Frustrert over pass av bonusbarn

[jojo2]

Nå er jeg bare så trist og lei. Har hatt to store krangler med min samboer i helga, og selv om vi har ”skværet” opp, så vet jeg at ikke alt er helt bra. Casen er at jeg tydeligvis ikke er så lett å ha med å gjøre når det gjelder pass av hans to barn. Han og eksen skriver opp helger for 1-2 mnd av gangen, i utgangspunktet så skal de ha annen hver helg hver, men det ender som regel opp med at barna er til oss stort sett hver helg, enten hele helgen eller en kveld i løpet av helgen. Min samboer mener det er et helt ok system, fordi det fører til at han ser barna mye mer en ved vanlig samvær.

 

Dette har hele tiden vært ok for meg også, men det har i det siste blitt et problem. Problemet er at han sier at han godt kan ta barna lørdagen, fordi eksen skal på fest, men så viser det seg at han selv har booket seg inn på et eller annet. Hvem er det da som det er helt naturlig å spørre? Jo, meg! Dette har gjentatt seg mange ganger i det siste halveåret, og jeg blir lei. Ikke misforstå, jeg liker ungene kjempe godt, jeg er glad i dem, men jeg synes faktisk at hvis han bestemmer seg for å si ja til ”ekstra helger” så må han selv ta ansvaret ved å være hjemme, og ikke skyve det over på meg.

 

Jeg skjønner at det skal være et samarbeid, men jeg føler ikke at jeg er en del av dette samarbeidet, fordi jeg aldri blir tatt med på råd når helger bestemmes. Jeg har sagt klart i fra at jeg ikke vil være en barnevakt, ja jeg er deres bonusmor, og jeg stiller opp på alle mulige måter, men jeg er nok litt tverr når det gjelder dette med pass…

 

Jeg kan godt se etter barna hvis han skal på et eller annet i ukedagene og jeg skal være hjemme, men jeg synes det blir annerledes når det gjelder helger. Jeg har ingen barn, og synes det er greit å finne på ting med mine venninner de gangene han må bort. Problemet er at jeg ikke er interessert i å stille opp som barnevakt fordi hans eks plutselig bestemmer seg for at hun skal bort en lørdagskveld, og han har vært snill å sagt at han kan ta de… ups, han glemte at han selv skulle bort… Jeg blir bare så irrtert og forbannet og så klart i fra i helga at det kunne jeg ikke akseptere. Han synes jeg er utrolig vanskelig og urimelig. Er jeg det?

 

Selv føler jeg at han selv må velge om han skal avlaste eksen i helger så hun får festet fra seg, men da skal han ikke selv dra bort og overlate de til meg. Han sier at jeg kan jo bare si nei, men prøvde å forklare han at det er ikke så enkelt å ”bare si nei”. Det hender at jeg ikke har noen planer, kanskje har jeg lyst til å sitte i sofaen en hel kveld å se tv, stikke bort til en venninne etc, altså ingen planer, men jeg liker å selv bestemme over disse ”alene kveldene” kveldene mine.

Jeg har nok også godt litt hardt ut fordi at når vi får barn så skal det ikke være sånn at ” du er jo hjemme uansett” så derfor har nok denne diskusjonen blitt til fordi jeg skal sette grenser nå og får fremdtiden. Spørsmålet mitt er derfor: Er jeg urimelig?

 

[Anonym bruker]

Nei!

Sliter med det samme selv faktisk. Lot det gå på god vilje en stund. Men når det endte opp med at eksen og mannen levde som tenåringer frie til å gjøre hva de ville når de ville. Mens jeg alltid ble stittende med barna og ble den som måtte stille opp slik at de kunne feste ja da ble det nok. For meg toppet det seg når jeg ble alvorlig syk og selv da skulle jeg avlaste biomor for hun var så sliten av barna og hadde behov for å feste med sine venniner!!!!? Og jeg var jo bare hjemme, mens mannen var bortreist. Nei, enten må man begynne å ta betalt eller så må de som fikk barna ta ansvaret. Synes ikke du overreagerer men skjønner det er ekkelt å måtte være den kjipe strenge.

