Blir nødt til å ta DEN samtalen med mannen i dag (om separasjon)...

[Anonym bruker]

jeg har snakket om det flere ganger de siste ukene. Sagt at jeg ikke klarer mer, at det er stopp i følelser og at jeg ikke orker mer. Dette har grunn i hans oppførsel mot meg (før) og nå mot sønnen vår. Hadde et innlegg om dette sønn-far forholdet for noen dager siden, og fikk mye støtte her inne om at dette ikke var akseptabelt. Hele oppførselen hans har rett og slett vært preget av lite ydmykhet, mye egoisme og slett med empati - for å gjøre det kort.

 

I går når jeg la meg sa han natta. Jeg svarte, slik jeg har svart de siste ukene, uten følelser i stemmen, et dystert toneleie. Det hører han selvfølgelig, men jeg klarer ikke noe annet. For slik har det vært de siste månedene at hvis jeg har tatt meg sammen og prøvd å være hyggelig så har han trodd at alt har blitt bra (har sagt dette selv...tror alle problemer er borte bare jeg sender han en vennlig smil).

 

Da jeg svarte natta, sa han at han hørte i stemmen min hva jeg mente. Og at han ønsket hver kveld at neste morgen skulle alt bli bra mellom oss (men det er gått for langt for meg, dessverre).

 

Han skjønner ikke at våre problemer har vedvart i så mange år og at han har fått utallige sjanser til å gjøre noe med problemet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tilgitt og satt en strek for å starte opp på "ny", og han har misbrukt sjansen sin hver gang.

 

Nå er jeg livredd for å være alene (virkelig angst) men jeg håper at jeg klarer å ta tak i livet mitt på egen hånd. Det er nok en av grunnene til at jeg ennå er her, det at jeg ikke takler å ta alt ansvar på meg selv. Men jeg har målt det mot å leve det livet jeg har nå til jeg dør, og det er ikke verdt det. Jeg vil bli fri. Selv om det betyr at jeg blir redd. Redd for at jeg ikke klarer dette.

 

I kveld blir jeg nødt til å fortelle mannen min nok en gang hvor jeg står. Men jeg vet at han ikke vil dette. Hvordan få han til å forstå, når jeg har sagt sikkert tre ganger i løpet av de siste to ukene at jeg ikke orker dette mer. At vi må finne en løsning.

 

Men jeg vet at han har stoltheten sin med seg og den kommer til å knuses om familie og venner får vite at det er slutt....tror det er det han er redd for, og også det å ikke se barna sine lenger hver dag.

 

Har lite lyst til å bli sint og kreve i en sånn situasjon. Har lyst til at han skal forstå og skjønne, og akseptere og at vi kan finne en løsning på det. But HOW?

[Anonym bruker]

er det deg som skrev om far og sønn på 11 som har et dårlig forhold?

 

Jeg tenker at det ligger noe i det at han er som han er pga av barndommen hans.

 

Hva med at skaffe noe proffesjonell hjelp til han isteden, hva med å snakke med han om at du skjønner hvorfor han er som han er, men at han vil beholde familien sin så må han til psykolog NÅ, hva med å støtte han og ikke bare anklage?

 

Terapi, jobbe med forholdet osv osv.

 

Ikke gi opp hvis du elsker han.

[Anonym bruker]

Dere må prøve terapi! Uten tvil! Du skylder både deg selv, mannen din og ungene å prøve ekstra hardt å løse problemene, ikke bare snu ryggen til. Og du glemmer kanskje at det ikke bare er han som ikke vil få se ungene hver dag? Det samme vil jo være for deg! Og ikke minst for ungene, som blir de store taperne, akkurat som de er hver gang noen gir opp for lett. Med mindre dere har så store problemer at dere selv etter runder med hjelp ikke funker, synes jeg du gir deg for lett.

[Anonym bruker]

Hvis du ønsker separasjon fra mannen din må du slutte å snakke om å "finne en løsning". Du må fortelle han at du ikke ønsker å bo sammen med han lenger, og at du vil separares/skilles fra han. Du må være ærlig og direkte og bruke ordene som betyr det du mener, istedetfor å pakke det inn i svevende vendinger om å finne løsninger osv. Da blir han bare forvirret.

