klarer ikke å glede meg over å være gravid

[Anonym bruker]

det har vært så mye som har skjedd i forhold til denne graviditeten, og nå sitter jeg her med 5 uker til termin, og kjenner jeg angrer på at jeg ble gravid. føler at jeg ikke vil ha dette barnet... er livredd for at babyen er syk..., den er visst veldig liten.. kjenner at jeg bare vil bli ferdig.. men vet ikke om jeg vil ha dette barnet.

[Anonym bruker]

Blir trist av å lese innlegget ditt, da alt jeg ønsker meg her i verden er å bli gravid igjen! Livet er urettferdig på så mange måter!

Nå vet jeg ikke hva som har skjedd i ditt liv den siste tiden, men jeg er ganske sikker på at ting blir annerledes når barnet kommer.

[Anonym bruker]

velkommen i klubben. Desverre! Jeg har 20 dager igjen til termin, og ikke hatt en eneste dag hvor jeg har gledet meg over at jeg er gravid og ikke hatt noe glede over det nye barnet som er på vei. Ungen er planlagt og vi brukte lang tid før jeg ble gravid.

Men som det med deg, vært mye tull i svangerskapet fra dag en omtrent. Og nå vil jeg bare ha ungen ut så MÅ jo ting bare bli bedre, håper jeg da. Jeg har utviklet sv.skapsdepresjon på hele greien... Har måtte krangle meg til med noen å snakke med, endelig skal jeg ha min første samtlae i uken som kommer. Håper det kan lette litt på trykket og få orden på alle tankene som svirrer, spes om natta.

Og du...det er lov å synes at å gå gravid er noe hærk, ikke alle som har perfekt svangerskap og lever på rosa skyer. De fleste sier, jammen nå gleder du degvel, ungen kommer snart, så kos og svada svada svada....

Nei, jeg gleder meg ikke den dritt, og angrer på hele greiene...

[Anonym bruker]

jeg føler virkelig at jeg er i en situasjon jeg ikke kan komme meg ut av... vet ikke hva jeg skal gjøre... har en del stygge tanker om både meg selv og babyen...., som jeg ikke tør å si til noen... hvis barnet er sykt vil jeg heller at det skal dø... jeg vet det er forferdelig ting å si, men det er det jeg føler.. jeg ser for meg et liv med et pleietrengende barn, og det vet jeg ikke hvordan jeg skal takle.. det er ingenting som tilsier at det skal skje, men jeg er bare så redd.. jeg angrer seriøst på at jeg ble gravid.. har en nydelig 2 åring fra før, så jeg føler at vi bare skulle vært "fornøyd" med det... jeg orker ikke mer... jeg vil ikke mer..

 

HI

[Anonym bruker]

jeg hadde noen blødninger mens jeg lå på sykehuset pga kvalmen. Og jeg jublet høyt, NÅ var det over. Nå var det niks mer liv. (noe det jo var)

Jeg søkte om abort (jeg er egentlig i mot abort), jeg var så langt nede at jeg ønsket bare å få vekk barnet. Jeg var minutter fra å fullføre det, men samboeren min klarte å unngå at det ble fullført. Vet ikke om jeg skal si heldigvis enno, men blir nok glad for det når ungen er ute. Håper jeg!

Men jeg vil råde deg til å kontakte jordmoren, få henne til å hjelpe deg å finne noen å snakke med. FÅ en ekstra UL, sjekke babyen osv.

Tro meg, det blir bare verre om du ikke får snakket med noen.

[Anonym bruker]

20:36 og 21:33 er samme person

[Anonym bruker]

Samme følelsen går jeg rundt med.

 

Vi har jo en skjønn unge fra før av som vi koser oss masse med. Hvorfor skulle vi på død og liv få en til. Jeg har jo også måtte innse at det er vel mer de rundt meg som har presset meg til å få en til, enn mitt eget ønske.

 

Vi brukte så lang tid på å få til nummer en så vi trodde det ville ta tid med denne, også 2 mnd etterpå så sitter jeg der gravid.

 

Jeg har vært syk fra omtrent dag en og ikke klart å jobbe, og siden jeg da ikke har krav på sykepenger så gikk økonomien vår helt til helvete.

