Dere som ikke har noen psykiske plager, aner ikke hvor heldige dere er!

[Anonym bruker]

Åh, er så møkklei dette tungsinnet som spiser meg opp og tar fra meg all kos og livsglede, for ikke å snakke om angsten som til tider kveler meg. Eller angsten har jeg lært å takle bedre og kan leve greit med. Men depresjonen, det må være en av de verste lidelsene et menneske kan ha. Etter en traume i fjor høst fikk jeg en alvorlig depresjon, har ikke hatt det tidligere. Heldigvis er det lettere nå, men den kommer til meg nesten hver helg og ødelegger fullstendig livskvaliteten min. Før jeg ble deprimert selv kunne jeg ikke forstå de som var deprimerte, det var vel bare gå seg en tur, tenke positivt osv. Fikk meg en lærepenge der! Jeg forstår det ikke helt når det gjelder meg selv heller da. Er så merkelig hvordan jeg en dag bare nyter det å lese avisen og drikke kaffi, mens neste dag sitte apatisk å gjøre det samme uten noen form for kos eller tilfredshet.

 

Håper dette kan slippe taket helt snart, så jeg får tilbake mitt "gamle jeg" for dette er egentlig ikke meg. Jeg har alltid tidligere vært en livsnyter og hatt det for det meste godt. Har fantastiske barn, en snill mann, utdanning, god økonomi, ser bra ut, har gode venner og en familie som støtter meg og er veldig glad i meg. På utsiden kan alt se perfekt ut, men på innsiden har det vært alt annet enn perfekt siste året.

 

Er så lei av å aldri kunne planlegge ting fordi jeg ikke vet hva slags tilstand jeg er i, det tar så mye krefter. Lurer noen ganger på hva de som ikke er deprimerte kaver med i hverdagen, for når jeg har gode dager så nyter jeg bare det å vaske gulv, hente barn i bhg, diskutere med mannen, høre på barna som bråker osv. Alt, så lenge jeg slipper den apatiske, utilfredse, kvelende følelsen. Kanskje det er det positive som kommer ut av å få en depresjon? At en setter mye mer pris på hverdagen og livet generelt når en har det bedre og det slipper taket.

 

Altså jeg forstår at mennesker kan ha det vanskelig uten å være deprimerte eller ha angst, men det må være ufattelig godt å ikke ha denne "forbannelsen" over seg.

 

Så, hva er din største bekymring i hverdagen? ( Utenom at det skal skje noe med barna eller lignede, som vi alle er redde for)

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg vet hvordan du har det, har slitt med periodevis depresjon siden jeg var 12 år, er nå 29! Depresjonene mine kommer og går, varierer i styrke og lengde og da føler jeg meg tom, trist og mister all selvtillit og tiltakslyst.

 

Setter virkelig pris på de gode dagene!

[Anonym bruker]

I det siste har jeg begynt å tenke på om jeg virkelig har en depresjon, eller bare er "normalt lei av alt" innimellom. Enkelte dager, særlig helger/når det nærmer seg ferier, da kjenner jeg på ensomheten, på alt det negative, det er som det gjennomsyrer hele kroppen og hodet. Noen dager er det helt greit å gjøre vanlige ting og jeg kan kose meg, andre dager kan de samme tingene oppleves uoverkommelige. Jeg blir helt tiltaksløs, greier nesten ikke gjøre noe og kan begynne å gråte over småting.

 

Og så blir jeg nærmest sint på meg selv, "hvorfor må dette tungsinnet komme over meg nå, jeg orker det ikke".

 

Er dette vanlig, slik alle har det mer eller mindre, eller er det symptomer på depresjon? Jeg har heldigvis flest av de bra dagene