Barnfar....

[Anonym bruker]

Jeg er veldig ung - og venter baby i januar...

problemet er, at jeg og bf var ikke sammen da jeg ble gravid; jeg er veldig redd for å forplikte meg til noen, og bli for glad i noen.. fordi jeg vet at det kan såre så innmari!

Han har MANGE ekser - og han er jo ganske ung jeg og, og jeg ser ikke noe galt i å "utforske" litt når man er ung. Vi hadde det veldig fint før - vi bare hadde det moro og fant på ting hele tiden og bekymra oss lissom aldri; vi tenkte ikke på at jeg kom til å bli gravid egentlig.. Han ville hele tiden være sikker på at forholdet vårt ikke betydde noe mer for den ene enn den andre; og jeg har alltid vært veldig flink til å styre mine følelser for folk fordi jeg har opplevd så mye sårt. Dermed innstilte han meg på å IKKE forelske meg helt i han, fordi det gjorde forholdet vårt mye lettere! Selvom han sluttet å fly etter jenter etter vi møttes da og det er jo positivt!

Men etter jeg faktisk BLE gravid - så har han forandret seg sånn.. han er ikke den jeg falt for lengre; men det burde vær positivt, på en måte..

Han ville stille opp uansett hva jeg ville, og vi hadde snakket om mange ganger at HVIS jeg noen gang ble gravid veldig ung så ville jeg aldri tatt abort, fordi sorgen etter å ha fjernet et barn ville vært mye tyngre enn det faktum å faktisk oppdra et barn, for min del. Så det visste han. Men ting forandrer seg jo da, jeg kan ikke si at jeg ikke vurderte abort; for når man først er i situasjonen blir man jo redd og veldig usikker. Men nå skal vi bli foreldre!

 

Det som er, er at han vil at vi skal være sammen. Jeg prøvde en stund, men jeg har jo vært så innstilt på å ikke forelske meg, og da blir det så feil å være sammen bare pga en unge! Jeg er selvfølgelig kjempeglad i han, og jeg har masse følelser for han, men jeg tror ikke de er sterke nok til å vare resten av livet .. og da er det vel bedre å avslutte forholdet som venner nå, enn å satse og kanskje bare være sammen noen år, også ende alt i masse krangler? Er det helt feil av meg eller gjør jeg det riktige? Jeg vil bare det som er best for babyen min - og alle barn trenger begge foreldrene i livet sitt. Jeg trenger min mamma og min pappa, begge to, og de er jo gift så jeg vet ikke hvordan det er å mangle en, men kunne aldri tenke meg det heller! Bf mistet moren sin for noen år siden, og han vet også hvor viktig det er å ha begge foreldrene i livet sitt, så vi vil gjøre alt vi kan for at babyen skal ha begge foreldre i nærheten. Det eneste vi ikke er helt på samme side om - er om det er best å være sammen eller ikke. For min del tror jeg det blir litt feil å være sammen fordi vi skal ha barn, man skal da være sammen fordi man elsker hverandre og fordi man er forelska? Men han mener at alt det vil komme hvis vi bare innstiller oss på å greie det sammen og være kjærester, at alle følelser bare vil endre seg til det bedre etterhvert...

 

Har noen tips til hva jeg kan gjøre?? Det er ikke noe gøy, for han får jo inntrykket av at jeg ikke bryr meg om han, men det er jo ikke sant! Og jeg blir bare mer og mer stressa og frustrert når han bare skal tenke at nå er alt særiøst, og være så alvorlig hele tiden.. som om jeg ikke kan ha det gøy lengre fordi jeg skal ha barn, det er jo så feil! Men allikevel.. Jeg vet ikke hva som er riktig og feil lengre jeg :-/

[Anonym bruker]

Gjør som jeg gjorde. Jeg sliter litt med det samme som deg og hadde ikke de rette følelsene til bf.

Men nå når vi ikke er et par, samarbeider vi fantastisk - ingen vonde følelser for hverandre, som jeg tror mange sliter med etter et forhold, og stiller opp for barnet begge to.

Man trenger ikke være sammen for å være enige i at barnet skal ha verdens beste oppvekst.

Tror du ikke du har de rette følelsene for han, så har du det heller mest sannsynligvis ikke.

Blir du sammen med han, holder dere det mest sannsynlig ut en stund, men går fra hverandre igjen senere.

if it aint ment to be, it aint ment to be.

 

[Anonym bruker]

er litt fint at noen skjønner min situasjon, for jeg sier ikke at jeg aldri vil være sammen med han! Jeg bare vil ikke det nå, fordi NÅ er ikke følelsene mine nok.. men det KAN forandre seg, både "positivt" og "negativt".. jeg har sett såå mange forhold gå i vasken fordi folk prøver for hardt, og etter å ha sett begge søstrene mine gå igjennom det samme (bli gravid veldig tidlig, også mye styr med bf.. kort sagt; en død og ett narkovrak, DET vil ikke jeg! heldigvis for meg er bf kanskje litt mer "ordentlig" enn søstrene mine sine, så har velvært heldig der..) frister det ikke veldig mye å prøve heller for det kan ødelegge mye mer føler jeg. jeg er nok mest redd, men da er det så lett å heller se de negative sidene til bf fremfor de positive, og de jeg liker så godt!

Men det er godt å vite at noen greier å samarbeide bra uten å være sammen ! Det som skremte meg mest var vel når han begynte å snakke om å bygge/kjøpe hus osv... dte er så altforaltfor tidlig for min del, jeg er IKKE klar for å slå meg helt ned og til ro enda, jeg er jo bare 17!

HI