Jeg elsker sønnen min.................................................!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Sønnen min.. en liten tøffas på 6 år, som dessverre har opplevd mye i sitt korte liv.

Kom til verden i en dramatisk fødsel, men det gikk heldigvis bra.. Jeg fikk en mild svangerskaps/fødselsdepresjon, så mistet på en måte den første tiden med han. Men plutselig kom alle følelsene på en gang,og de blir bare forsterket for hver dag som går!

 

Når tassen min var 19 mnd, brant han seg kraftig på hånden, og måtte legges inn på sykehuset i 2 mnd.. Holdt på å måtte amputere to fingre, men det gikk heldigvis bra til slutt. Men samvittigheten min vil alltid presse på, selv om det var et uhell og ikke noe jeg kunne forutse...

 

Når han ble 4 år gammel, fikk han et kraftig anfall på natten mens han sov ved siden av meg i sengen vår... Jeg har aldri kjent en sånn redsel før, det var rett og slett grusomt! Det ble påvist at han har epilepsi..

"Heldigvis" er jeg oppvokst med epilepsi i familien, så kjenner til dette godt.

 

Så gikk det en stund, og han klaget på hodepine, som kom oftere og oftere...

Vi sa ifra til fastlegen, og fikk med et skjema hjem for å skrive opp når/hvor han hadde hodepine, for å utelukke migrene osv.

Etter 2 dager, ved leggetid klaget han intenst på hodepinen. Jeg gav han en paracet, og skulle dusje han, men han skrek så jeg måtte bare kle på han og få han i seng.. To sekunder etter jeg la han sovnet han, noe jeg reagerte veldig på. Fikk ikke vekket han, og ble veldig redd. Han mumlet så vidt når jeg pratet til han, og ristet borti han.. men våknet ikke. Så begynte hjan å puste veldig ujevnt... Jeg følte jeg måtte dytte på han for at han skulle trekke pusten igjen! Ambulansen kom og tok han med til sykehuset, og de ville utrede hva som hadde skjedd.. De var ganske bekymret oga hodepinen og i tillegg epilepsianfall.

 

De neste 2 ukene ventet vi på svar om det var hjernesvulst..... nJeg klarer den dag i dag ikke å skrive/snakke om dette uten å gråte, hadde de verste ukene noensinne.. jeg husker at jeg ikke gjorde annet enn å være helt stille og tenke.. tenke, tenke, tenke......

 

Det ringte sent en kveld, og det var fra sykehuset... Det første legen vår sier er: Det er ikke svulst! Det er ikke svulst!

 

Jeg hylte i telefonen og hoppet som en unge rundt og gråt og lo omhverandre....

 

Så nå når gutten min er småsyk, feber osv, så føler jeg at jeg er sykt redd.. for filleting kanskje, men har skjedd så mye at jeg ikke klarer å slappe av når han er syk. Alt raser tilbake i hodet mitt...

 

Tar ingenting for gitt lenger, jeg er rett og slett verdens heldigste mamma som har den herlige sønnen min TAKK!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

For en liten tøffing du har! Klem til han fra meg:)

 

Heldig med mammaen sin er han visst også.

[Anonym bruker]

Klem

 

Nyt gullet ditt! =)

[Anonym bruker]

oi, så tøft du må ha hatt det. du fortjener absolutt den fine sønnen din og han fortjener deg

 

kos dere med resten av det lange livet sammen

[Anonym bruker]

Huff, ble så rørt av innlegget ditt

 

For en tapper tapper gutt du har. Godt han har en mamma som tar så godt vare på han og elsker han.

Klem til dere

[Anonym bruker]

Heldig du er som har en så tøff og ikke minst frisk sønn

Med unntak av epilepsien da. Ille nok det. Men enda godt det ikke var noe svulst. Fysj a meg!!

 

Lykke til videre og la oss håpe an holder seg frisk og fin

 

Klem!