[Anonym bruker]

Syntes dere høres umåtelig snille ut jeg.

 

Jeg er motsatt, jeg har sagt nei til alt i alle år da ungene har to foreldre som selv må ta ansvaret for barna sine, det skulle virkelig vært krise om jeg skulle stille opp for mannen min om han skulle på fest og ikke hadde fått barnevakt til barna. Først får han spørre moren, så besteforeldre og så meg. Nå venter vi derimot barn og jeg skjønner/føler nå at jeg må bli litt mykere i kantene, men jeg kommer aldri i livet til å avlaste moren fordi hun skal på fest! hahahaha! Ikke faren heller for den saks skyld, da skal det spesielle omstendigheter til for at jeg skal sitte alene hjemme med hans barn. Her er det bare å sette foten ned jenter, hvis det er barnevakt han vil ha så får han betale for en, ikke bruke opp kjæresten sin til dette.

[Anonym bruker]

Huff, vil han tilby ekstra avlastning, får han ta det selv. Sier han ja uten å ha sjekket, får han bli hjemme selv. Kan hun ikke holde avtaler, får han dekke over sprekkene - han sier jo at på denne måten ser han dem oftere - men det er klart feil hvis det betyr at det er DU som ser dem oftere!

[Anonym bruker]

Dette synes jeg ikke du skal finne deg i nei. Hvis han sier ja til å ha ungene fordi han synes han ser dem litt lite bør han da holde seg hjemme også!

 

 

[babydream]

Kjære deg. Dette syns jeg ikke du skal finne deg i nei.. Det kan ikke forventes at du skal alltid stille opp i helgene når bio-mor plutselig finner ut at hun skal på fest. Jeg syns du burde kreve å få bestemme mer og utalle deg mer om denne fordelingen. Jeg er også bonusmor til ei lita jente og jeg forventer å bli spurt hvis avtaler forandres o.l. Jeg er jo også en omsorgsperson for hun og vil vite hva som skjer.. Er flott at du stiller opp de helgene som passer for deg men mannen din burde også da ta ansvar og ikke love seg bort.. Er også utrolig rart at han forventer at dere alltid skal stille opp når biomor skal ut å feste! Feste liksom? det er ingen gyldig grunn for å alltid kreve at dere skal stille opp.. Er viktig for deg også å ha et sosial liv med dine venner.. Oppgir du all din fritid så tror jeg du bare blit sintere og sintere på mannen din og da er det fort at hele forholdet sprekker også. Krev at du også skal bli tatt med i avtaler og bestemmelser rundt barna hans!! Bra du setter grenser nå så det ikke bare blir verre og verre. Kanskje det blir lettere for deg og å strekke deg noen ganger litt lengre når du føler du også blir tatt med i bestemmelsene og at ikke alt blir sett på som en selvfølge..

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Helt uakseptabel oppførsel fra din mann sin side. Og også mors oppførsel er ikke noe god.

Samværsavtalen og bidragsreglene dreier seg ikke bare om barnas rett til begge foreldre, det er også en arbeidsdeling og en kostnadsdeling mellom mor og far.

Foreldre som bor sammen, har også gjerne en arbeidsdeling og en økonomisk fordeling av hva de bidrar med til barna sine. Det har i alle fall vi.

 

Jeg var i litt samme situasjonen som deg, bortsett fra at det var litt bedre da far stortsett var hjemme. Men jeg mått ofte stille med bil, og med annen praktisk hjelp. Jeg var ikke tilhenger av rot i samværsavtalen. Av og til ønsket jeg bare å ha fri. Ønsket å være fri til ting sammen med mannen min, uten unger til stede.

