NÅ sliter jeg...,

[Anonym bruker]

...men dere er de eneste som får vite alt.

 

Jeg er småbarnsmor med en på 2 og en på 3. Stemor til to litt større, ikke at det har noe med saken å gjøre, men det er vel en del av "totalen" kanskje...

Jeg er sur, på grensen til vanskelig mot alle i den nærmeste familie, sykemeldt, har angst for å begynne å jobbe igjen, lite tiltakslyst hjemme, gjør bare det aller nødvendigste.

 

Jeg får så og si null hjelp av de andre i hjemmet, kun hvis jeg ber om det eller de vinner på det selv, som i å vaske eget arbeidstøy eller gymklær...

 

Jeg ser på rotet rundt meg til jeg eksploderer inni meg. Prøver å si til meg selv at kanskje de andre her hjemme vil ta tak i det og begynne å rydde litt hvis de synes det blir for ille. Men det blir jo f... aldri for ille for dem...???!!! Oppvasken kan stå oppunder taket slik at de ikke kommer til vannkrana en gang, men tar de seg bryet med å rydde unna? Nei.

 

Hvis jeg ymter bortpå til samboer at jeg sitter med vel mye ansvar hjemme for unger, leksehjelp, matlaging, egne lekser, jobb, vask, rydding, syke barn, bading, klesvask, hjulskift, vedbæring, betale regninger, innkjøp osv... så får jeg bare til svar; vil du jeg skal slutte å jobbe da heller???

JA!!! For f...., jeg vil orke å være ute i yrkeslivet jeg også!!!

 

Han har en jobb som gjør at arbeidstidene kan strekke seg i det uendelig i begge ender. Vaktordning pluss at de har vunnet et anbud som gjør at de må strekke seg langt for å oppfylle dette. Han kan reise hjemmefra halv sju om morgenen og kjøre hele dagen og ikke være hjemme før fem-seks om kveldene. I tillegg kommer kvelds og nattevakt hvor han ikke er hjemme på tilsammen 36 timer for dagvaktene både før og etter må jo gå som normalt...

 

Føler bare at det er litt nok nå. Er vel ikke meningen at jeg skal slite meg ut for at han skal få jobbe med det han liker??? Og kunne han ikke lære opp de to største barna sone til å hjelpe til hjemme? De er store nok til både det ene og det andre, men løfter knapt en finger. De minste vi har felles, hjelper til enda de er "for små"...

Jeg studerer ved siden av jobben for å få meg en ordentlig jobb etterhvert, men jeg må forsake gode karakterer og et sosialt liv for han... orker det snart ikke mere. Har tenkt tanken om å splitte opp, så får jeg i det minste tid for meg selv da han må ha samvær med våre felles barn. Han får gjerne prøve seg på 50/50, for å si det sånn...jeg hadde desverre takket gledelig ja!!!

 

Takk for at du gadd å lese...

 

 

[Anonym bruker]

Dra ham med til en prat på familievernkontoret e.l.

 

Dersom du jobber fullt og studerer i tillegg og så fulltidshusmor oppå, har du for mye.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Har du satt deg ned og pratet ordentlig med mannen din om hvordan du har det? Det hjelper ikke bare å gå å ha disse tankene inni seg..Du kommer til å eksplodere snart..mildt sagt!

[Anonym bruker]

Tror han du er tjeneren hans?

 

Selv om han jobber mye må han i tillegg gjøre 50% hjemme. Både med huset og barna.

 

 

Har du fortalt han at du snart kommer til å gå?

Og at han da må gjøre 100% i eget hjem 100% med sine særkullsbarn og 50% med deres felles barn?

[Anonym bruker]

Jeg opplevde akkurat det samme selv. Mannen min har 2 barn fra før, og som er så store at de bør kunne ha faste oppgaver i hjemmet. Jeg gjorde ikke annet enn å sydde rom, og vasket klær i et halvt år.

Så sa jeg ifra til mann og barn, at dette gadd jeg ikke mer. Hvis de ikke kunne rydde på rommene sine selv, så kommer jeg til å kaste alt som ikke ligger i skuffer eller annen oppbevaring. Jeg pratet virkelig til døve ører, for INGENTING skjedde på LAAAAAANG tid. Så til slutt, gikk jeg rett og slett kastet ALT som lå strødd på rommene deres, og vasket ikke klærne til hverken mann eller barn på lang tid. Gikk til og med så langt, at jeg kastet klær som nesten akkurat var nye.

Når mann og barn kom hjem fra jobb og skole ble det månelyst, og jeg fikk huden full. Da tenkte jeg pokker heller, dette gidder jeg ikke!!!

Så jeg tok en bag med klær, og forsvant vekk fra huset og til en venninne. Siste jeg sa før jeg gikk ut døren, var at jeg ønsket alle sammen lykke til med huslige oppgaver!!!

 

Etter 14 dager, ringte min mann og spurte om vi kunne møtes for å prate sammen om det som hadde skjedd. Vi møttes, og han gråt og beklaget seg veldig. Var ikke klar over hvor mye det var å gjøre, for å holde et hus og dets innbo i orden. Jeg sa at jeg hadde prøvd å si ifra at det ikke gikk lenger, men at jeg ikke ble tatt på alvor og at jeg vil at mitt liv skal bestå av mer enn bare å jobbe, vaske og rydde. Vi tok en alvorsprat med barna hans når vi kom hjem, og de gråt og beklaget seg veldig. Det endte med at jeg kom hjem igjen.

 

Dette er nå 4 år siden, og jeg har ikke angret en dag på at jeg gikk til drastiske skritt for å få mitt liv til å funke. Barna hans har hver uke siden, gjort sine faste oppgaver mot ukelønn. Og ikke nok med det, så får jeg hjelp av min mann til husarbeidet! I januar skal vi jammen også få en datter sammen.. :-)

 

Mitt råd må være; prat med de du bor sammen med!!! Enkelte ganger trenger mennesker en alvorlig handling, for å skjønne hvor godt de egentlig har det. Ønsker deg masse, masse lykke til!

Stå på, og ikke gi deg!