Hva er det verste du har gjort mot barnet ditt?

[Anonym bruker]

Selv har jeg latt han gråte i bilsetet hele veien hjem, ca 40 minutter. (Stoppet flere ganger og prøvde trøste, men gikk ikke. Da kjørte jeg likegodt bare hjem)

Han hylte og skrek hele veien. Fikk veldig gårlig samvittighet, men hva annet kunne jeg gjøre?

 

Han er bare 4 mnd.

[Anonym bruker]

Ingen som tør svare?

[Anonym bruker]

Uff...jeg har et forferdig tilbakeblikk til da jeg akkurat hadde blitt mamma. Skjønte ikke omfanget av det, og satt sammen med noen venninner å drakk litt vin. Ble på en liten "shwing" og jentene gikk på byen. Jeg gikk ut på verandaen og tok en røyk før jeg skulle legge meg, og kom inn og babyen min hadde våknet, men var helt stiv....Da kjente jeg på han og han var iskald!!! Jeg hadde nesten frosset babyen min ihjel! Brisen og jævlig, tok jeg han med opp i senga, og varmet han under dyna, og våknet med verdens største angst. Gråt og ringte mamma og knakk helt sammen. Bare det å se den kalde stakkaren i babybjørn stolen sin, fikk meg til å skjønne at livet ikke handlet lengre om meg. Kanskje det var en viktig wake up call, for etter denne episoden har jeg aldri vært uforsiktig ever again!

 

Uff....

[Anonym bruker]

vi lekte at han skulle ta meg, så gjemte jeg meg under ett teppe. så fikk han tak i en stein og slo den rett i hodet mitt (han var 2 år).

 

jeg besvimte. da jeg våknet fossblødde jeg og spøy som pokker. jeg gråt høyt og han gråt men jeg klarte ikke ta meg av han. jeg var utrolig svimmel og kvalm.så der satt han gråtende fordi jeg gråt, uten at jeg engang evnet å trøste han. stakkar liten, han må ha vært livredd uten å få en eneste trøst tilbake. syns synd på han.

først etter en halvtime klarte jeg å trøste han. så måtte jeg til legevakt mens gutten min dro til pappan min. har fortsatt arr av det slaget og han stryker alltid på det og blir beskymret når han ser det. stakkar liten.

 

var ikke stygt gjort fra meg i den forstand, men er nok det værste han har opplevd, og er det som gnager mest i hjertet mitt.

[Anonym bruker]

Det er nok å ha tatt litt for hardt i når vi stresser, type "må-ut-av-døra" situasjoner. Bli sint i stemme og blikk, og hvis jeg føler jeg har hatt noen på kanten kommentarer som går på personlighet og ikke handling. Men heldigvis ikke noe verre enn det.

 

Som regel føler jeg meg som en bra mamma, men jeg må passe meg for to ting: 1) Raseriet mitt 2) Det at jeg "fryser ut" mennesker hvis jeg blir såret og forbannet. Spesielt det siste tror jeg kan skade barn, mamma gjorde det selv mot meg.

[Anonym bruker]

Det er nok å ha tatt for hardt i armen idet vi skal komme oss avgårde

[Anonym bruker]

Det høtres ille ut, 13:25. Bra det gikk bra med babyen din. De sier ikke fra om det er kaldt.

[Anonym bruker]

Det var VIRKELIG ille. Har hatt mareritt om denne kvelden de siste 3 årene. Guttungen er nå 3,5 år, og har heldigvis ikke fått noen traumer Men jeg lærte noe nytt den kvelden, og må si at det åpnet mitt syn på hvordan jeg måtte se på det å være mamma. Man lærer av alt, og GODT er det....

 

[Anonym bruker]

Vel stolte på at pappaen hennes skulle tåle ansvaret og bli en god far. Det hele er jo et paradoks siden jeg aldri kunne fått akkurat henne hvis ikke pappaen var pappaen.

 

Det som gnager mest er at jeg ikke gikk fra pappaen på fødestua. Han taklet ikke situasjonen og det ble mye sinne og psykisk vold mot meg. Klarte ikke å gå før ungen var 2år og det gnager at mammaen var psykisk nedbrutt og pappaen var agressiv og ustabil i hennes babytid.

 

Det plager meg også at selvom det virker som om pappaen er blitt en bedre far nå og har samvær, vil jeg aldri vite helt hvordan hun har det hos han. Føler på mange måter at han er barnet og hun er den voksne nå. Overkompanserer alt jeg kan når hun er med meg. Ikke med ting, men med at hun skal få alle fordelene med å være barnet. Er ofte på lekeplassen og prøver å finne på mye med jevnaldrene barn. Baker boller og står i. Leiligheten er alltid åpen for hennes venniner og har alltid tid til henne.

[Anonym bruker]

Ja, men sier etterpåklokskapen er den eneste klokskapen. Er noe i det. Heldigvis husker man ikke fra man var baby. Hi

[Anonym bruker]

Forlatt henne i verdens verste barnehage når magefølelsen sa at jeg ikke burde mens "alle andre" mente jeg var hysterisk.

 

Blir fysisk dårlig bare av å tenke på hvor elendig det var der og at min lille jente gikk å lette etter mammaen sin.

 

 

[Anonym bruker]

Uff...Jeg smalt bildøra over to av fingrene på han ene da han var 4 år. Vi skulle forte oss avgårde. Han hadde satt seg inn i setet, men i det jeg smalt døra igjen, kom han på noe han hadde glemt og stakk hånda ut for å holde seg fast når han klatret ut igjen. Jeg så bildøra smekke over fingrene i sakte kino, men rakk ikke å gjøre noe. Det skjedde heldigvis ikke noe verre enn at det gjorde vondt. Men det var en grusom opplevelse.

