Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #1 Skrevet 4. november 2010 Jeg har ei niese på 16 jeg har sett på som min egen søster siden hun var 1,5 år, ettersom mamman hennes (min søster) tok selvmord, og pappan var narkoman, slik at moren min har hatt omsorgen for henne siden da. Hun har kalt min mamma for sin mamma hele oppveksten, og jeg og søskenene mine har sett på henne som vår søster. For tre år siden ble hun voldtatt, og siden da har oppførselen hennes eskalert, og blitt værre og værre for hver dag.. Hun har havnet på akuttposten på psykriatisk, blitt sendt på ungdomshjem i en annen by, fik komme hjem, oppførte seg værre og ble sendt på ung.hjem her i byen. Nå i helga har alt vært værre enn før. Hun er hjemme i helgene, og ville på en halloweenfest. Hun fikk lov til å være til elleve hun og venninna (pga hva hun gjør når hun er på fest kan hun ikke være lengre) og for å gjøre historien kjempekort har hun slått mamma og broren min, knust et keyboard i en vegg, slått meg i ansiktet, kastet meg i en vegg, truet med å ta selvmord med en stor kniv hvis hun ikke fikk dra i naboleiligheta på fest og det endte med politi som måtte legge henne i jærn og kjøre henne til legevakta. Legen sendte henne hjem igjen. På tirsdag hadde vi møte om veien videre. Var møte til halv 12, så fant vi ut at til og med bestevenninna hennes var redd førr henne, at hun ikke hadde spist siden søndagsmorgen, og at hun hadde skrevet et brev der det sto at hun skulle stikke av på ferie før hun tok livet av seg. Hun rømte fra ung.hjemmet klokken halv fire. Vi letet, åtte politifolk letet, overalt.. Til og med på brua der søsteren min tok selvmord så jeg utfor om jeg så noe som lå og fløt.. Vi letet overalt i sju timer.. Var kjemperedde, skrek mye, kontaktet alle vennene som letet, kontaktet farsiden av familien som virket bekymret, vi var sikker på at hun hadde tatt selvmord siden hun ikke var hos noen hun kjente.. Kvart på elleve fikk vi tlf fra ung.hjemmet. Hun var der, og hadde kommet med besteforeldrene på farsiden (som forøvrig ikke har orket å ta kontakt med henne før hun ble femten). Di hadde hatt henne HELE tiden! ENDA di visste hvor redde vi var, og at vi så på brua, at vi kulle etterlyse i media osv.. Di hadde løyet til oss, politiet og ung.hjemmet. Hun hadde fått advokat... Mot oss. Hun ble kjørt til legevakta og innlagt på akuttposten på psykriatisk.. Der ble hun sluppet ut i går (dagen etterpå) Hun sa til oss at vi ikke var familien hennes lengre, at vi hadde ødelagt livet hennes ved å kontakte fagfolk (etter utallige selvmordsbrev og aggressiv oppførsel) og at hun skulle anmelde meg for å ha sett i sakene hennes (da jeg trodde hun var død og skulle lete etter spor om hvor hun kunne være) Hun sa at alt jeg sa kunne bli brukt mot meg osv.. Nå skal vi i familiebursdag klokken fem, og hun slipper ut av ung.hjemmet for å bli med. Jeg vet hun kommer til å rømme og ødelegge hele dagen. Jeg er uslitt av dette mennesket. 16,5 timer i strekk holdt jeg på på tirsdag, var ikke i seng før fire på natta, hadde ikke spist på 13 timer, og alt jeg fikk igjen for det var at advokaten som farsiden hadde kontaktet skulle få meg anmeldt.. Jeg har en liten sønn på 6 mnd, og jeg føler at jeg ikke klarer mer med dette mennesket som plutselig har begynt å kalle mamma for navnet hennes, og ødelegger familien min...
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #2 Skrevet 4. november 2010 Du må jo la henne få vite hvordan du opplever dette. Vis henne det du har skrevet her for eksempel. Problemet med å være foreldreløs, uansett alder, er at man ikke lenger har tilgang på betingelsesløs kjærlighet!
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #3 Skrevet 4. november 2010 Det har hun.. moren min elsker henne over alt, og gjør alt for henne. Hun har ikke venner lengre pga hun er utslitt, og stiller opp for henne døgnet rundt. Hun vet hva jeg føler, hun gir faen. Hun er psykisk syk, ser ikke andre enn seg selv, nekter psykologhjelp (og ingen kan tvinge henne..) og har ikke empati.. Har mamma vondt fordi hun ikke kan ta medisinen sin når hun kjører og leter (pga fare ved bilkjøring og medisinen) så gir hun faen når hun ser det..
Gjest Skrevet 4. november 2010 #4 Skrevet 4. november 2010 Jeg hadde nok ikke hatt helt hjerte til å kutte ut noen som har det så vondt. Syke mennesker blir dessverre ofte selvsentrerte og egoistiske. De klarer ikke se andres smerte. Jeg har en lignende "case" i familien her. Det jeg har valgt å gjøre er å si at jeg er der når h*n trenger meg og vil ha hjelp. Sli får h*n selv ta initiativet og føler større råderett over eget liv. Du kan jo tenke deg hvordan du hadde følt det om alle andre oppførte seg som om de vet best hva du trenger ...
