Akseptabelt at foreldre til skilsmissebarn ikke snakker med hverandre?

[Anonym bruker]

Er det overhodet akseptabelt at foreldre til et barn ikke kommuniserer med hverandre overhodet? At de hverken møtes, snakker med hverandre på telefon eller har skriftig kontakt via mail, meldinger e.l.? At barnet dermed har to tilværelser som aldri "kommer i kontakt" med hverandre? Skole og fritidsaktiviteter er jo felles for begge hjem, men der stopper de fleste fellestrekk.

 

Kan et lite barn ha det slik? Hvilke konsekvenser kan det få å ha en slik tilværelse?

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke akseptabelt. Man må kommunisere om ting som angår barnet, enten det er barnehage/skole, helse, samvær, ferier, flytting osv. Man kan være verdens verste fiender, men når det gjelder barna sine må man sette dem først og seg selv sist og sørge for at man kan opprettholde en god kommunikasjon og ikke la barnet havne midt i konflikten. Det må være grusomt å vokse opp på den måten.

[Anonym bruker]

Hvordan er det mulig? Sån paktisk sett? Henting, avtaler, jul påske, ferier osv?

 

Tannlegeavtaler, sykdom, vaksiner? Går alt gjennom barnet selv?

 

[Anonym bruker]

Nei det er ikke akseptabelt. Noen er desverre veldig egoistisk og bitter etter en skilsmisse, og klarer ikke å sette sine egne følelser ovenfor sin tidligere partner tilside, for å kunne kommunisere skikkelig om sammarbeidet om barna.

 

 

[Anonym bruker]

Nå var jeg stor (15 år) da mine foreldre skilte seg, men de har ikke sagt et eneste ord til hverandre på 12 år. Og det er vanskelig! Spesielt når jeg og mine søsken har fått barn, ift dåp, bryllup, bursdager osv..de kan aldri samles og vil ikke være i nærheten av hverandre.

 

Jeg kan bare tenke meg hvor fælt det kan være for et mindre barn..det er jævlig å måtte være en mellomperson!

[Gjest Antarctica]

Tja, det er vel sant.

 

Men jeg må innrømme at jeg ble litt mindre snakkesalig da min eksmann uttalte at han kunne tenke seg å drepe meg. Og at jeg bare burde se opp for en hvit Toyota HiAce, så jeg ikke ble kjørt ned.

 

Så du kan nok si det er dumt vi mest kommuniserer via barnehagepersonalet og familievernkontoret. Men det må nok være sånn.

[Anonym bruker]

Hvordan er det mulig? Hvordan paktisk løser de da- Henting, avtaler, jul påske, ferier osv?

 

Tannlegeavtaler, sykdom, vaksiner? Går alt gjennom barnet?

[Anonym bruker]

Hvis barnet har samvær med begge foreldre: Nei, da bør man sørge for god kommunikasjon for barnets skyld.

 

Jeg har ingen kommunikasjon med eksmann og barnefar, men han har heller ingen samvær eller kontakt med barnet. Dette er både min og rettens avgjørelse at det er til beste for barnet.

 

I mitt tilfelle har jeg ingen interesse av å holde kontakt med ham for å opplyse ham om hva som skjer i barnets liv.

[Anonym bruker]

Jeg lurer nå på hvordan man kan sende sine barn til en som har kommet med konkrete drapstrusler. ??

[Anonym bruker]

Det er ikke akseptabelt. Mine foreldre måtte pent sitte ved siden av hverandre, da jeg giftet meg.

[Gjest Antarctica]

Henting: faste dager.

 

Jul, påske, ferier: avtales for flere måneder av gangen på familievernkontoret med to - 2 - kuratorer til stede. (Jeg må ha vitner til atferden hans, i fall....). Unntak fra henteavtalene legges også inn i kalenderen på disse halvårlige møtene.

