Flott innlegg om trass, anbefaler alle å lese

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Kom over dette på Småtroll 1-2 år, og synes det var så bra skrevet av Alva. Er jo så mange som sliter med trass, så kanskje flere enn meg kan lære noe her?

 

 

 

 

"Jeg er ikke noen fagperson eller ekspert, bare for å understreke det først. Derimot har jeg nå 4 barn i ulike trassaldre/stadier, jeg har veldig mange venninner med barn, vært en del inne på disse sidene, hatt en god del samtaler med ulike HS om dette og lest mye ulik småbarnslitteratur om emnet. Så jeg tør påstå at jeg kan en del om emnet, men min synsvinkel, min erfaring og mine meninger trenger jo ikke være noe som passer for alle likevel.

 

Er syk i dag og kjeder meg litt, og fikk lyst til å skrive litt om dette siden det stadig kommer opp innlegg fra fortvilte mødre som opplever at barnet sitt trasser for første gang. Jeg husker jo så inderlig godt selv hvordan det var med min eldste når han var ca ,5 år og klikket i vinkel for alt og ingenting. Hvor hjelpeløs og mislykket jeg følte meg, hvor ofte jeg lurte på hva vi gjorde galt. Nå når vesla på 14 mnd er trassete føler jeg meg verken hjelpeløs eller mislykket lenger, og dette kommer av kunnskap.

 

Trass, som vi kaller det, er å løsrive seg og teste grenser. Barnet oppdager seg selv, at det ikke lenger er en symbiose med mor/far, men har egen vilje og egne meninger. Ofte er 1 åringen mest knyttet til mor, og det er derfor gjerne også mor som opplever den verste trassen fra barnet sitt. Se på det som en kjærlighetserklæring. Barnet ditt er så trygg på deg, på din kjærlighet, at det tør å vise sine verste sider for deg i trygg visshet om at du elsker det likevel. Det er ganske sterkt når man tenker på det, at de har så mye tillit til en at de tør å være monster mot en. For de fleste vil oppleve at barna gjerne er noen engler med besteforeldre, tanter bhg-personal osv. Ikke fordi de ikke stoler på disse menneskene, men fordi det er deg og pappaen de er aller, aller tryggest på. Med dette i bakhodet, kan det være litt enklere å takle neste trassbyge, at det er akkurat du som får gjennomgå. Husk på at barn "skal" trasse, det er ikke du som gjør noe galt, det er barnet som er kommet over i en ny fase i utviklingen. Bare at denne fasen gjerne ikke er noe som utløser samme stolthet og glede som når h*n f.eks tok sine første skritt ;-)

 

Man snakker om trassalder. 3 års trassen, 6 års trassen osv. Min erfaring så langt (min eldste er 8 år), er t dette ikke er aldersbestemt, men er noe som kommer og går i perioder. Og den opptrer gjerne på ulike måter ved ulik alder. En 2-3 åring kan finne på å kaste seg ned på gulvet og dunke med hender og føtter mens h*n hylskriker. En normal 7-8 åring vil ikke gjøre noe slikt, men h*n vil kanskje teste foreldrenes reaksjoner ved å smelle med dørene, banne og skrike at en er verdens verste mamma/pappa og hvor urettferdig alt er. Og tro meg, 1-2 åringer som trasser er egentig bare søte ;-)

 

Jeg nevnte at trass er rive seg løs. Trassen har enda en positv side som man må huske på. Neste gang lille står og hyler "Neeeei!!!! Vil ikke!", så se for deg barnet ditt som 13-åring, midt i en venneflokk der det går en sigarett rundt og turen kommer til ditt barn. Veldig ok om barnet da fortsatt har vilje nok igjen til å si "nei, jeg vil ikke", for det krever tonnevis med vilje og mot og si i mot venner på den alderen. Jeg jobber med ungdom (lærer på ungdomsskole) og ser ver dag hvordan ungdom forsøker å finne sin plass, få innpass, være en som teller. Vær glad for viljestyrken til barnet ditt, ikke bryt den ned, ikke ta hver kamp fordi DU skal bestemme. Velg dine kamper, plukk ut det som er viktig, og la barnet få sin vilje av og til også. Barnet trenger å vite at det kan bestemme litt det også. Spiller det egentlig noen rolle om ene sokken er blå den andre gul, kjolen sitter bak frem og håret ser ut som en høystakk? Så lenge bare barnet er godt kledd for været? Derimot spiller det en rolle om tennene ikke pusses. Poenget er bare: Tenk over hvor du sier nei, tvinger din vilje gjennom på alt. Du trenger at barnets vilje ikke alltid blir knust. Det er ikke om å gjøre å bestemme, det er om å gjøre å veilede barnet og la det komme ut av barndommen med viljen, selvfølelsen og integriteten i god behold.