 

Hos oss løste det seg selv når vi fikk fellesbarn. Det var uaktuelt at jeg skulle farte rundt på kvelden med sovende baby i bilen, det var uaktuelt at jeg skulle ta på meg mer arbeid, jeg hadde det travelt nok som jeg hadde det. Det ble lettere å sette grenser.

 

 

Mannen min måtte også av og til avløse meg, at jeg skulle få litt tid for meg selv. Han var da ikke selv like gira på å ha tre andre unger å ta seg av i tide og utide selv. Det var nok jobb med vårt barn/våre barn. Det var nok jobb, og han hadde ikke overskudd til å avlaste henne så mye som før.

 

Det er en naturlig konsekvens at jobben blir større jo flere barn man har, og at man ikke kan gjøre som før. Arbeidsdelingen foreldrene i mellom blir mer rigid, jo flere barn man har, rett og slett fordi man har bare SÅ stor kapasitet. Dette med arbeidsdelingen gjelder faktisk om man bor sammen eller fra hverandre.

[tinemolle]

Kjære Ingrid, jeg leser ditt innlegg og frustrasjon og ser at vi, bonusmødre faller i samme fellen. Vi ønsker å bidra og vise at vi aksepterer våre bonusbarn og ønsker dem godt. Allikevel gjør vi en stor bjørnetjeneste til både faren og moren til våre bonusbarn.

 

Vi må huske at barna kommer på samvær til far fordi de trenger kvalitetestid med sin forelder og ikke med oss, som bonusmødre Vi er sidesatt i slike situasjoner og det er faktisk vårt pluss. Men det tar tid til å se dette, dessverre. Vi KAN falktisk velge intensiteten og hyppigheten for involvering i barnas liv. Dette er helt greit med barn hovedsakelig, uansett samarbeidet mellom foreldre (snakker av egen erfaring).

 

Respekt:

For å kunne vise respekt og kjærlighet til våre bonusbarn, må vi først og fremst vite godt våre begrensninger og ha respekt for oss selv og vår tid!!!! Neste steg er å sette grenser ift dette ovenfor våre kjærester! Du resonerer helt riktig, kjæresten din ikke bruker den tiden han setter opp sammen med sine barn, dermed ikke gjør jobben sin som far. Du må ha ben i nesen og sette en grense for dette en gang for alltid.

 

Dersom du ikke gjør dette vil det komme flere og flere situasjoner der du ufrivillig vil overta omsorgsansvaret fra faren, og i krangler vil ingen annet være skyldig enn deg, "fordi du er vanskelig, elsker ikke barna, vil egentlig ha dem ut av huset", eller noe annet av samme art.

 

Jeg har kommet til konklisjonen at vi som bonusmødre må ikke overta foreldreomsorgen, men være den bonus for barna: være tilgjengelig og åpne for barnas initiativ til kontakt. Vi kan også styrke relasjonen til bonusbarna våre med å ta dem på en aktivitet, prate med dem, være interesserte i deres hverdagsliv, fordi vi vil det og ikke fordi noen ber oss om det!!!!!

 

Du trenger ikke å føle deg skyldig eller ansvarlig for at faren ikke kan passe på barna sine! Barnepass må han ordne selv. Dette er HANS ANSVAR!!!!! Vi som bonusmødre må jobbe hard med våre egne skyldfølelser og trang til å overta ansvaret fra bio-foreldre, fordi vi er så ivrige og på tilbudssiden.

 

Jeg ser at kjæresten din har blitt vant til at du tar morsansvar på deg i forholdet og han også blir frustrert når du plutsellig fraskriver deg den! Dette er fordi du ikke har satt en grense fra starten, og som følgelig ble "det normalet " i deres forhold.

 

Jeg anbefaller deg at du tar en tenkepause for deg selv og setter på papiret hva grenser du ønsker din rolle skal ha og gjerne presentere dette for kjæresten din. Dette er ikke noe han kan velge, for kun DU kan definere din rolle ovenfor hans barn! Dette gjelder også deres forhold, for slike kragler kan slitte på relasjonen mellom dere!!!!