 

På han andre så må det være da vi tullesloss i sofaen, og jeg glapp taket i han så han datt bakover og slo hodet i vinduskarmen. Stor blå kul!

[Anonym bruker]

jeg kranglet med min mor i tlf. og guttungen min var i samme rom som meg. klarte ikke holde meg og begynte og skrike og hyle i tlf til min mor. og sønnen min ble livredd og begynte og hylgråte uff.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg satte babysetet inn i bilen og glemte å sette sikkerhetsselen rundt. Fikk sjokk da jeg skulle ta ut bilstolen og den sto løs i setet.. Ingenting skjedde, men det var ille å tenke på hva som kunne skjedd i etterkant.. Setet kunne tippet alle veier, for ikke å snakke om ved en evnt kolisjon.. nei,huff! man får trøste seg med at man garantert aldri gjør det igjen..

[Anonym bruker]

Fergermetoden Funket ikke for oss.. synes det er hjerteskjærende å høre på intensgråting og hyling.

 

Svigerfamilien min mente det var helt ok å gjøre det for en 2-3 mnd gammel baby og dum og uviten som jeg var så prøvde jeg det som et siste desperat forsøk.

[Anonym bruker]

Eldstemann var tre år og jeg var høygravid med nr to.

Hele gjengen var på shopping, stresset og styrte.

Småen ville ikke samarbeide, og faren ble stående og småkjefte i steden for å bare ta med seg ungen og gå dit vi skulle. Jeg og min mann var også litt småsure på hverandre (Ikea er noe dritt for samlivet Så jeg plukket med meg storebror og bærte han opp trappa. Midt i trappa så mista jeg ungen så han gikk med hodet i stålkanten.

 

Jeg fikk helt hetta, og begynte å gråte, og det gjorde jo saken for gutten min enda verre, han hadde jo aldri sett sin Mamma gråte før... Tror nesten det var det verste for han. Hadde utrolig dårlig samvittighet, og har det fortsatt, selv om jeg ikke tror han husker det.

[Anonym bruker]

Har og latt min gråte en god stund. (10-20min) i bil.. Fikk ikke roet han i det hele tatt. Hjalp ikke å stoppe heller.. Prøvde alt fra synging til å ta han ut å bysse han. Hjalp selvsagt å ta han ut, men han begynte jo å hyle igjen når han kom i setet.. Tilsutt måtte jeg bare kjøre hjem.. Hadde så dårlig samvittighet, men hva skal man gjøre da?! :s Er nesten bedre å komme seg hjem enn å stoppe her og der.. Og jeg var jo der, han var jo ikke alene sånn sett, men det hjelper ikke mammahjertet.

[Anonym bruker]

Det verste var å elte den nyfødte jenta mi på sykehus i to mnd! Hver eneste natt gråt jeg like mye, ofte våknet jeg om natta og løp til rommet hun lå i. Vekte henne ikke, bare satt og så på henne..

 

Men når hun var omtrent 5 mnd gammel skulle vi forte oss hjem etter¨å ha vært i butikken med vogna. Hun lå selvsagt i vognbagen. Hun hylskrek (lei og ville få bort bleien) og det pøsregnet. Selv var jeg dødsliten. Når det var ca. 4 minutter før vi kom oss hjem ristet jeg vogna nesten så hardt at hun hoppet der inne.

 

Har fortsatt UTROLIG dårlig samvittighet over det. Jenta mi smilte og pludret når vi kom oss hjem etter at hun hadde fått bort bleien. Jeg unnskyldte meg og hadde bare lyst å gråte pga hva jeg hadde gjort. Føler meg som en elendig mor og noe sånt lignende skal ALDRI mer skje! Og hvis det skjer må jeg oppsøke hjelp..

[Anonym bruker]

14.16 her

 

Når jeg elta henne på sykehuset dro jeg bare til hotellrommet mitt på pasienthotellet, og hun trengte behandling, derfor lå hun der.

[Anonym bruker]

Tror faktisk det kan bli det beste, men akkurat nå føles det forferdelig.

 

Jeg har bestemt meg for å gå fra pappaen deres.

Jentene mine blir altså skilsmissebarn. Jeg tror så langt i deres liv er det noe av det aller verste. Men jeg tror fakisk med tiden at det vil bli bedre for dem...

[Anonym bruker]

Det må være den gangen jeg hentet han i barnehagen og skulle ta en snarvei ned en bakke med vått gress.

Skled på gresset så beina lettet fra bakken og datt rett ned. Der hadde jeg da sønnen min som da var litt over ett år på armen, slo albogen ned i bakken så han ikke skulle dunke hodet sitt, men dessverre så landet han så hard mot baken med foten så han brakk ankelen tror nesten jeg gråt mer en han...har aldri hatt så dårlig samvittighet før...

[Anonym bruker]

Uff, høres ille ut... Vil du utdype 13:51?

[Anonym bruker]

Å ta han med til legen!

 

Røntgen, ubehagelige undersøkelser, blodprøver osv. En unge som hyler og hyler. Han ble helt klart ytrygg i tillegg til at det sikkert var ubehagelig og gjorde vondt.

 

Det dreier seg om flere legebesøk. Han forstår jo ikke at legen er et "must", men oppfatter det bare som en voksen som plager han mens mamma sitter og ser på.

 

Jeg lurer ofte på hvorfor ikke barns smerte og frykt blir tatt på alvor.

[Anonym bruker]

Jeg har tatt han skikkelig hardt i armene og satt han hardt ned i en stol. Kalte han en drittunge:-( Jeg er nok ikke alltid rettferdig, og lar mitt dårlige humør gå utover ungene, kjefter på de uten at egentlig har gjort noe galt...:-(