10 dager alene... (samme som skravle)

[♥mamma♥alene til 3]

Nå er det 10 dager siden jeg ba mannen ryke og reise.

10 dager siden han faktisk dro.

10 dager jeg har vært alene..

 

Jeg skal si at på de dagene har jeg jammen hatt tid til å tenke. De første dagene var jeg oppslukt av min egen bitterhet og sinne. Jeg forsøkte å overbevise meg selv om at dette var rett, og at grunnen var mannen..Vel jeg kunne ikke fortalt meg selv større løgner.

 

3. natten slo det ned i meg som et lynnedslag og hele forsvaret mitt raste sammen. Igjen sto jeg redd, sårbar og full i anger.

Jeg så meg selv og den rollen jeg har hatt i forholdet vårt det siste året, og det var ikke noe pent syn. Jeg har vært forferdelig stygg, og uansett hva mannen prøvde å gjøre så fant jeg feil.

Han har fått så mye stygge ord slengt etter seg det siste året, ord jeg egentlig har ment om meg selv. Men det var han som fikk det, han som aldri tar igjen.

Jeg har bedt han om å dra hundrevis av ganger, og han har alltid kommet krypende tilbake og bedt oss om å prøve..

Jeg har skjelt han ut foran ungene, sagt, se hvor en drittpappa dere har. Og han er virkelig verdens beste pappa, ingenting betyr så mye for ham som ungene. Han ville gå gjennom ild og vann for dem.

 

Nå sitter jeg her da alene, med en altoppslukende sorg som eter meg opp fra innsiden. Jeg har skjøvet vekk den eneste jeg noengang har elsket, og den eneste jeg stoler nok på til å ta i mot hjelp fra.

 

Han sier det er best for alle, spesielt for ungene. Han sier han ikke vil prøve mer, han er ferdig, han vil se videre, og han sier det er det beste for ungene og meg og.

 

Jeg føler sterkt at det er feil, selv om jeg forstår han godt. Jeg har endelig sert den jeg har vært i det siste, og vil aldri falle tilbake til den måten å være på. ALDRI. Jeg har forandret meg, selv om det kan være vanskelig og tro. Jeg er sårbar, men vil aldri noen gang igjen la det bygge det opp en beskyttelse som den jeg har hatt.

 

Jeg vet at vi kan få det så fint sammen om han etter en tid vil gi meg sjangsen til å vise at jeg faktisk er meg selv nå, jeg er den sårbare, men positive jenten som elsker ham. Ikke en som gjemmer meg i et tøfft skall fullt av slemme sårende ord.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få den sjangsen, eller om jeg noen gang vil få den, men jeg vil kjempe for den hver dag. Jeg skal jobbe med meg selv, ikke for å forandre den jeg er, men for å tøre å være den jeg er, for det er en veldig flott person inni meg.

 

I så mange år har jeg fosøkt å være en annen en meg selv, at jeg nesten har utslettet hvem jeg er. Jeg har vært strek, og tøff, og fryktelig optatt av å ha egne meninger, som ikke engang har vært mine, bare annerledes enn alle andre sine, som for å bevise hvor tøff og selvstendig jeg er. Mens egentlig har jeg vært fryktelig usikker, uselvstendig og veldig veldig lei meg og skuffet over meg selv om at jeg ikke strekker til og klarer alt.

 

Dagene er lange, nettene enda lengre, jeg har fått en ny selvinnsikt jeg aldri tidligere har hatt. Jeg er glad for det, glad for at jeg har fått en slik mulighet til å finne meg selv igjen. Det er ikke alle som får det.

Men det gjør så vondt, det gjør så vondt å se hvor mye jeg har såret mine nermeste, det gjør så vondt å vite at han jeg elsker, har jeg såret så hardt at han føler at han har mistet alle følelser for meg. Og at han ikke en gang ønsker å snakke ut med meg. Han sier han har sagt det han vil si, at han er ferdig med meg, at han føler ingenting for meg, og vil bare jobbe og tenke fremover. Og all kontakt han ønsker er om ungene vi deler.

 

10 dager har gått, venner sier det blir bedre etterhvert, at alle brudd gjør vondt. Men for meg blir det bare værre

 

 

 

<3 mamma<3 alene?