Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2010 #1 Skrevet 31. oktober 2010 Vi har det egentlig veldig fint når hans barn ikke er hos oss, og vi har det mer anstrengt når vi er sammen med hans barn også. Jeg har fått så vanskelig for å akseptere situasjonen, å stadig jobbe for at ting skal fungere mellom oss alle. Jeg ønsker egentig ikke at de skal være mer med oss, men så ser jeg jo også at mannensavner dem, og kunne tenke seg å ha dem her alltid. Så da har det ebgynt å tære på samlivet vårt også, at han ikke er fornøyd med ikke å ha barna så mye. Jeg sliter også med at økonomien vår blir så mye strammere med bidragsplikt og samværskostnader og reiseutgifter. Men samtidig er det billigere med bidrag, enn det hadde vært om vi hadde tatt dem inn full tid. Barna er litt delte i sin oppfatning av hvor de ønsker å bo. De har miljøet sitt hos mor, men ønsker nok heller å bo med oss på mange måter. Vi bor langt unna dem, så det blir feriesamvær for det meste. Jeg er i en fase nå, der jeg ikke vet hva som er det beste, jeg ser han savner dem, jeg ser de savner han, jeg ser at familielivet vårt nok er bedre, enn hva deres mor tilbyr dem, jeg tror hun er sliten av å ha vært alene med dem, jeg ser hun sliter økonomisk, jeg ser hun føler det er greit om de flyttet til oss. Det har ikke formelt vært et tema verken fra barnas side, fra mors side eller fra fars side om at de skal flytte hit, men jeg føler at det kommer snart, da hans eldste skal begynne på videregående til høsten. Jeg tenker på det, jeg føler det tapper meg psykisk å tenke på vhordan ting kommer til å bli. Hvordan de kommer til å være mot meg om de flytter inn med oss. Kommer bare eldste til å komme, eller kommer begge to? kommer vi til å klare det økonomisk? Kommer vi til å få det til mentalt. De er nå forsåvidt høffelige nok mot meg, men en kald distanse har det alltid vært. Det er veldig som å ha besøk når de er hos oss, vi kommuniserer ikke særlig bra, fordi om de aldri sier ting som du er ikke min mor, du kan ikke bstemme, og fordi om de forsåvidt hørr på meg om jeg sier noe, ber dem om noe, så er det ikke noe mer. Litt taus utestengende er de nok, og godt mulig at jeg er like ille. Men jeg prøver alltid å være imøtekommende og inkluderende, blid og grei. De ser nok på meg som årsaken til foreldrene sitt brudd, den infoen har de nok fra sin mor. De ser nok også på barna våre som den endelige stopperen for at foreldrene skulle finne tilbake til hverandre. De er litt lei av de mindre barna, og ser på dem litt i veien for det meste. Vi gjør vårt beste for at ting skal være bra for alle, men det er så vanskelig å få det til, greier ikke å gjøre alle til lags. Men det er så slitsomt, å aldri få ting helt til. Aldri få ting helt til å komme naturlig.
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2010 #2 Skrevet 31. oktober 2010 Med tanke på det økonomiske så vil jo dere evt få bidrag av mor, barnetrygd og slippe å betale bidrag hvis barna flytter til dere så der kan dere jo faktisk tjene litt på at barna flytter, går da ut fra at dere allerede har hus som er stort nok, senger ol til dem så dere slipper store investeringer. Når det gjelder selve samværet så vil nok det forandre seg hvis de flytter inn. Da er de ikke lenger på besøk i ferier og dere får en helt annen mulighet til å bli kjent med hverandre på. Det sier seg selv at du ikke får det same forholdet til et barn du bare ser i ferier som et barn du har ansvaret for hele tiden. Tror nok alt ordner seg hvis du bare er innstillt på det og husker at du er den voksne, den som evt skal legge til rette for at barna trives og kommer over ens med dine barn. Lykke til uansett hva fremtiden bringer.
Anonym bruker Skrevet 31. oktober 2010 #3 Skrevet 31. oktober 2010 Han hadde disse to barna når dere ble sammen. Og du burde tenkt over disse utrordringene før. Det er tydelig at du er problemet her. Du har helt feil innstilling. Når du skylder på barna, at de gjør det vanskelig for deg må du begynne å bruke hodet ditt. Det er du som er den voksene her og sitter med ansvaret og du høres veldig umoden ut når du skylder på barna på denne måten. Du sier hele tiden at han savner barna sine. Det riktige i denne situasjonen er at dere hadde alle savnet dem. Og for at det skal bli slik er det ikke barna som må forandre seg det er deg. Stakkars mann som sitter i denne situasjonen, men en slik egoistisk dame og ikke minst stakkars barn som har deg til stemor.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå