Har bare lyst til å gi opp alt...

[Anonym bruker]

Er alene med sønnen min på to år. Selv begynte jeg på skolen nå i høst for å bli ferdig. Alt har egentlig gått kjempe bra fram til nå. Sønnen stortrives i barnehagen og jeg får kjempe bra karaktere.

 

Men på skolen føler jeg at lærer forventer så utrolig mye av meg fordi jeg er eldre enn de andre. Jeg skal alltid ha gjort alle oppgaver, få de beste karakterene og ta ansvar hvis det er noe sosialt som skjer. Syns det blir alt for mye! Det at oppgavene skal leveres er helt greit, og det går alltid. Men når jeg alltid må ta ansvar når vi skal noe, eller det er noe i klassen blir for mye for meg. " Men du er jo så voksen så det klarer du så bra så..." Ja...

 

Også kommer jeg hjem. Bor for meg selv ( med sønnen), og trives veldig godt med det. Men alle forventer alt for mye av meg. Jeg henter sønnen rett etter skolen, vi drar hjem, lager middag, og koser oss med barnetv og kveldskos. Kjempe koselig. Men om jeg ikke har hatt besøk alt, så kommer det noen i løpet av kvelden. Og da må jeg verte opp de med kaffe og hva enn det måtte være. Gjerne blir de sittende langt ut på kvelden, selv om jeg hinter til at de må gå. De snakker om hvor flink jeg er, hvor bra jeg klarer ting, hvor mye de ser opp til meg.. Med andre ord kan jeg aldri snakke om hvor sliten jeg er, hvor mye jeg har lyst til å gi opp, hvor mye jeg angrer på at jeg begynte på skolen... Alt bare.. Jeg må være den sterke hele jævla tida og jeg orker det bare ikke mer!

 

Tårene trille bare nå når jeg skriver dette her, for jeg har jo ingen jeg kan prate med dette om!! Aner ikke hva jeg skal gjøre jeg..

 

Bare en liten utblåsing fra meg... =/

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Bit tennene sammen, så føles det nok bedre ut i morge. Hadde det på nøyaktig samme måte som deg for noen år siden. Jeg sa ifra på skolen at jeg var der kun for å få med meg forelseningene, og holdt avstand til "alt det andre". Når det gjaldt besøk, så fikk jeg også mye besøk, men det var fordi vennene mine ikke hadde barn, og da kunne vi være hos meg når gutten sov. Alternativet er verre, og sitte alene hver kveld. Men mine venner klarer fint og sette på kaffen selv, og forventer ikke at jeg skal være vert. Men har du ikke lov til å si at du er sliten?

Tåler ikke de og høre det, eller er det noe du ikke vil de skal vite? Hvis du trenger litt pauser er det jo bare å si at i kveld hadde det vært veldig koselig med besøk, men jeg er nødt til å lese litt, hadde vært så hyggelig om du kom i morgen istedet?

 

Du må si ifra selv:) Alenemødre har en tendens til å klare alt perfekt, de har umenneskelige krefter og blir aldri slitne (hvertfall ville jeg være en sånn) Jeg syntes at mødre i forhold, som hadde en som kunne avlaste hjemme, var 100 ganger mer slitne en meg som var alene.. Lykke til, du trenger ikke og skal ikke være flink i alt, det er ingen andre en du som forventer det!

[Anonym bruker]

Godt å høre at det ikke er uvanlig å føle det sånn. Er vel sikkert bare jeg som føler at jeg må klare alt perfekt.. Og jo, kan jo snakke med vennen mine om dette her ( familie også ), men føler liksom at jeg skuffer dem da..

 

hl

[Anonym bruker]

Kjenner meg så igjen i det du skriver! Husker at alle syntes det var så koselig å komme til meg, lene seg tilbake i sofaen og slappe av. Og det er jo koselig, men ikke alltid. Til og med familien foreslo og møtes hjemme hos meg, for det var så hyggelig. Hadde jeg en studiedag kunne min far ringe og foreslå lunch hos meg (han handlet mat) men det ble jo mer oppvask og rydding og servering for min del. Det blir bare mer slitsomt for deg hvis du ikke sier ifra:) Er så glad jeg er mer "voksen" nå og ikke føler jeg må prestere og vise alle hvor fint jeg klarer meg:)

 

Du skuffer ingen ved å være menneskelig!!