Var dere veldig forelsket i begynnelsen?

[Anonym bruker]

Tidligere har jeg alltid blitt veldig, veldig forelsket. Jeg var også veldig sjalu av meg og måtte være mest mulig med kjæresten min.

 

For to år siden ble jeg alenemor til en liten gutt, etter dette har jeg ikke vært sånn skikkelig forelsket.

 

I mai ble jeg sammen med en mann jeg hadde kjent noen år. Jeg ble aldri hodestups forelsket i han, men vi har det veldig bra likevel. Vi er bare veldig glade i hverandre. Jeg føler ikke sjalusi i det hele tatt, selv om vi ser hverandre veldig skjelden. (jeg har flyttet 70 mil for å gå på skole) Jeg har heller ikke det behovet for å måtte være med han når vi er hjemme, selv om det av naturlige årsaker bare blir sånn. Jeg blir mer og mer fasinert av hva den mannen kan, for dette er en handyman av en annen verden. Jeg er sikker på at det er ikke en ting han ikke kan.

 

Men jeg lurer på hvordan det er med dere og tidligere/nåværende forhold.

Har dere vært veldig forelsket og det har bare klaffet, eller har dere bare funnet tonen uten å ha den hodestupse forelskelsen?

 

Jeg føler vi vokser sammen og vokser nærmere hverandre. Vi er jo selvsagt glade i hverandre, men ingen av oss har hatt den skikkelig dype forelskelsen. Det høres sikkert litt kjedelig ut, men dette er faktisk det som fungerer best for meg.

 

Andre som har det slik?

[Anonym bruker]

Følelsene for mannen min var ikke sånn altoppslukende ungdomsforelskelse nei, men jeg var jo forelsket likevel. Men følelsene jeg har nå er fantastiske, kjenner at det nesten gjør vondt i magen når jeg tenker på ham eller ser ham<3 Jeg savner ham når vi ikke er sammen...

 

Jeg synes du beskriver et vennskap mer enn et kjærlighetsforhold, men det er bare dere som vet hva dere har sammen:-)

[Anonym bruker]

Ja vi hadde den vanvittige sommerfugler i magen forelskafølelsen leenge. Synes det er viktig å ha hatt den.

[Anonym bruker]

Jeg hadde jo sommerfugler i magen i starten, men det gikk ganske for over. Jeg gleder meg til å komme hjem, så det er jo ikke helt dødt om dere skjønner hva jeg mener. Men den dype forelskelsen har uteblitt, noe jeg syns har fungert bedre enn da jeg tidligere ble helt på knærne forelsket. Det er så deilig å ha kunne stole på en mann, det har jeg aldri klart før.

 

hi

[Anonym bruker]

Etter tre år har jeg fortsatt perioder hvor jeg er skikkelig nyforelska Synes det er koselig, og for meg er det viktig for å beholde en liten piff i kjærlighetslivet.

Men den dype forståelsen og vennskapet er minst like viktig, for å vite at det fungerer på en hverdagsbasis, og for å styrke forholdet oss i mellom.

 

Så lenge det fungerer for begge parter er det det samme HVA det er Noen må ha en forelska følelse, andre ikke. Det viktigste er at dere synes forholdet deres er bra

[Anonym bruker]

Han var veldig forelsket i meg i begynnelsen, selv var jeg litt mer tilbakeholden, tok nok minst et halvt år før jeg skjønte at han var mer enn en vanlig fling.. Men da vi møttes var det alikevel kjærlighet ved første blikk, et eller annet ved ham gjorde meg betatt..

 

Nå er det over 15 år siden, og jeg kan fortsatt kjenne hjertet gjøre et ekstra hopp og kiling i magen når jeg møter blikket hans!

[Anonym bruker]

Vårt forhold startet som et vennskap, som utviklet seg til interesse, flørt og etterhvert lidenskap, som igjen har utviklet seg til forelskelse og kjærlighet. Nå er vi gift, har tre barn, had våre opp og nedturer, men står sterke sammen og tror på et samliv som kan vare ut livet. Han er min beste venn, elsker, partner og livsledsager.

Min erfaring er at brå forelskelser kansje lettere går over, man må ha mer enn bare det for å holde sammen i det lange løp, har selv vært flammende forelsket mange ganger før jeg møtte mannen min, med usikkerhet og sjalusi, men har ikke følt på dette etter jeg traff ham. Det er trygt og godt.

Men man skal passe seg for kjedsomhet, vi har det moro sammen og lidenskapen har blitt sterkere med årene her, had det godt sammen fra starten, men enda bedre nå :-)