 

Følg rådet til din kjæreste og si "NEI" uten å tenke at det er vanskelig. Denne barieren lager du selv for deg! Bare si "NEI"! Du må stole på magefølelsen din og ikke på tanker som av skyldfølelse tvinger deg å ta ansvaret fra foreldre! Du er rimelig og følg dine instinker!

 

Hilsen, stemor som har gått gjennom ild og pest

PS: Elsk deg selv først, så barna hans!

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er så hjertens enig i at man ikke skal ende opp som barnevakt for samboers barn! Jeg er selv stemor til to barn, og de har hver sin mor og jeg merker utrolig forskjell på disse to mødrene og hvordan de "ordner" seg. Moren til den eldste er en sann fryd å samarbeide med, og jeg har aldri opplevd at hverken jeg eller mannen min har hatt problemer med avtaler og ordninger. Heller snarere tvert i mot! Moren til den yngste derimot må være det lateste og upedagogiske mennesket jeg vet om, og har skapt MANGE problemer og hodebry. Vi har samvær med hans barn annenhver helg og ellers så mye vi kan, selvom dette ikke blir for ofte siden vi bor litt unna og mannen min jobber mye. Fra jeg ble stemor synes jeg det bare var morsomt å ha dem med meg hit og dit, og alle i min familie har tatt hans barn under sine vinger, og de får bruke mye tid med min familie så de opprettholder en god kontakt. Jeg fikk fort full tillit hos barna hans, og det gledet meg virkelig, men så gikk det i nedoverbakke... Mannen min begynte å slappe veldig av mens jeg var til stede (ble VELDIG oppslukt av facebook, tv etc), det ble plutselig jeg som irettesatte HANS barn, jeg som hadde dem med meg på det jeg gjorde, og ikke det at dette var så forferdelig ille for meg, men plutselig slo det meg at jeg gjorde jo dette helt feil! Barna hans er jo hos oss for å besøke og pleie forholdet til faren sin! Ikke meg! Etter en stund begynte dette å gnage på meg, og jeg følte at jeg måtte si ifra, og mannen min ble mye bedre til å ta seg av sine barn selv. Jeg hadde FRYKTELIG dårlig samvittighet for å si i fra siden jeg jo ikke hadde de største problemene i verden, men likevel måtte jeg bare, siden jeg fort forsto hvordan dette kom til å bli.

I oktober 2010 ble jeg gravid selv, med mitt første barn, og jeg ble helt slått ut og orka ingenting og unga så meg ligge rett ut på sofaen her og sove til langt på dag, spise tørre kjeks til middag og alt som hører med, og de var kjempeomsorgsfulle med meg, og skjønte nok automatisk at nurket i magen krevde sitt. Men pappa'n??? NEI!!! Mens jeg hadde det som verst, endte vi opp med å ha det yngste bonusbarnet mitt i en lengre periode fordi biomor hadde rota det litt til for seg, og mannen min måtte jobbe. Jeg prøvde så lenge jeg kunne, men etter en stund måtte jeg si nei til å hente og levere i barnehage, lage middag og ha alt ansvaret for andre enn meg selv og mannen min sa det aldri, men jeg skjønte at han hadde tatt det for gitt at jeg skulle gjøre det. Heldigvis hadde vi en oppvask og fikk rydda det av veien, selvom jeg igjen satt med en dårlig samvittighet, for det er bare sånn jeg er, jeg liker å hjelpe til... Sleit med dette lenge, og hver gang han ringte rundt til familiemedlemmer og spurte om barnevakt eller henting i barnehagen hadde jeg en kjempestor klump i magen og var helt på gråten. Jeg tror mange jenter har det sånn, at samvittigheten får styre, viljen til å være snill og god henger litt over oss og at vi derfor ender opp som barnevakter fordi pappa har andre planer, men det er helt greit å si nei. Man BØR si nei, bare for å sette en grense, synes jeg

 

Lykke til til dere som fortsatt "sliter" med dette, og vær stolte av dere selv for å takle det best mulig - det er ikke alltid like enkelt å være stemor og føle seg som stemora fra helvete

[Anonym bruker]

Hos oss hadde de delt omsorg, og skulle ha annenhver helg hver. Men hennes behov for å feste gjorde at vi hadde barna hans hver helg, mer eller mindre.