 

Så hva gjør en da når barnet trasser? Kan man forhindre det? Man kan i hvertfall redusere anfallene ved noen enkle knep. Noen passer bra for noen barn, andre passer ikke, og det er ikke alt som passer for alle aldre barnet er i heller. Knep som jeg har lært meg:

 

*Si alltid fra om du kan før en situasjon endres f.eks "Per, nå skal vi snart kle på oss og gå ut". Gjenta gjerne beskjeden et par ganger med f.eks "nå skal jeg bare rydde av bordet, så kler vi på oss og går ut". Da er barnet forberedt på ha som skal skje.

 

*Når du merker at barnet begynner å slå seg vrang lar noen seg avlede av selvkomponerte eventyr med barnet i hovedrollen om akkurat det en gjør på der og da. F.eks: "og så sa dronningen til pris Per at han måtte ta på seg sokkene, men prins Per ville ikke det, så da sa dronningen "men hva skjer om du går ut døren uten sokker da", og da sa prins Per "Hm, jo da fryser jeg på føttene mine!" og så sa dronningen "det vil du vel ikke?", og det ville ikke prins Per..." osv. (her kommer da 3 åringen bort g tar på seg sokkene, nikker ivrig og er helt med og glemmer hele trassen, men det funket ikke på han som nå er 6 år.

 

*Om du kan, så la barnet få velge. F.eks mellom to ulike jakker, eller om du skal kle på eller barnet skal kle på selv.

 

*Barn som får hjelpe til med å dekke bordet og lage maten trasser mye mindre ved bordet er min erfaring.

 

*For større barn kan telling være et middel. "Nå teller jeg til 3, så får vi se om du klarer å være ferdig før det....eeeeeen.....tooooooo...osv_" veldig mange barn klarer ikke å motstå denne og gjør da som det er blitt fortalt fordi det appellerer til konkurranseinstnktet deres. Passer best når barnet er ca 3-5 år.

 

*Omvendt psykologi kan i noen tilfeller hjelpe på barn i 2-5 års alderen. F.eks, "ne-hei, du r altfor liten til å kle på deg pysjamasen selv, du får ikke lov, mamma sal gjøre det!", hvorpå barnet da gjerne kler på seg umiddelbart for å motbevise det du sier ;-)

 

*Så er selvsagt det fysiske viktig. Barn som er sulten og trøtt trasser mer enn mette og uthvilte barn. Forsøk å unngå situasjoner som kan utløse trass når du ser at barnet ditt er sliten, gi det en halv banan el når det enda er en liten time til middag og humøret er på bånn, det kan hjelpe masse!

 

*Kom barnet i forkjøpet. Du ser det begynner å bli frustrert i klesbutikken der det fortsatt er 4 stykker foran deg i køen. Si "vennen min, jeg ser at du er sliten og lei nå, og det forstår jeg godt. Du har vært så tålmodig og grei, og nå er vi snart ferdig. Klarer du litt til?" da vil barnet gjerne føle seg forstått og slappe mer av igjen.

 

Men trass i gode knep, så kommer trassanfallene likevel. For de fleste i hvertfall. Hva da? Her må en føle seg litt frem, barn er jo ulike. Noen barn har behov for å være i fred når de går i vranglås, andre trenger trøst og kos. Bare du kjenner barnet ditt godt nok til å vite, eller finne ut, hva som passer best. Uansett hva barnet ditt har behov for, så bør du se det og annerkjenne det de gjennomgår. Når du tar bleie på en rasende 1 åring som ikke vil, så si "jeg ser at du er sint,men bleien må på likevel", eller strømpebkse på 3 åringen "jeg hører at du ikke vil vennen, men du må frdi det er kaldt ute og jeg ikke vil at u skal bli syk". Fortell barnet at du ser og hører det, at du forstår det, men at du likevel må gjøre som du har bestemt og hvorfor. Så kan du tilby trøst med jevne mellomrom, eller bare si "jeg er her når du trenger meg" til et barn som helst vil være litt i fred.

 

Er du ute blant folk og barnet ditt klikker,så ikke tenk at alle tror du er en dårlig mor. De fleste som har hatt barn selv vet akkurat hvordan du har det, mange uten barn har også medfølelse (de har gjerne småsøsken), og de få som ikke har egne barn eller ikke har hatt trassige barn kan du bare drite i. Se litt mer nøye på blikkene du føler alle sender deg neste gang, så skal du se at de fleste er av sympati og medfølelse, ikke oppgitthet og irritasjon. Vær trygg på at du er god nok, ikke forsøk å tekkes andre, men vær tro mot din overbevisning om at du kjenner ditt barn best og kan håndtere det best.

 

Alva♥♥♥♥"

 

 

[♥mamma♥alene til 3]

Kjære Alva. og singstaren som fant dette frem.

Dette var utrolig godt skrevet, og en god trøst til en sliten småbarnsmor. Jeg har en veninne som nesten alltid svare meg med at: kan du snu på det? når jeg begynner å gå i negative tankemønster, og dette var akkurat slik!

 

Har er det snudd til positive ting! Det gav meg noe fint å tenke på! Takk for det