 

Tannlege, øyenlege, helsestasjon: min eks avtaler det direkte med dem det gjelder, henter barnet i bhg den dagen det er og leverer igjen i løpet av dagen. Sms om klokkeslett osv, så vi begge vet hvilke dager det skjer.

 

Ingen ting går gjennom barna, de er for små til å gi beskjeder eller forholde seg til planlegging.

 

Går bare greit foreløpig. Alternativet er å lage og avlyse avtaler på nytt hver uke, motta store mengder hat-smser, spydige mailer og annen dritt. Mor til barna har det bedre av at dette stressmomentet er ute av livet hennes, og dermed har barna det også bedre.

[Gjest Antarctica]

Hvis du vil unngå å virke unødig stigmatisernde og bedrevitersk, bør du nok droppe anonymknappen, mrs 15.57.

 

Typisk kjerring som legger ansvaret for uakseptabel oppførsel over på kvinna. Jeg er den som faktisk gjør det man må og skal. Avgjort i FVK-møte, med som sagt de to overkokkelurerne til stede. Alternativ er rettssak. Så vondt vil jeg ikke mine barn. Og drittkastingen ville ha tatt helt av, med mannens nye kone på laget, så den sjansen gidder jeg ikke ta.

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke akseptabelt. Eneste unntaket, slik jeg ser det, er vold og drapstrusler.

 

Mannen min har en (h)eks som nekter ALL form for kommunikasjon, de har to barn sammen. Det eldste barnet har vært budbringer fra hun var 9 år og er det enda. Alt var ok mht samarbeid og kommunikasjon frem til mannen min møtte meg. Da gikk eksen i total vranglås. Hun forsvarer sin oppførsel med at mannen min har gjort henne så mye vondt at hun ikke kan snakke mer med han - noensinne.

 

Jeg har sett hvor mye vondt dette har påført barna og mener at det bør slås svært hardt ned på slik oppførsel av voksne mennesker. Men hverken barnevern eller familievernkontor virker til å bry seg nevneverdig.

 

 

[Mia2011]

Nei det er ikke akseptabelt, men noen ganger finnes det ingen vei utenom,

jeg støtter derfor Pashla's innlegg for vi har det også slik. Vel og merke har vi en avtale som går rundt, så vi vet om alle helger og faste høytider, andre ting avtaler vi på familievernkontor..

Vi har store barn, 12 og 15, ble skilt for 11 år siden og de første 7 årene var alt helt greit, vi gjorde tilogmed ting sammen, sammen med barna. Men så fikk min eks seg ny dame og hun har satt kjepper i hjulene fra dag en.. så det er ikke håp. I vår hadde min sønn konfirmasjon, to selskap, ikke fordi JEG og min nye mann ikke ville, men fordi hun og min eks ikke vil omgås. Vi bor på et lite sted og jeg vet folk snakker om situasjonen, men det er bare sånn og eneste alternativ er rettsak, men hva skulle man vinne frem med der? ingen kan tvinge noen til å prate sammen / samarbeide.. både Barnevern og Familievern har jeg hatt med meg og de støtter min oppfatning at slik det er nå er til det beste.. dessverre.. Jeg blir trist på mine egne barn's vegne, men må heve meg over det, vet at det ikke er enkelt for de heller..

Konsekvensene vil vel vise seg over tid... men håper de er minimale, at jeg som mor ihvertfall har gått foran som et forbilde.. lettere å forstå når de begynner å bli så store som mine..

 

Så joda, alle dere som tror at alt skal gå så greit, det kan brått endre seg og du ser sider ved den du engang brydde deg om som du ikke tror er sanne..

 

 

[Anonym bruker]

Ingen kontakt er hellr ikke heldig over tid bare så det er sagt.. uavhengig av hvem far er og hva han har gjort, han er fortsatt barnets far og barn skaper fantasiforeldre noe som det neppe kan komme noe godt ut av..

[Anonym bruker]

Fordi om man nekter samvær uten at far har mistet samværsrett så kan man riskikere at denne som draptruet deg får hovedomsorgen for barnet!

