Litt inspirert, når det kommer til barn, trass og pedagogikk.

[Ugl@]

Jeg er enig i feks Jesper Juuls mening om at trass nok kansje bunner ut i at barn ønsker å gjøre ting selv, og ofte får de til mer enn foreldrene tror de greier. Dvs. når man har tid til det.

Nå er situasjonen her bedre siden minsta er over værste trassalder og ting går mer på skinner her. Men når kl er 5.30 om morran og jeg begynner kl 7 på jobb så har ikke jeg tid til at de små skal bruke evigheter på å feks smøre maten selv, kle på seg osv. Det må gå kjapt og greit, jeg står ikke opp kl 4.30 for at de skal få nok tid til å gjøre alt selv, for det er den tida de får lov å bruke de dagene jeg jobber sent eller har fri, da får de bruke all den tida de ønsker på frokosten, påkledning osv, og da går det ganske nøyaktig to timer før de er klare til å gå ut dørene.

 

Samme på ettermiddagen, det er ikke alltid man har tid til at de små skal bruke en time på å få på seg klær, krype opp i setet, feste helst selen selv osv osv osv....noen ganger skal man noe og da må man få på barna klær, få de i bilstolen og komme seg hjem og laget middag, så man rekker feks et foreldremøte, trening, øving eller hva det nå er for aktivitet familien er med på.

 

Pedagogikken har mange gode råd og løsninger, men mye er faktisk ikke gjennomførbart i enhver sammenheng, noen ganger må man ta jakka og skoa til ungen i en hånd, ungen under den andre og få ungen i bilen selv om det hyles og vræles aldri så mye....trist og frustrerende, men alikevel er det nødvendig. Lokking, forklaring osv osv funker ikke alltid. Så får man heller være pedagoisk når man har tid til det, eller så langt det er praktisk mulig å få til.

 

[Gjest ronja røverdatter]

Så enig med deg. Ikke alltid like lett å få teori og praksis til å passe sammen.

[*Minnie Mus*]

Helt enig. Her i huset står ikke pedagogikk på planen, enda jeg utdanner meg til førskolelærer. Kun sunn fornuft her, har ikke tid til annet gitt:-) Men endel av tingene som går greit og ikke tar sååå lang tid er jo greit å ta med seg da.

[It's all about me]

Jeg synes det er like "pedagogisk" å ikke la baret mase seg til alt, men ta kampen om det så innebærer å ta klærne i den ene hånden og barnet under den andre.

Rabalder der og da, men de lærer noe viktig av det også.

Å til enhver tid gjøre barnet til lags ved å alltid la det gjøre ting på sin måte i sitt tempo er ikke alltid positivt. De må da lære at noen ganger går det ikke, noen ganger må de gjøre som andre vil.

 

Men så er ikke jeg pedagog da, bare en (til tider sliten) småbarnsmor som prøver å gjøre så godt jeg kan )

[Ugl@]

Sant nok, barn må lære at ikke alt sirkler rundt dem og at ikke alt er like moro og festlig alltid.

Tror det faktisk blir et problem at det tas for mye hensyn til barna også, slik at de ikke lærer å tilpasse seg, noe som er en nødvendig egenskap å ha.

[OsloMor]

Det er ikke pedagogisk å la små barn styre morningen. Det er pedagogisk og ikke minst veldig nyttig senere i livet, at barn lærer seg at det å komme tidsnok og handle effektivt er viktig.

Men, klart barn kan tas med på beslutninger ala; "brunost eller skinke på bhg-maten?" eller "pære eller kiwi til frukt?"

Tror hverken et rigid regelverk eller fri flyt om morgenen er særlig meningsfylt eller pedagogisk.

 

 

[Strandloppa og lillebror]

Jeg blir litt oppgitt av det store fokuset på at alt skal være så pedagogisk riktig hele tida.

Jeg er helt enig i at det skal være et pedagogisk opplegg i barnehager og skoler, men ikke hjemme.

Vi er mennesker som bor under samme tak -mennesker som er styrt av fornuft og følelser. Hvis alle reaksjonene våre skulle vært innøvd til pedagogisk riktige reaksjoner, er vi plutselig ikke mennesker lenger, men programerte maskiner. Det blir helt feil.

Det er lov å bli frusterert og til og med sint på barna sine. Noen ganger kjefter vi, og kanskje det går så lagt som at vi gråter foran barna. Det er helt menneskelig. Viser vi aldri disse følelsene overfor barna våre lærer de heller ingenting om empati.

En gylden middelvei er fint, tenker jeg!

[ellen-propellen]

Jeg er helt enig med dere:-) Jeg finnes ikke pedagogisk og er heller ikke veldig intressert i pedagogikk.Men jeg er en tilhenger av sunn fornuft hehe.

Her begynnte eldste å kle seg selv i helgene.Da er det tid til slikt. Om hun har trengt mer "klare selv oppgaver" så har hun fått noen som passer alderen og tiden. Feks, hun vil smøre nisten men det rekker vi ikke.Men hun kan "hjelpe" meg med å putte den i sekken sin.

 

Siden jeg er tilhenger av sunn fornuft ser jeg jo at alt barna kan klare sjøl letter min hverdag,og har prøvd å finne løsninger på det.Eldste er nå 6 år og har faste oppgaver i hjemmet.(ta ut søpla,dra av sengetøy,holde rommet i tålig stand og sette glass/tallerknen i oppvask kummen når hun har spist) Når hun gjør dette får hun 30 kr i ukepenger,hvorav 10 kr skal på sparebøssa.

Vi begynnte med dette når hun ble storesøster for å kunne sette fokus på hvor stor og flink hun er.Det ser ut til å fungere veldig bra:-)

[emili78]

Det kommer vel ann på hvor gammelt barneter da. Hvis hun er stor nok så kan du jo ta en prat med henne feks? Eller hva med å tilrettelegge slik at det går raskere på morningen? Men er hun 2 + lissom så er ikke det så lett heller. kanskje det er best å varme opp bilen og lan henne kle på seg det hun klarer også får hun smøre frokosten sin i bhg eller noe sånn!? Ingen ting er fasit svar innen pedagogikk, men det viktigste er at foreldrene beholder roen :-) Lykke til

[♡ A & E ♡]

Jeg var veldig god på pedagogikk da jeg gikk på barne og ungdomsarbeiderfaget, he he. Da jeg selv fikk barn skjønte jeg at vi alle kom til å bli splitterpinegale om mor skulle gå rundt å bare være pedagogisk dagen lang og at vi ikke hadde fått gjort så veldig mye fornuftig

 

[Unni Versale]

Jeg mener pedagogikk handler om at barnet ikke skal få bestemme og gjøre selv i alle situasjoner, men at vi som foreldre klarer å anerkjenne barnets følelser og meninger.

 

Feks å si at man forstår at barnet gjerne vil ha på seg strutteskjørt og ballerinasko i barnehagen, men at i dette tilfellet er det faktisk mor/far som vet best...og prøve så godt man kan å forklare hvorfor.

 

Anerkjennelse er etter min mening utrolig viktig for å skape et godt forhold mellom foreldre og barn. Barna fortjener å bli hørt og tatt på alvor, selv om vi ikke er enige med dem, eller lar dem få viljen sin.