pusekvinne Skrevet 5. november 2010 #1 Skrevet 5. november 2010 ..og nå er hun på sykehuset for å føde sin døde baby..Hun skulle ha termin i januar. Alle gledet seg selv om babyen ikke var planlagt. Hun er 40 og har to barn fra før som er 9 og 11. Hvordan kan en trøste?? Det er så fryktelg. Det ble sendt rundt en sms til alle venner i går (vi er ikke de nærmeste) Men hans søster er min bestevenninne. Noen som kan dele noen erfaringer?
sisilia Skrevet 5. november 2010 #2 Skrevet 5. november 2010 Vær tilgjengelig for henne..mange trekker seg unna og kutter nesten kontakten. Gjør det klart at hun kan snakke med deg og være åpen. Hvis du skal på besøk,ikke kjøp blomster...gi henne en kurv med evt. ukeblader,sjokolade,nøtter osv...alt etter hva hun liker,kanskje et gavekort på fotmasasje eller noe annet velvære:) Gode venner er gull i en slik situasjon:)
♡ A & E ♡ Skrevet 5. november 2010 #3 Skrevet 5. november 2010 Signerer over, vær tilgjengelig. Send sms, ring og gå på besøk. Ta gjerne med litt hjemmelaget mat og bruk tiden på å lytte.
Alba44 Skrevet 5. november 2010 #4 Skrevet 5. november 2010 Jeg tror også at det å være tilgjengelig er det beste. Ikke bare i starten, men også etterhvert som tiden går. Ord er ikke det viktigste, men det å vise at man bryr seg. Et kort, en bok, en cd, en telefon/tekstmelding...
mamma og my Skrevet 5. november 2010 #5 Skrevet 5. november 2010 Jeg har en venninne som var i akkurat samme situasjon. Det var utrolig toft for dem, naturligvis, og sorgen varte lenge. Den første tida for dem var på sett og vis litt uvirkelig, det var mye ifht begravelse og andre praktiske ting som måtte tas stilling til, og de hadde mange rundt seg. Etterhvert opplevde de at livet gikk videre for alle andre, men ikke for dem. Og i den fasen tror jeg det er veldig viktig å vise at en bryr seg. Ikke regn med at når det har gått noen mnd begynner det å gå bedre, men de trenger fortsatt oppmerksomhet og at noen bryr seg.
Gjest Skrevet 5. november 2010 #6 Skrevet 5. november 2010 Hei, Jeg har opplevd det selv, tidigere i svangerskapet enn din venninne (uke 18), måtte også føde på sykhuset. Noen sendte blomster og det satt vi veldig pris på. Man må føle seg fram for hva som passer for den enkelte. En venninde husker jeg sa noen fine ord, for hun hadde selv mistet rundt uke 12. Hun hadde klart å forsone seg med at det ikke var forenelig med liv - og akkurat de ordene hjalp meg. En ting som jeg husker som veldig negativt, var en del måneder etter på, i en samtale med noen jenter på jobben, som selv har barn. De begynte å snakke om at det er veldig vanlig å miste osv. og snakket lenge om det. Det reagerte jeg veldig på, men sa ingenting Selvfølgelig er det vanlig å miste (men ikke så vanlig etter uke 12) - men da følte jeg at de bagatelliserte min sorg og at det var unødvendig. Hvis noen nettopp er i sorg over å ha mistet f.eks faren sin, ville man aldri begynne å legge ut om at det er vanlig å dø, selv om det er det.
pusekvinne Skrevet 6. november 2010 Forfatter #7 Skrevet 6. november 2010 Tusentakk for alle svar.Det hjelper virkelig å høre deres erfaringer fra venninner og dere selv. Takk!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå