Hva får mannen min til å synes dette er greit???

[Anonym bruker]

Kort fortalt: for 6 år siden fikk vi tvillinger. Mannen overtalte meg til å flytte til en stor by(hans hjemby), der vi fikk leie billig en leilighet gjennom et fam.medlem + at han fikk en ny jobb. Vi flyttet, jeg skulle gå hjemme. Regnet med at jeg hadde nok å gjøre på den fronten og det var uaktuellt for meg å jobbe med tre små. Årene har hatt mine prosjekter

 

Vi har virkelig slitt i samlivet i alle disse år og er på randen av brudd men prøver dog å diskutere oss gjennom det. I går gjorde vi det og jeg skulle da fortelle mannen min om hva jeg synes han hadde gjort galt: jeg mente at han stort sett var opptatt av seg og sitt og hadde lite til overs for meg. I tillegg til dette hadde han ikke noen interesse for meg og der jeg kommer fra (et nydelig sted på sørlandet) og hadde, siden vi flyttet. Likeså hadde jeg hatt store problemer siden vi kom hit å finne meg venninner; det at jeg hadde to små å ta vare på i tillegg til en større gjorde meg litt avskåret fra verdenen og jeg er dessverre ikke så flink til å treffe nye mennesker. Hans oppførsel + ensomheten har gjort til at jeg har trukket meg litt vekk fra mennesker pga usikkerhet. Så jeg utviklet en blogg og begynte å strikke for å legge ut for salg. Det gikk dårlig men jeg fikk jo solgt noe innimellom. Jeg tror ikke mannen min har vært innom den bloggen og han aner vel heller ikke om hva jeg egentlig gjør. Dette er også ting jeg har tatt opp med han, da jeg vet at det ikke er hans skyld at jeg er ensom men jeg har desperat bedt om litt oppmerksomhet fra han (ærlig) til tider, men det har vært glemt uka etter.

 

Igår tok jeg opp dette og mer og forklarte på en rolig måte hvorfor jeg følte meg ensom, både i livet og i forholdet. Han svarte da (litt oppgitt) at han kunne ikke være både den personen som hadde ført meg i den situasjonen siden jeg var litt sint på han for det(da det var han som ville flytte og lovte gull og grønne skoger, også viser det seg at med en gang vi er på plass var løftene glemt), være hovedforsørgeren for familien + i tillegg være den som skal hjelpe meg, lytte til meg, en som jeg skal betro meg til. Han mente det var utspekulert av han om han skulle være alle disse rollene....!!!! Fordi da ville han bli " roten til det vonde, det som holdt det vonde gående + den som skulle ta det vonde vekk"

 

Jeg syntes det var utrolig råttent å skjule seg bak dette, fordi jeg vet at om han hadde tatt mine "ønsker" og behov alvorlig fra første stund og prøvd å hjelpe meg...i hvert fall lytte til meg, så hadde han jo aldri i mine øyne vært med på å gjøre livet mitt vondere. Han skjønte ikke dette...gjør du??

[Anonym bruker]

dytter litt...

[Anonym bruker]

Høre vel egentlig ut som han sier at han ikke gidder å bry seg o deg og ditt han vil bare styre med seg og sitt.

Dere er med andr eord ikke i et forhold dere er bare to personer som lever sammen.

 

Du kan jo enten velge å vie han hvordan det er med å ikke ville bry deg om/høre om hva han driver med også videre men samtidig han har vel nok andre å snakke med så det er neppe store forskjellen for han.

 

Eller du kan ta tak i ditt eget liv. Barna er store få deg jobb, forlang at han derfor tar sin del av jobben med barn og hus.

kansje får du deg venner gjennom jobben også.

Og om ikke gjør forlang alikevel at han skal være den som har barna alene noen lørdager/søndager og kvelder. Gå på kino eller gå sett deg på biblioteket, gå på kjøpesenter også videre. Slik at han tvinges til å ta del i hjemmet og med barna i en større grad.

 

Når du jobber har du egene penger slik at du lettere kan koste på deg ting uten å bekymmre deg/tenke at han har betalt det for deg (om dette er et problem for deg.)

Det gjør mye for elverdet å tjene egene penger selv i forhold der penger aldri har vært et problem. Det gjør også en del for forholdet når han ikke kan falle tilbake på den at jeg er jo forsørger derfor gjør jeg som jeg vil

[Anonym bruker]

Men jeg ser hva han mener.. Din lykke og ditt liv er jo noe bare du kan ta tak i..Han må selvfølgelig hjelpe til med ungene og la deg få komme deg ut å gjøre andre ting, men han har vel neppe tvunget deg til å flytte dit. Han kunne ikke vite at du ikke kom til å trives. Skjønner at han synes det blir belastende å påta seg all skyld for alle dine vonde følelser. Men det er bare du som kan endre det som er trist i livet ditt. Jeg skjønner at du er skuffet for at han ikke lytter til deg, og at du føler at det er hans skyld. Men man kan nesten ikke skyve ansvaret over på andre.