 

Så med kort tid igjen til jeg skal føde så skal nå huset vårt tvangsselges, og jeg prøver så godt jeg kan å få pakket og ordnet til visning, men det er ikke lett med bekkenløsning, hypermesis mm.

 

Jeg er vel egentlig mest sint på meg selv som ble gravid, men det er så lett å "legge skylden" på barnet. Selv om min fornuftige del VET jo at det ikke stemmer. Stakkars ungen er jo helt uskyldig oppi det hele.

 

 

Jeg flyr på kontroll her og der og synes nesten ikke jeg gjør stort annet. Sliten, trøtt og drittlei.

 

Og alle som forventer at jeg skal være sååååååååååååååååå glad over at jeg er gravid. Ja, jeg skulle også gjerne kost meg med graviditeten, men jeg klarer det bare ikke.

 

Jeg trøster meg med at jeg mest sannsynligvis kommer til å synes alt er verdt det og at jeg kommer til å elske ungen min over alt på jord når han endelig er her.

[Anonym bruker]

Vi har det ganske likt ja... utenom at vi er nettopp flyttet inn i "nytt" hus, så er mye oppussing osv. Har selv et barn på 2år fra før, verdens herligste unge.

Kontrollene kjenner jeg til ja, nå har jeg fått det ned til en gang i uken hos legen, så akupunktur en til to ganger i uken for kvalmen så skal jeg begynne med samtaler 2 ganger i uken i tillegg nå. Glad hele marerittet er over snart. Dagene går jo, men en blir jo bare mer og mer sliten og blirmerog mer nedtrykt. Nålene og samtalene er jo selvvalgt i håp om å få det bedre med meg selv. Nålene hjelper i alle fall på meg på kvalmen og får litt ekstra energi akkurat den dagen. Men prøv å få noen å snakke med, jeg gru/gleder meg til min første samtale som er med psykolog. Tenker at det er en person som er helt nøytral, jeg kan tømme meg helt og si hva jeg vil uten å måtte være redd for å såre følelsene til noen. Det jeg sier til henne blir i det rommet mellom kun oss to.

[Anonym bruker]

Kjære HI.

Jeg håper du har noen å snakke med? Evt. kjæreste,familie,venninne,jordmor,lege? Du må ikke gå å bære på dette alene. Jeg kjenner meg igjen i tankegangen din,jeg er selv i en depressiv periode..og gravid..Det er veldig tøft.

 

Vær så snill å støtt deg til noen

[Anonym bruker]

hei igjen... jeg går til jordmor og lege hver uke for å prøve å snakke om dette... var deprimert når jeg gikk gravid forrige gang også, og trodde jeg skulle klare å forebygge litt.. men disse skikkelig vonde tankene kom etter ul på fredag...

 

skal til jordmor i morgen, men vet ikke om jeg klarer å sette ord på ting der borte.. er så fælt å si det høyt... er faktisk litt redd for evt konsekvenser og.. jeg håper så inderlig at babyen er frisk, og bare litt liten, og at følelsene kommer når hun blir født..., men jeg vet ikke... føler virkelig ingenting for babyen akkurat nå... bare bekymring for hvordan livet mitt skal bli når hun kommer.... skikkelig ego..

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg var også deprimert sist gang. Jeg synes det er noe dritt å gå gravid.Nå har jeg ni uker igjen og jeg biter tennene sammen og prøver å holde fast i livet. Jeg frykter fødselsdepresjon i tillegg og kommer til å være veldig obs på dette.

 

Jeg synes du skal prøve så godt du kan å sette ord på det til jordmor. Dette er du nemlig ikke alene om.Hun har erfaring med dette og det er hennes plikt til å hjelpe deg. Det finnes vel ulike tilbud i kommunen din ift. lavterskel-tilbud ved f.eks familiekontoret? Spør jordmor til råds,ikke vær redd for det. Det blir ingen "vonde" konsekvenser.Det er viktig at du blir fulgt opp før og etter fødsel,du må si det som det er. Ønsker deg lykke til, kjære medsøster