 

Jeg gikk fra mannen min for et års tid siden. Etter jeg virkelig hadde bestemt meg gikk det ganske fort. Vi hadde snakket om det i flere måneder, og jeg brukte nettopp slike uttrykk som du også gjør. Mannen min trodde jeg mente vi skulle gå i parterapi o.l., mens jeg ønsket å flytte ut. Når jeg turte å bruke de ordene jeg virkelig mente, og sa at dette var alvor, forstod han det på en helt ny måte. Han aksepterte det egentlig ikke, og var endel sint på meg, syntes jeg ga opp for raskt.. Ja, han syntes i det hele tatt at det var helt vilt at jeg skulle gå fra han. Han hadde ikke sett det komme, sa han.. .Til tross for at jeg mener vi hadde snakket om det i sikkert et halvt år. .. Men, han forstod ihvertfall hva jeg mente, og siden det var jeg som flyttet, så var det jo vanskelig for han å motsette seg det. Han er fremdeles såret og sint... og det gjør vondt... både for han og for meg...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

09:36, dette var akkurat det jeg tenkte også. Syns det er trist om en familie blir spilttet om det kan unngås. Jeg tror også jeg husker det forrige innlegget til HI, og syns mannen hennes oppførte seg lite pent, men HVIS det kan forandres så hadde jo det vært det beste for familien?

[Anonym bruker]

HI

 

Takk for svar.Ja det er meg med sønn-far forholdet.

 

Mannen og jeg begynte i parterapi vinteren 2006. Vi ble etter noen måneder (hadde vel vært der en 4-5 ganger) sendt videre til en psykiater som var spesialisert på parterapi, da hun vi begynte hos ikke følte seg kompetent til å hjelpe oss. Det siste hun sa da vi var der, var at mannen min burde ta et skikkelig godt tak i seg selv og se hva han holdt på å miste, og at det ikke var veldig rart for henne om han mistet oss. Hun så altså problemet han hadde.

 

Vi videre i terapi hvor han begynte på egen hånd. Jeg ble raskt hentet inn for å høre min versjon og da bestemte psykiateren seg for at jeg måtte være med hver gang, for ellers kunne hun ikke være sikker på at han fortalte hele sannheten. Han så ting helt og holdent fra sin side, og ble etter et halvt år der karakterisert av henne som en narsissist.

 

Hun påpekte også at hun var helt utslitt og måtte bruke alt hun hadde av midler for å komme i bukt med han og hans manipuleringsteknikker. Hver gang hun kom med et poeng, så dementerte han det hele ved å si "ja, men"...og så komme med en eller annen unnskyldning for hvorfor han hakka på meg, hvorfor han ikke ville hjelpe meg om jeg trengte hjelp osv.

 

Jeg har hatt min dose terapi, vi avsluttet nå i våres. Vi har altså gått i terapi fra 2006 til 2010, med noen pauser innimellom. Vi har sikkert 40-50 timer minst bak oss.

Klart han er blitt bedre, men han klarer altså ikke å sette seg selv med spørsmålstegn foran. Når jeg, på en pen måte, spør han hvorfor han sier sånn og sånn til sønnen sin, så går han i forsvar med en gang, kaller sønnen en latsabb, en som ikke har noen interesser, og påpeker at han MÅ irettesette han skal det bli noe av han. Han vil jo ikke at han skal ende opp som meg!!!! (Jeg er en ganske rolig sjenert person, har dessverre lite å forsvare meg med om jeg skulle trenge det...er litt dårlig på det og har blitt utnytta/hersa med i både jobb og privat. Men jeg jobber med saken!!!)

