Hvordan fortelle bf om graviditet? sliter veldig :/

[Anonym bruker]

Jeg skrev et innlegg her i går også. Har seg slik at jeg har et lite barn med en jeg var sammen med før. Det ble slutt. Vi har nå funnet tonen igjen etter over ett år uten kontakt og har hatt sex en gang (med prevensjon). Viser seg at jeg har blitt gravid. Jodam vet man kan bli gravid med prevensjon, hater meg selv for å hatt sex med han, siden man er aldri helt sikker. Så jeg vet om dette så plis ikke sleng dritt om dette men svar heller på det jeg spør om.

 

Barnet vårt og faren har endelig fått ett godt forhold med hverandre og hun gleder seg utrolig til hver gang hun skal se pappan sin.Hun elsker han over alt.

 

Han er arbeidsløs og sliter med depresjoner av dette. Har vurdert selvmord osv. Og har seg slik at hvis jeg ble gravid så hadde han blitt sint om jeg ikke hadde tatt abort siden han sliter med økonomien (arbeidsløs, har ikke rett på penger fra navn osv. han er 100% norsk men nav driter litt i han for å si det slik). Og hvis jeg ble gravid og beholdt så ville han kuttet all kontakt for å overleve selv. Og det er ekstra trist nå som datteren vår han knyttet seg slikt til faren. Tenk å miste han igjen :/ Dette sa han etter vi hadde hatt sex, så var litt sent da.

 

Så nå gruer jeg meg max til å fortelle han om det. Noen tips til hvordan jeg kan fortelle det? (har seg slik at jeg ikke tror jeg klarer å ta abort. Kanskje veldig egoistisk av meg det. har ligget og tenkt og tenkt i hele natt, vær så snill ikke døm meg hardt for at jeg ikke klarer å ta abort. Men kanskje jeg må, hvem vet.). Huff, men hvertfall, hvordan si det til han, at jg er gravid og egentlig ikke har lysst å ta abort? Gruer meg sånn, så hadde satt så stor pris på litt hjelp fra dere.

[Anonym bruker]

*dytt*

 

er det feigt å si det på chat (facebook) eller sms? gruer meg slikt..

[Anonym bruker]

Du må nok regne med en negativ reaksjon, og at han forlanger du skal ta abort. Men denne første reaksjonen kan endre seg over tid.

Du kan si/skrive det litt varsomt, for eksempel "Jeg har sjokkerende nyheter til deg" eller "Nå må du forberede deg på et sjokk".

[Anonym bruker]

Ehhh....det der var vel aldeles ikke varsomt anonym 11:23!

 

 

Dersom du tror han kan klare å overtale/true deg til abort hadde jeg faktisk valgt (i dine sko) å ikke si noe før du er over abortgrensa. Det er ufint og hardt, men en far som er villig til å ofre sitt eget barn (enten et ufødt eller et født), kan jo forlate deg og datteren uten grunn om bare noen uker alikevell. Og da sitter du og har tatt abort, altså mistet ett barn, og fortsatt mister en far og evt kjæreste.

 

Din plikt er å ta vare på deg selv og dine bran før du tenker på hans følelse. Og slik jeg leser det du skriver er han(har vært) ustabil før, og du må da sørge for å være den stabile kraften i ditt barns liv. Og om det da for det er utenkelig med abort, så sørger du for å ikke ta abort.

[Anonym bruker]

Takk for svaret.

Ja, jeg regner med negativ reagsjon. Gjør ikke annet enn å gråte dagen lang. Føler så sykt psykisk press om abort + føler meg helt alene om dette og tør ikke si det. Men får bare hoppe i det og fortelle det som det er til han, at jeg er gravid og egentlig ikke ønsker å ta abort.

 

Ja, kan jo starte med at han må forberede seg på ett sjokk ja. Takk for tipset

 

 

Er det noe vits å si noe positivt om å få ett nytt barn vs å ta abort til han når jeg forteller om det (prøve å få han til å se litt lysere på å beholde), eller blir det bare unødvendig og virker mot sin hensikt? Heller snakke om fordeler og ulemper om noen uker kanskje.

[Anonym bruker]

Ehh, glemte jo å svare på det du faktisk spurte om. Snakk med han face to face. Og snakk om at han er en viktig del av livene deres, og at du setter stor pris på at han nå stiller opp. Og at du håper han vil fortsette med det. Så forteller du at du er gravid.

 

Det du evt kan gjøre er jo å si/foreslå at du ikke oppgir han som far, og at han kan slitte og ha med barnet å gjøre, om han ikke vil, for å kjøpe deg litt tid. Slik kan du se an utover i svangerskapet om han kanskje endrer oppfattning. Om ikke, kan dere fortsatt "se det ann" når barnet er født, da pleier de aller fleste å våkne litt opp.

 

Og forresten: gratulerer =)

[Anonym bruker]

Hehe takk for svar til deg også. Tenkte på i går og late som jeg ikke visste noe før jeg er over abortgrensen slik at han ikke skal bli så sint og true med å forlate datteren vår + ikke "presse" meg til abort (en sjanse for at jeg blir å ta abort mot min vilje, men får vel kanskje litt hjelp mot sånt, aner ikke), men er vel veeldig dårlig gjort å lyve om slikt.

 

Er så splittet. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Skal jeg fortelle det? Det er jo det moralske riktige å gjøre siden han er like mye foreldre som meg. Men da kan jeg bli psykisk presset til å ta abort.

