gjøre...

 

HI

[Anonym bruker]

-Kjøp deg en notatbok. Skriv ned alt av sms, samtaler, brutte løfter o.l. Alt som er negativt for han.

Dette kan du ta med deg videre i en evt. rettsak mot faren.

-Still krav til faren, enten i en bestemt tone, eller sett dere ned i sofaen og virkelig snakk ut, det du føler virker best. Få han til å slutte å love noe, slutte å lage avtaler mens barnet hører på, slutter å be barnet ringe etc.

 

Utover det, vær den beste mammaen gutten din kan ha. Vi er i samme båt og jeg føler virkelig med deg.

I mitt tilfelle er det en fantastisk farmor som sørger for at gutten har kontakt med pappaen sin.

 

[Anonym bruker]

Jeg glemte en ting. Jeg sier til sønnen min at pappa er glad i han, men at han ikke klarer å vise det. Kan det passe for dere?

 

Hilsen 21:29

[Anonym bruker]

du kan bare være en så god mor som du er! Når barnet ditt blir stor vil han se hvem som som alltid var der, og hvem som glimret med sitt fravær.. jeg tror jeg bare ville latt far forbigå i stillhet.. hvertfall ikke innprente i ungen at faren er glad i han, for det er han jo ikke. Ingen som er glad i barnet sitt ignorere det og skuffer gang på gang.. hvis ungen spør om faren er glad i han, så si at det er han sikkert.. men ikke si det uoppfordret, for det er jo en ren løgn.. jeg er sikker på at du har så mye kjærlighet for barmet ditt at det kompangserer for to forledre..

[Anonym bruker]

Har du prøvd å ringe BF når barnet ditt gråter etter han og la han få høre hvordan han får barnet sitt til å føle seg?

[Anonym bruker]

Har aldri forsøkt å ringe når barnet gråter. Først og fremst fordi jeg da har mer enn nok med å trøste barnet. Men også fordi jeg av erfaring vet at det ikke har noen hensikt å ringe ham- han tar ikke telefonen. Dessuten hadde jeg faktisk vært redd han skulle si noe "feil" til barnet, noe som gjør ting enda verre.. Hva hvis han f.eks. lovet bot og bedring mens barnet var så sårbar? Hva da neste gang...?

 

Jeg har sagt fra at barnet gråter. Men han reagerer likt på det som alt annet; "jatter" med og later som om det betyr noe for ham, og at han skal forhindre at det skjer igjen og bla-bla-bla. Han gir fullstendig f'en i om han blir tatt i å lyve. Påstår bare at det ikke skal skje igjen. Han er så full av pisspreik at jeg ikke klarer å stole på stor av det han sier, annet enn det jeg helt sikkert vet er sant.

 

Skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut med dette i 12 år til... Og får panikk av tanken på hvordan barnet vårt skal klare dette og hvilke konsekvenser det får...!!

 

HI

[Anonym bruker]

Off får vondt av å lese..

 

Brev er intimt og personlig, hvofor ikke sende han et i posten ??

Der han får lese svart på hvit hva han gjør mot barnet sitt..

Skriv det du skrev her, bare mer dirkte som du forteller det til han )

Det ville jeg gjort...

[Anonym bruker]

Jeg vet godt hvordan du har det. Jeg er tante til en jente som blir snart 18 år. I de 18 åra, så har hun sett sin egen far noen få sommre i en uke ad gangen. Nå skal nevnes, at jenta bor utenlands. Men, ikke mer utenlands enn at det er nesten nabo. Slik som du beskriver faren, slik er hennes far. Vet ikke hvor mange ganger hun er blitt SÅ skuffet av han. Han har lovet bod og bedring, men også kun det. Aldri noen handling. Det er fryktelig trist hvordan barna blir behandlet av sin egen far, kjøtt og blod.

Kan fortelle, at i sommer så var og hun besøkte sin onkel her i Norge hvor hun var i to hele uker. Løpet av de ukene så hun faren sin 2 ganger. De to gangene var det kun i høyst 3 timer begge gangene. Og jenta hadde det forferdelig. Følte seg veldig uelsket, av sin egen far.

 

Dette var ikke akkurat noe plaster på såret ditt, men dessverre så er det flere fedre som er slik. Og det er dessverre barna som lider noe stort under det også.

 

De sier tiden leger alle sår, men om det såret er så lett å lege igjen, tillater jeg meg å betvile på.

[Anonym bruker]

Jeg har en slik pappa.

Orker ikke tenke på alle de gangene han skuffet meg og min bror.

Lovte å hente oss på fredagen men dukket ikke opp. Tok ikke telefonen. Vi sto klare med sekkene på og geldet oss stort.

Min mor måtte dra lillebror som satt i vinduskarmen og ventet, i seng når kvelden kom,

Gang på gang gjorde han dette. Min mor ringte ham. Han tok ikke tlf.

 

Så lot han være å kontakte oss på en uke før han ringte og latet som om ingenting hadde skjedd. Om vi spurte hvorfor han ikke kom svarte han bare lett: " Det kom noe i veien"..

 

I altfor mange år fikk han lov å holde på slik. TIl og med etter at vi ble voksne, han han lovet og løyet.

 

KOnsekvensen idag er at hverken jeg eller min bror har kontakt med ham. Jeg har bedt ham ryke og reise. Er så lei alle skuffelsene.

 

Han forstår ikke hvorfor jeg er så dramatisk og sitter nå helt alene uten barn og barnebarn.

 

Jeg vet at min mor slet med å forklare dette for oss. HUn ville jo ikke svartmale ham, men jeg husker ikke eksakt hva hun sa..

 

Vil bare sender dere en klem og si at jeg det at dette er en pyton situasjon. Dessverre er det denne dusten av en mann osm kommer til å svi på sikt.

Barnet ditt har tross alt en fantastisk mamma som bryr seg og aldri vil svikte ham. Det hadde vi også og selv om vi har vært både bitre og sinte i lange tider har det gått oss godt..