 

Min søster forlot en voldelig mann men fordi han på det punktet ikke hadde skadet barna fysisk måtte hun alikevel sende de dit.

At han drapstruet henne og forsøkte å kjøre på henne hadde visst ingenting å gjøre med hans evne til å ta seg av barna.

 

Han hadde besøksforbud i forhold til henne og de (hun og barna) hadde hemmelig telefonnummer og adresse. All kommunikasjon gikk fra han til hans søster, til meg til min søster. Slik måtte det være.

 

Hun kjempet og hadde barnevernet med seg i at barna ikke burde være hos han men både de i barnevernet, politiet og hennes advokat fortalte at desverre måtte hun sende barna om hun ikke skulle få trøbbel. Da han var eldig villig til å løpe til retten om hun nektet samvær.

 

Førs t når han fysisk gikk til angrep på et av barna fikk hun slippe å sende barna dit. Da tok barnevernet saken og han fikk ikke lengre lov å se barna.

 

Det er faktisk ikke så lett å nekte en far å se barna nei

[Anonym bruker]

Så du mener at du vet bedre en retten?

Om det er dømt at far ikke skal ha kontakt har han gjort noe veldig graverendes stort sett da det er veldig vanskelig å få dømt at en person ikke skal ha samvær med barna sine, ikke engang under oppsyn.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg bare lurte på hva han har gjort som fikk retten til å mene at barnet har det bedre uten ham?

 

Jeg er selv i en lei situasjon med bf, og ser ikke for meg at han vil klare å være far noen gang. Det er flere andre i "apparatet" som deler min bekymring, men loven er jo ganske sterk på dette med å kjenne sin far.

 

 

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes man skal ta konsekvensene av å sette barn til verden. Om det er så ille burde man ihvertfall ha en tredjemann som kan gi tilbakemeldinger frem og tilbake. Men voksne mennesker skulle kunne snakke sammen.

[Anonym bruker]

Hva mener du "akseptabelt"?

Hvem skal si til to voksne mennesker "det der aksepterer jeg ikke, gjør det anderledes"? Du?

[Anonym bruker]

Det kan f.eks være grunn nok til at den av foreldrene som faktisk ønsker å samarbeide får ha hovedomsorgen for barna.

[Anonym bruker]

Hei.

16:03 her. Jeg vet ikke om det finnes noen generelle kriterier for at en av foreldrene skal miste alt samvær. Men i mitt tilfelle var det vold,trusler,rus,kriminalitet og trekk som rettspsykiateren knyttet til sosiopati. Dette, i kombinasjon med at barnet på tross av veldig ung alder viste klare tegn på utrygghet/var skadet av fars atferd. Både lagmannsrett og tingrett dømte null samvær. Barnet (og jeg) har det veldig fint i dag, er trygg og tillitsfull, har ny "pappa" og søsken. Jeg tror rettens avgjørelse var helt riktig i vårt tilfelle,selv om barn i hovedsak bør kjenne og omgås begge foreldre.

[Anonym bruker]

Egentlig er det ikek akseptabelt, selv om jeg skjønner at det er sånn i enkelte tilfeller. Men der hvor situasjonen er fastlåst (og det ikke er kriminalitet inne i bildet), så bør man kunne få hjelp til å faktisk kunne fungere som foreldre selv om man ikke er et par.

 

Det er forøvrig ingen rett man har til å forbli forelder dersom man ikke greier den oppgaven... Enkelte foreldre kan ikke, vil ikke og bør ikke fortsette foreldrerollen sin.

 

Men jeg er veldig glad for at jeg har en fornuftig mann med en fornuftig ex og at jeg selv ikke er så verst i forehold til denne nyfamilien. Ikke lett å være andrekone alltid, men hos oss er det fire voksne på samme lag, og det er jeg uendelig glad for når jeg leser om andres problemer!!