[Anonym bruker]

Men er det ikke noe du kan gjøre selv for endre situasjonen din?

Det høres jo ut som om det bare er han som kan redde deg.

 

Jeg er enig i at han godt kunne ha vist litt mer interesse for deg og ditt, men det blir nok ikek berde om du prøve rå presse ham til det.

Hva med å kreve at du får i det minste én fast kveld for deg selv i uken?

Da kan han legge barna, og du kan melde deg på ett eller annet kurs eller noe, så du treffer andre og får litt impulser utenfra. det blir ofte slik at den som går hjemme blir så avhengig av den andre partneren fordi det eneste en får fra verden utenfor er gjennom den andre, og ikek gjennom egne opplevelser og erfaringer.

 

Fins det ikke ting du og barna kan gjøre om dagen så du treffer andre med barn i samme alder?

 

barnehage? Så kan du ta deg en jobb eller en utdannelse?

 

Ihvertfall: fokuser på hva DU kan gjøre, så kommer nok mannen din luskende etter etterhvert.

[Anonym bruker]

HI

Egentlig er jeg jo veldig skuffet, fordi da han sleit for noen år tilbake var jeg villig til å flytte fra familie og venner for at han skulle få det bedre. Jeg synes det er utrolig viktig å gi i et forhold, men nå føler jeg at nå når jeg ikke har det så bra, så får jeg bare høre at det er mitt problem. Han har ikke peil på hvordan han kan gjøre det bedre og alt stopper med det.

 

Jeg mener ikke at det er hans ansvar at jeg skal være lykkelig, men jeg mener at det er hans ansvar (såvel som mitt når det gjelder han) å hjelpe, lytte, være der, prøve, foreslå, rett og slett være et medmenneske. Jeg føler meg ikke bare ensom i livet men også i forholdet. Jeg er dessverre ikke en person som har lett for å komme i kontakt med andre, det er min mann. Han prater lett for seg, og jeg er sikker på at om vi hadde stått og pratet med noen så hadde han ikke lagt merke til om jeg hadde forsvunnet under samtalen. Jeg trenger litt hjelp, ofte føler jeg at fordi han tar så mye plass når vi snakker med andre så overkjører han meg helt så jeg blir helt borte og folk ser bare han.

 

Det er utrolig vondt å ha det sånn, selv om det ikke er hans feil at jeg er sånn, men det at han ikke tar noe som helst ansvar for å prøve å hjelpe meg til å få det bedre, det ser jeg på som utrolig egoistisk.

 

Det er ikke noe poeng for meg å leve med en person som ikke har evnen til å gi litt til meg tilbake, men bare styrer og ordner for eget liv.

 

Kan ikke jobbe ennå, barna begynner på skolen neste år (de er ikke fyllt 6 ennå)...

[Anonym bruker]

HI

Joda, og jeg legger ikke alt ansvaret over på han. Men det er noe med det å være der for andre, tror jeg kunne gått nedenom og hjem uten at han hadde løftet en finger for å hjelpe. Det er der jeg stusser litt...og det får meg til å lure på om dette er en jeg vil dele resten av livet med.

 

Krever ikke at han underholder meg, men litt omtanke hadde ikke skadet. Ikke bare få høre "det er ditt problem, jeg kan ikke hjelpe deg der". Må jeg virkelig gå til en psykolog for å få noen som vil interessere seg litt for meg???

 

Har vært på diverse kurser i løpet av disse årene, men ofte kommer folk sammen venninner på kurs (har jeg i hvert fall opplevd) og det er ikke alltid like lett å få kontakt med folk....jeg sliter litt i hvert fall.

 

Samtidig har vi hatt dårlig råd, og det er ikke bare bare å ta utdannelse, eller kurser som ofte koster litt.

[Anonym bruker]

OK, men har de ikke barnehage der dere bor? Man kan jo jobbe selv om barna ikke går på skole.

Kanskje du ihvertfall kan si ham helt konkret hva det er du trenger fra ham?

Det er ingen vits å kreve at han skal bli mer oppptatt av dine saker - for det blir bare påtatt.

Det virker som om du har litt litebn selvtillitt også? Jeg har også en mann som eier hele forsamlingen idet han kommer inn i et rom. Men det er greit - det er jo noe som gjør meg stolt ove rham.

Man er nødt til å kunne stå selv - den andre skal ikke holde deg oppe.

 

Jeg tror ihvertfall at du er nødt til å fokusere mer på hva du selv kan gjøre.