 

Jeg ordnet det slik at jeg booket opp hver eneste barnefri helg, fredag og lørdag, gjerne ved at vi resite bort, enten til min familie, hans familie, med venner eller bare med oss to.

 

Tidlig i uken så jeg at jeg syntes vi godt kunne dra å se den nye filmen på kino, ut å spise, dra til svigers etc. Han sa som regel ja, og når han da kom å skulle endre planene våre, sa jeg nei, at vi faktisk hadde en avtale sammen, og jeg ønskte ikke at han skulle bryte den. Av og til hadde vi dater hjemme med god mat, film etc også, men de avtalene var svaker og vanskeliger å opprettholde.

 

Vi hadde ungene på hans helger, og da hadde hun fri til å feste. Jeg hadde også et behov for å bare være voksen, og fant meg ikke i at våre planer skulle vike. Mente vi skulle ta hensyn til barna hans de helgene de skulle være hos oss, men fant meg ikke i at vi skulle ta hensyn til barna hans de helgene de skulle være hos sin mor. Husker jeg spurte han om han syntes det var viktigere at hun fikk gå ut å kose seg, enn at jeg/vi kunne gå ut å kose oss.

 

Det er en helt uakseptable løsning han har lagt seg på og det må han forstå. Legg planer, når han kommer stikkende med ungene, så sier du at du ikke skal være hjemme, så får han holde seg hjemme selv, eller ikke stille opp.

 

Synest forresten det er helt uproblematisk å stille opp for barna hans/eksen hans om det er en grunn til det. At hun skal på slektsfest en gang i skuddåret, er syk, innlagt på sykehus, eller andre viktige og uforutsette ting. Men å gå på byen å fylle seg er ikke noe jeg gidde å legge om egne planer for.

 

Man kan faktisk legge opp livet rundt samvæshelgene, og særlig nå etter at vi har fått egne barn, forstår jegogså at det er veldig bra for barna at far presser mor til å ta seg av dem i sine egne helger. Det er jo ikke bra at de føler de blir kasta ut for at mor skal feste og pleie seg helv, ikke hver eneste helg, eller mesteparten av tid, det er tross alt viktig at foreldrene selv bruker tida si på barna sine.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er godt å se at det ikke er bare jeg som sliter med dette. Jeg har lenge tenkt at det er jeg som er vanskelig og overreagerer!

 

De tre siste årene har jeg gitt klar beskjed om at; "når barnet ditt er hos oss, får du være hjemme"! Dvs ingen trening, festing, jobbreiser ol. Jeg ønsker ikke lenger være barnepike for hans barn.

 

Dette har blitt enda mer viktig for meg etter vi fikk 2 fellesbarn, og siden det er kun 2 år mellom dem, har det blitt få aktiviteter utenfor heimen for meg, pga amming og lite søvn på nettene. Da ble det enda mer irriterende når min samboer, blid og opplagt etter netter med søvn (for han har jo datteren sin å ta vare på, så han kan ikke ta seg av kolikk-barna våre hverken netter eller på dagtid), tar på seg treningstøy eller fest-skjorta og skal ut, for jeg er jo hjemme uansett.

 

Problemet mitt er at han utrykker behov for "alene-tid" og trening, og ikke minst jobben krever reising, og nå blir alt dette planlagt når barnet hans ikke er hos oss. Dette har resultert i at jeg har vært mye alene med barna mine, ihvertfall det første.