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #5 Skrevet 4. november 2010 Ja, men når hun skriver selvmorsbrev og stikker av, da trenger hun hjelp.. Såklart kontakter vi fagfolk da.. HI
Gjest Skrevet 4. november 2010 #6 Skrevet 4. november 2010 Jo, du gjør jo det. Alle ville gjort det. Men når man så har gjort det en par tre ganger? Hva da? Det kommer uansett ikke noe ut av behandling før hun selv ønsker å bli bedre. Kanskje du kan be fastlegen om råd? De har gjerne en del erfaring med folk som har lyst til å ta livet sitt. Jeg fikk råd hos vår fastlege og det var deilig å få noen fagråd å støtte seg til. Her tror jeg også du kan få råd, og ikke minst snakket med noen: http://www.pkompetanse.no/ Det kan være veldig godt å få det ut av systemet. Det er tungt å være pårørende til et alvorlig sykt menneske!
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #7 Skrevet 4. november 2010 Fastlegen er godt inne i bildet. Hun som gav beskjed til legevakta at hvis hun ble funnet på tirsdag, så SKULLE hun på psykriatisk, IKKE hjem. Så.. Hun blir passet på på u.hjemmet nå, ikke flere helger hjemme, vi må dit for å besøke henne osv.. Men etter å ha blitt slått, banket, anmeldt, psyket ned av henne, slitt meg ut med leting osv, så kjenner jeg at jeg begynner å nå ei grense.. Jeg er ufattelig glad i henne slik hun var, nå kjenner jeg henne ikke lengre.. HI
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #8 Skrevet 4. november 2010 Dropp henne. Sånne folk er ikke verdt noe - psyk eller ikke...
Gjest Skrevet 4. november 2010 #9 Skrevet 4. november 2010 Så utrolig trist :-( Det kan ikke være lett for dere! Jeg håper "søsteren" din finner livsgnisten sin og en behandling hun føler er riktig for henne. Ta godt vare på deg selv, uansett hva du velger å gjøre med forholdet ditt til henne. Det er ikke sikkert noen andre vil passe på deg, så det må du ikke glemme å gjøre!
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #10 Skrevet 4. november 2010 Dette er way beyond det dere som familie kan klare å hanskes med. Her må dere være klare og tydelige overfor både hjelpeapparat og jenta selv, om at slik adferd ikke aksepteres, og at dere inntil hun blir bedre ikke ønsker kontakt. Dere skal formidle til jenta at dere er glade i henne, men at handlingene hennes er av en slik art, at dere nå må kutte/redusere kontakten. Jenta er såpass gammel at hun forstår at handlingene hennes får konsekvenser. Å fortsette å jatte med henne, medfører bare at hun fortsetter sin selvdestruktive adferd. Et lite tips er å legge inn historien din på Dr Online sitt psykiatriforum, og se om du kan få tilbakemelding fra Legen der. Han er svært dyktig og svarer gratis:-)
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #11 Skrevet 4. november 2010 Ja, det mener jeg også.. Vurderer å skrive et brev til henne nå (hun sier bare hold kjeften og reis til helvete om jeg prater) og si hva jeg føler og at jeg ikke kan ha det slik det er nå.. Og at jeg er glad i henne, men at kontakten kuttes inntil hun er interessert i å prate ordentlig med meg, søke hjelp, samt anse meg som en del av hennes liv igjen.. Er tungt å skulle være glad i, ta vare på, og ha kopntakt med noen som ikke ønsker å se på meg engang. Føler at jeg må tvinge meg på henne for å hjelpe, og det er slitsomt.. HI
Gjest Skrevet 4. november 2010 #12 Skrevet 4. november 2010 Et brev høres veldig smart ut. Da slipper du at budskapet ditt drukner i usakligheter fra hennes side. Hun trenger å innse at hun trenger hjelp og hun må ville det selv. Og hva enn skjer, husk at hun selv er ansvarlig for egne handlinger.
Milla Vanilla Skrevet 4. november 2010 #13 Skrevet 4. november 2010 Jeg kan ikke svare deg på dette spørsmålet, men jeg skjønner at du har et stort dilemma her og at du blir dratt i to retninger. Det viktige for deg å tenke på er at dersom du føler at du selv blir ødelagt av dette, da har du kun ett valg.....det er å kutte henne ut. Selv om det nok er kjempetøft å ta en slik avgjørelse også og at du mange gang vil ha dårlig samvittighet pga dette. Du bør si fra til henne hvorfor du gjør det, at du er glad i henne og at du er der for henne, men at det er hun som må ta det skrittet. Det å skrive dette er sikkert lurt dersom hun ikke vil høre etter. En ting er iallefall sikkert, du kan ikke tvinge deg på henne for å hjelpe. Dersom hun ikke ønsker hjelp er det lite du kan gjøre. Tenk på deg selv i denne situasjonen og ta vare på deg selv. Masse lykke til!