[Anonym bruker]

Om dere bor i norge så har det jo vært din eget ønske som ahr gjort at baran er hjemme enda, søk bhg plass. Kan hende du kan få det fra jannuar for eksempel. Søk i alle barnehager du kan i nærheten, om du bor i by så er det stort sett mange av de rundt. Eventuellt søk etter en dagmamma slik at du selv kan søke jobb. Kan være godt for barna å gå i bhg et halvår før skolen begynner også og ikke bare hjemme med deg.

Siden det høres ut som at du ikke er sosial og aktiv med ting så blir overgangen fra å være hjemme til å begynne skole nok veldig stor for barna dine.

[Anonym bruker]

Jeg tror det hadde vært bra for deg å begynne å jobbe litt. Da får dere litt bedre råd, og du får noe å gjøre som ikke handler om hus og barn. Og blir kanskje kjent med noen nye mennesker.

Og så kan jo du og mannen bestemme dere for å være litt mer sammen uten barn? Reise på helgetur, eller ha barnevakt iblant og ha kjærestekvelder. Kanskje han "ser " deg bedre da.

[Anonym bruker]

HI

 

Tvillingene var veldig premature som gjorde at jeg følte et større behov for å være lenge hjemme med de. Bor ikke i Norge lenger. Holder på å gå på veggen fordi jeg vet at jeg ikke kommer meg i jobb på noen år ennå....aaarrghhh. Prøver kanskje å finne syndebukken i mannen, fordi han er og blir en egoistisk sjel, men jeg mener nå ennå at selv om ikke dette er hans direkte ansvar og feil, så kunne han tatt seg litt tid til å interessere seg for meg.

[Tigergutt]

Hei du!

Det er ikke godt å føle seg ensom i et forhold! Siden du har prøvd å snakke med mannen din uten å nå helt frem til han, så synes jeg du burde prøve å angripe problemet på en annen måte.

 

Hvis dere har dårlig råd og du ikke har anledning til å begynne å ta en utdanning/kurs, har du kanskje mulighet til å få deg en "ekstra jobb" noen kvelder i uken. Da kan jo mannen din være hjemme med barn, og dere slipper unødvendige utgifter til barnehage etc.

 

Jeg føler at det er DU som må ta grep om ditt liv. Du kan ikke gjemme deg bak at du har flyttet til et nytt sted, har gjort som han vil, har problemer med å komme i kontakt med nye mennesker osv... Et hvert menneske er sin egen "lykkesmed"! Det du trenger er å få noen venner/komme i kontakt med andre voksne mennesker og føle at du betyr noe i andres liv og ikke bare være kone, mor og familie.

 

Hva med å starte i et kor? Ta opp en hobby du hadde på hjemplassen? Gjøre noe uten at du er sammen med mann og barn. Knytte nye relasjoner! Jeg kan forstå det er vanskelig hvis man er usikker og ikke har masse selvtillit, men du må faktisk ta det første steget her!

 

Jeg ønsker deg masse lykke til og håper du finner en vei ut av ensomheten !

 

[Gjest Antarctica]

Herregud,så dårlig mannen din argumenterer. Men det er litt fordi han er mann - de har ofte bare en hjernehalvdel.

 

SELVSAGT skal han være den som er til stede for deg, trøster, snakker med deg, er et medmenneske - det er derfor man gifter seg!!! Hvis man helst ville flokse rundt med venner, burde man være singel. En ektefelle er jo nettopp den som skal være aller mest interessert i nettopp deg. Ellers var det jo meningsløst. Skjønner han ikke det, bør han ikke inngå i intim relasjon med en kvinne.

 

SELVSAGT skal han engasjere seg ekstra i hvordan du har det når det er han som har overtalt deg til å flytte et sted hen der du ikke kjenner noen, og samtidig passer barna hans og påtar deg den isolasjonen det er å ikke jobbe! SÆRLIG fordi - nettopp fordi - det var han som brakte deg inn i situasjonen! (At han påstår han ikke kan ha begge rollene er jo som å i "Åja, jeg slo deg visst i trynet. Men noen andre får trøste deg og si unnskyld, for jeg kan jo ikke ha begge rollene.")

 

SELVSAGT kan du forlange at han gjør endringer på sitt liv og sin atferd, når du har endra på alt som var trygt for deg for å hjelpe ham. Ellers er det jo på tide å flytte tilbake dit du trives, og si at det er en forutsetning for å bli i ekteskapet, at dere begge flytter og han holder kjeften sin og passer unger aleine i to-tre år fra nå av.

[Anonym bruker]

Jeg tror du har alt for mye tid til overs. Det høres ut som mannen din er hele nettverket ditt. Det er ikke mange hjemmeværende husmødre å bli venninner med, i alle fall ikke for skolebarn! Du bør snarest finne deg en jobb og et liv utenfor familien!