 

Så denne problematikken er ikke lett. Ikke sitte barnevakt for særkullsbarn, resulterer ofte i at en sitter alene i fellesbarn-tiden...

 

Hipp hurra for nyfamilien....

[Anonym bruker]

Noe som er like ille som å bli "presset" til å passe stebarn, er når far blir så hoppende glad over å få ekstra samvær at han sier ja til dette uten å høre med meg. I alle fall når de til vanlig har annenhver uke. Jeg syns det er nok, og prøver forklare mannen hvorfor jeg syns det. Det virker som om at jeg har et mye større behov for av og til bare finne på noe sammen, uten barn til stede. Jeg vet jo at jeg blir som en nr. 2 i livet hans siden han har barn, men for at kjærligheten mellom oss skal bestå, så må vi jo bruke tid på den- på hverandre. Og da mener jeg at han må prøve å skjerme om tiden vår litt han også. Spesielt er det uforutsigbarhet i forbindelse med ferier. Da kan han gjerne ta hele uker/ hele påsken fordi mor skal "jobbe" så mye. Det kan godt hende at hun skal jobbe, men da må hun finne barnevakt når det egentlig er hennes periode?! Mannen min derimot syns det er naturlig at barnet da er her. "Det spiller jo ingen rolle" som han sier. JO, det spiller faktisk en rolle, for MEG. Og så prøver jeg å forklare at jeg ønsker tid sammen med han, alene, uten ungemas. Dette forstår han ikke, han blir sint og blir enda mer giret på å ha barnet her.

 

Når det gjelder det som egentlig var tema her, så har jeg sagt klart i fra om at jeg ikke skal passe hans barn. Det toppet seg her om dagen da jeg fikk regelrett "kjeft" av mannen for at jeg ikke hadde hentet barnet etter skoletid, med EN GANG jeg var ferdig på jobb. Barnet går hjem til sin mor etter skolen pga at vi bor litt unna og barnet helst ikke må bli utsatt for å gå for mye.. Jeg hadde nemlig gått på butikken, og så hentet felles i barnehagen, før jeg hentet hans barn. Dette var en helt utrolig teit måte å gjøre det på syns han. Det endte med at jeg sa at om han ikke var fornøyd med servicetilbudet, så fikk han ordne seg på andre måter. Jeg gjorde det helt klart at han burde være ydmyk og takknemmelig for at jeg i det hele tatt gidder hente barnet hans hjem og være der med henne, ofte i flere timer før han kommer hjem fra jobb. Jeg tror han kommer til å hente henne selv etter dette. Håper det i alle fall. Jeg er i utgangspunktet ok med at jeg kan hente henne og være hjemme med henne, men da for han for svingende la meg bestemme hvordan ting blir gjort.

 

Jeg skulle ønske livet mitt var annerledes. Skulle ønske jeg leste på denne siden da jeg gikk inn i forholdet...

 

God påske alle sammen!

[2grommeunger]

hei.

Likte veldig godt det du skrev vedr å " ikke sitte alene med særkullsbarn medfører at du blir sittende hjemme alene med felles barn"- Slik er det nemmelig her også. Utrolig sårt for meg MEN den som ikke har det greiset forholdet til noen av barna ER faren selv.

Han var og er jo aldri med på de "store" tingene " i livet til barna.( har to felles) Vårt eldste felles barn på 2.5 år kom i går og sa på sin måte: mamma, meg gla i deg. lærer mye og har gøy. hva skal DU MEG OG HEDDA ( lillesøster) gjøle i morgen ? Skal si faren begynte å strigråte da han hørte dette. Han fikk virkelig øynene opp da han forstod at hans egen sønn ikke tok det som selvfølge at pappa er med...

 

HURRA for den fantastiske gutten min som klarte å få pappa til å forstå uten å skjønne noen ting selv