Skal jeg ikke fortelle det, late som jeg ikek visste om det før abortgrensen er gått det? Det redder livet til babyen i magen min + at han ikke kan bli sur og strenge vår nålevde datter utenfor livet sitt, siden det ikke er min skyld at jeg ikke kan ta abort (da er det loven sin feil). Men stygt gjort å lyve om slikt. Men livet til babyen i magen min er veldig viktig for meg.

 

 

Men har nok bestemt meg for å fortelle det ja.

 

Det føles som jeg setter barna mine opp mot hverandre:

 

tar jeg abort så velger jeg bort livet til det ene barnet mitt, men min nålevende datter får ha faren sin + at det ikke er sjanse for at faren tar selvmord. men selvfølgelig blir jeg knust over å ha valgt bort ene barnet mitt, som jeg aldri kan få igjen (abort er ikke like lett for alle, for meg er det helt grusomt å tenke på at jeg kanskje må ta det).

 

beholder jeg så risikerer jeg at datteren min mister faren sin, at han bryter kontaken siden han ikke orker å ha noe mer med oss å gjøre siden jeg valgte å beholde barnet. Da blir hun knust. Også kan han ende opp med selvmord, for han må bo hos moren, får 0 kr i mnd og de har såvidt plass til datteren min nå.:/ Men det positive med å beholde er at jeg får gitt barnet mitt et liv.

 

Hater nav så sykt for at de ikke kan gi han penger.

Jeg har det helt forferdelig nå :/

 

Takk for at dere ahr tatt dere tid å svare. Har det mye bedre enn i går, idne jeg kan snakke med dere om dette.

 

[Anonym bruker]

Kjære deg, du kan ikke legge hans skjebne på dine og dine barns skuldre! Ikke tenk på hva HAN kan komme til å gjøre med sitt liv og hva konsekvensen av det DU gjør vil få for han. Han er voksen og han er ansvarlig for sine egene handlinger. Hva om du tar abort og han alikvell tar selvmord om ett år? Vil du fortsatt bebreide deg selv? Vil du tenke at han gjorde det fordi du tok abort? Du kan ikke tenke slik, det er ødeleggende og ikke bra for datteren din.

 

Jeg har et eksempel, bare for å skissere at det er ikke du og dine handlinger som avgjør hva han velger. Min venninne og hennes mann planla barn, og ble gravide i løpet at forholdsvis kort tid. De hadde sammen kjøpt hus og alt var bare lykken. Den blivende far gledet seg stort. Og han hang seg når venninna mi var 5 mnd på vei. Av HELT andre årsaker enn at hun var gravid. Faktisk av årsaker som ingen riktig vet. Han gjorde det altså til tross for at livet, slik han selv og alle andre så det, var perfekt.

 

Det finnes tusenvis av eksempler på at uansett hva mennesker rundt gjør så koker det ned til hva den enkelte foretar seg. Uansett om nav er vanskelige, om du tar abort eller ikke, så er det HAN som må bli bedre, HAN som må ta ansvar, HAN som må ta valg. Han kan ikke sørfe gjennom livet og forlange at andre skal ta hensyn, og bruke trusselen om selvmord for å få det som han vil.

[Anonym bruker]

Ikke la deg påvirke og true av barnefar. I mine øyne virker det som om mye i hans liv skranter. ALLE har rett på hjelp fra NAV og sosialen, uansett! Selv om de bor hjemme hos mor. Han har rett på stønad til å dekke husleie/strøm og livsopphold om han finner seg en leilighet, han har også rett på å få arbeidsrelatert hjelp, hjelp til å komme seg i arbeid gjennom NAV selvom han ikke vil tjene mye på dette. Spørs hvor mye han er villig til å ofre, å prøve. Jeg syns han virker som en som ikke vil gjøre mye med livet sitt, å derfor burde du ikke la deg påvirke om han blir sinna, eller om han dropper kontakt med dattra deres. Velger han å stenge dere helt ute igjen, om du beholder så kan han dra til helvete, da er han ikke moden å ikke verdig å være en pappa.

 

Jeg syns du skal stå på ditt, fortell han hvordan det er å at du IKKE klarer eller komme til å ta abort (for du har gitt sterkt uttrykk for at det vil du ikke). Så får han velge hva han vil gjøre! Du har iallefall alt på ditt rene, du skal IKKE ha skyldfølelse om han tar selvmord ( noe han sikkert ikke gjør, da de som tar selvmord aldri roper dette ut slik som de som bare bruker det som tomme trusler gjør). Du skal heller ikke ha skyldfølelse om han dropper kontakt med dattra di, for dette er noe HAN velger, å det kan aldri falle tilbake på deg. Du gir dattra di noe mye bedre, du gir henne en liten søster eller bror som hun kan dele alt med! )

 

Lykke lykke til !!!

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

 

Alle som bor her kommer til å se stygt på meg for at jeg velger å beholde barnet med han. Men det får så være, vet de tilslutt blir å støtte meg. Barnet mitt sitt liv er uansett viktigere enn hva andre måtte mene om meg.

 

Fint å se litt forskjellige vinkler på saken såveldig glad for svarene. Håper jeg klarer meg alene med 2 søte små. Ingen av dem var planlagt men det betyr ikke at de er uelsket, tvert om

 

Nå prøver jeg å se positivt på det hele og tenke på de positive og ikkebare de negative sidene. Takk for svarene dere ga