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #14 Skrevet 4. november 2010 Signerer 13.35s kloke ord. Dette er gått såpass langt at det ikke er noe dere klarer håndtere alene. Du kan prate med henne, skrive et brev. Det kan du skrive som du slriver til oss. hva hun betyr for deg, at du ønsker henne i ditt liv og dine barns liv men at en slik adferd ikke kan takles da du er sliten og har barn som må skjermes.
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #15 Skrevet 4. november 2010 Kutte ut blir helt feil i mine øyne. Man svikter ikke noen som er syk, og det atpåtil en ung jente. Men du kan kutte ned kontakten og initiativet fra din side, for å skjerme deg selv og din familie- men fortell jenta at du er der, bryr deg og er glad i henne, og at du mer enn gjerne hjelper henne hvis hun selv vil det. Da må hun ta et eget valg. Som sagt mener jeg at man absolutt ikke skal kutte ut eller svikte noen som er så syk, og alene, men du skal samtidig huske på at ansvaret for hennes liv og velvære ikke ligger hos deg. Det ligger hos henne selv, og fagfolkene.
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #16 Skrevet 4. november 2010 Huff, stakkars, stakkars jente. Hun har jo nesten bare opplevd forferdelige ting i livet! Hun oppfører seg jo sånn fordi hun har det uendelig vondt inni seg. Selv om hun raser mot dere, tror jeg hun innerst inne er glad for å vite at dere bryr dere. Jeg hadde ikke kuttet henne ut fullstendig, men kanskje fokusert på å ikke ta meg for nær av de tingene hun sier. Ikke ta for mye på deres egne skuldre, og søk profesjonell hjelp når dere føler det er ødvendig (slik dere gjorde ), selv om hun blir rasende over det. Har du sett filmen Vegas? Den synes jeg er veldig fin og sier mye om barn og ungdommer som lengter etter å bli elsket.
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #17 Skrevet 4. november 2010 Syk; ja. Alene; nei. Farmoren hennes er psykisk syk hun også. Har truet med å drepe nevøene sine, moren sin, søsteren sin osv. Snakker med jentungen om sex, fyll, rus, piercinger osv (og hun er liksom bestemoren..) Nå har jeg faktisk fått advokat på meg (en som bl.a. har en sak om en pedofil her i byen, og er kjent for å ta saker til de kriminelle osv..) blitt slått, ser moren min bli mishandlet både psykisk og fysisk, se familien gå under m.t.p ingen koselige ting skjer lengre, alt handler om hun som har problemer.. Vet det høres helt brutalt ut å kutte henne ut, derfor jeg er usikker.. Men jeg kjenner at jeg begynner å hate henne, og det vil jeg ikke!! Hun er syk og ustabil, går med store sakser i veskene, tar vi den ene ut, er det ei ny i den dagen etterpå (våpen..?), og jeg vet aldri når det plutselig sier *klikk* i hjernen hennes og hun faktisk gjør noe som kan skade meg eller noen jeg er glad i (drap etc) Jeg TØR faktisk nesten ikke mer.. Vet ikke om jeg tør å ta babyen min i bursdagsselskapet i dag engang. Hun hatet alle på morsiden av familien intenst natt til i går, ville ikke snakke, gledet seg til advokaten, slo osv, og nå vil hun plutselig dra i bursdag og kose seg? Noe skurrer. Jeg er redd. Hun har hatt det vanskelig ja, men i tre år nå har hun terrorisert familien og truet med selvmord når hun "ikke mente det" selv om hun er fullt klar over hvor jævlig vi alle hadde det da moren hennes gjorde det samme. Hun ser kun seg selv.. Det er noe alvorlig galt med henne, og jeg tør rett og slett ikke å være alene med henne før hun har tatt i mot hjelp av psykologer.. HI
Anonym bruker Skrevet 4. november 2010 #18 Skrevet 4. november 2010 Det er noe som heter hard love og er vel det som trenges her. Jeg ville gjort det klart for henne skriftlig at en del av deg vil alltid elske henne fordi hun er familie, men så lenge hun ikke aksepterer hjelp og tar tak i tingene så kan du ikke være tilstede i livet hennes. Men om hun får den hjelpen hun trenger og rydder opp i livet sitt vil du være der for henne om hun vil ha kontakt. Du skal ta vare på deg selv og barnet ditt først. Su kan ikke hjelpe en annen person om du ikke er trygg og sterk. Du har et barn på 6 mnd som trenger deg, og dette barnet skal komme før jenta på 16. Og det er greit at hun er syk, men man kan ikke bare godta all slags oppførsel av den grunn. Jenta har det nok vondt med noe, men det at hun har det vondt betyr ikke at du skal la henne ødelegge ikke bare sitt liv men livet til alle rundt seg. Og at hun har besteforeldre som tydeligvis gjør sitt for å hjelpe henne og heier henne videre i oppførselen sin gjør ikke ting lettere.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå