...så var det min tur til å feie forran døra mi...

[Anonym bruker]

Har alltid tenkt at i et sundt forhold gir man beskjeder om hvor man er og hva man gjør. Innen rimelighetens grenser selvsagt. Men mener altså at man skal være ærlig og litt ansvarlig når man beveger seg utenfor husets fire vegger. Og jeg har aldri opplevd at hverken jeg eller min mann har tråkket på den andre på noen måte. Men nå er det altså min tur.

 

Mannen er på borte-anlegg i en større by for tiden, og jobber mye. Snakket med han i går, da skulle de (sitat) " til Per og ta ettpar øl". Dette var i 7-tida på kvelden. Kl ti sendte jeg en melding med et spørsmål om hvor han hadde satt en film jeg lette etter. FIkk svar på dette. Og siden har jeg ikke hørt noe. Har forsøkt å ringe, men uten resultat. Har også sendt en melding uten å få svar. Og jeg merker at irritasjonen virkelig har tatt tak i meg nå.

 

Dette dreier seg IKKE om at han ikke FÅR LOV til å gjøre noe uten meg, men at han ikke gar gitt beskjed om at han er hjemme, er i live osv. Vi har en avtale om at uansett hvor fulle vi er eller hva annet skal vi gi beskjed når vi er trygt i hus. Og det kunne sldri fallt meg inn å dra på byen og hjem igjen uten å gi beskjed om "hjemme nå" til han. For jeg vet han bekymrer seg, og han vet godt at jeg (kanskje) bekymrer meg enda mer.

 

Er det for mye forlangt at man kan forvente en beskjed om at alt er bra, selv om man kanskje både er full og sliten?

[Anonym bruker]

Det kan jo være at han var så drita som min mann var i natt. Ble geleidet ut av bussen (holdeplass rett utenom huset) og sto å jodlet Fleksnes på fortauet:P

Ikke i stand til å ta vare på seg selv, går rakt fram eller minst prate! FLAUT!!