 

Jeg føler at kjærligheten er svunnet hen. Som sagt, han er blitt bedre, men kanskje jeg er blitt ødelagt av alle disse årene med han....slik han er blitt ødelagt av sin mor/foreldre. Hadde han ennå innsett barndommen sin og tatt et oppgjør med denne og foreldrene sine (han er ikke redd for å si hva han mener til vanlig...er ikke sjenert for fem øre, men mangler nok selvfølelsen), tatt et oppgjør med seg selv og prøvd å ta tak i forholdet med sønnen. Men jeg ser ingenting av dette. Han bare fortsetter, alt jeg har sagt er bare vås for han og han ser ikke som et problem at han er slik mot sønnen sin.

 

Det er dette som får meg til å miste troen. Jeg ser at han tar seg sammen på visse områder, men føler at det virkelig er å ta seg sammen, for så, når ting har roet seg, slappe av igjen. Han har ikke skjønt problemet, for han ser ikke noe problem.

 

Jeg kan ikke flytte herfra, han må flytte. Jeg har ikke penger, ikke jobb, og kan ikke lett jobbe med små barn. (bor ikke i Norge). Derfor er dette også så ekstra vanskelig.

 

 

[Anonym bruker]

HI

 

09.36 Jeg tror også dette ligger i barndommen, og at det nå blir lett at han går i forsvar fordi han er lei av å hele tiden få kritikk for det han sier og gjør. Men det blir litt som en som slår, fordi han ble slått som barn. Når terapi har funket dithen at han ikke lenger denger løs, men kun gir litt klaps histen og pisten så føler jeg at han har kommet langt, men kanskje ikke langt nok.

 

De klapsene, etter alle disse år hvor det var verre, minner meg bare hver gang på hvordan det var. Og den gjør vondt, selv om den i seg selv ikke er så ille. Og så føler jeg jo at de klapsene blir gitt sønnen vår nå, ikke meg lenger. Og da er det utrolig vanskelig, det var lettere når jeg følte smerten selv for å kunne ta tak i den fra mitt ståsted.

 

Altså, han har aldri slått, det har vært mer psykisk, bare for å ha sagt det. Men til sammenlikning er det kanskje lettere å forstå hvordan det har vært, og hvordan jeg opplever dette nå.

 

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Det at du er villig til å ta hensyn til hans følelser og at du blir grublende over hvordan du skal si ting, er vel en problemopprettholdende faktor i ekteskapet deres. Når dere har gått i behandling i fire år og endringen fra ditt synspunkt bare er marginal, men dere fortsatt er gift, så er det vel fra hans synspunkt ikke så lett å skjønne når nok er nok. Du har jo blitt, han har prøvd, du har blitt, du har klaget, han har ignorert og du har allikevel blitt. At han da ikke skjønner at du faktisk mener alvor nå, det er ikke så rart.

 

Du må si kort og konsist at nå er det nok og at du vil at han skal flytte, evt at du flytter ut. Gi det en kort tidsfrist og hold på den! Ikke gi mange begrunnelser, han kjenner dem. Med en begrunnelse nå inviteres han til å argumentere imot og da blir det det som kommer i fokus - hvilken sannhet som er "sann" i stedet for at han forholder seg til at det faktisk er slutt og at begeret er fullt.

[Anonym bruker]

HI

Ja, jeg er klar over de feilene jeg har gjort. Jeg vet at jeg har sagt det er slutt en dag, for så å prøve igjen dagen etter. Jeg skjønner at det er derfor han ikke forstår.

 

Men motet svikter i det jeg skal si han det. Jeg hater å såre andre, og vet det er akkurat det jeg gjør da. At han sårer meg takler jeg på en helt annen måte, har akseptert så mye dritt gjennom årene og klarer ikke å se helheten i all dritten; ser heller enkeltstående episoder og unnskylder han med at han sikkert ikke mente det slik, han sa jo unnskyld, han er mann og sier dumme ting uten å tenke osv.

 

Jeg ønsker å få han til å forstå hvorfor jeg ikke orker mer. Egentlig vil jeg jo ikke at det skal være slutt, men jeg er i ferd med å ødelegge meg selv om vi fortsetter slik. Ønsker at han skal innse at jeg ikke gjør dette for å være slem, men for at jeg ikke skal gå under selv. Tror det er derfor jeg trenger å forklare så mye hver gang vi snakker om det.