Burde jeg ha gjort noe annerledes? Ang venner

[Anonym bruker]

Har vært syk i noen år nå, først var jeg deprimert pga en traumatisk opplevelse (for meg). Deretter fikk jeg er fysisk sykdom som gjorde at jeg ikke klarte (klarer) å gjøre så mye. på vinteren er det værst.

Så, mitt sosiale liv har mer eller mindre ikke eksistert de siste årene. Psyken er blitt mye bedre og det er bare det fysiske igjen, på sommeren er jeg mye bedre.

 

Alle vet hva som har vært og er galt med meg. Sa til alle at denne sommeren ville jeg veldig gjerne være med på ting, cafe, kino, besøk, pub ja hva som helst. Og alle har sagt ja og å så fint og ja, virket veldi som om jeg skulle få en litt mer sosial sommer enn det jeg er vandt til. Det som skjedde var at ingen ville finne på noe med meg, eller jeg ble ikke bedt med på noen ting, og ingen fulgte opp noen av de svevende avtalene vi hadde. Nå er kulda her på nytt og jeg skjønner egentlig ikke hva som skjedde.

Jeg må jo ha gjort noe galt i og med at ingen vil være litt med meg. Har snakket med en om det og hun sa at jeg ble glemt og at jeg aldri kunne være med på noe uansett...men det er jo på vinteren, og jeg sa jo til ""alle" at jeg veldig gjerne ville gjøre noe på sommeren som jeg er så mye bedre.

[Anonym bruker]

Du må nok ta initativet selv her og ikke sitte å vente på at andre skal invitere deg selv om du har annonsert at du nå er frisk og kan være med på ting.

Du må selv "jobbe" deg tilbake i venneflokken og være din egen drivkraft. Inviter venner hjem til deg, på kino, til en øl på byen osv. Ikke lag løse avtaler, men avtaler som faktisk er avtaler.

 

Du har helt sikkert ikke gjort noe galt, men det er faktisk lett å glemme av mennesker som er lite med og som isolerer seg litt.

Jeg merket det samme da jeg var gravid og ble usosial. Jeg måtte jobbe meg inn i vennegjengen igjen og sørge for at de husket på meg, at vi fortsatt var venner og at jeg er tilstede. Og nå er alt som før;)

 

Stå på og sørg for at de husker på deg, inviter dem hjem til deg og ta initiativ!

[Anonym bruker]

Trist å høre at du har vært gjennom så mye leit, både på den ene og den andre måten.

 

Uansett om man er syk eller ei, er det faktisk slik at man har et ansvar for å ta tak i sitt eget liv. Dvs. det blir litt for defensift å skylde på at "ingen vil være med meg". Hva har du gjort? Har du invitert noen til deg? Har du sørget for at "svevende avtaler" blir mer konkrete?

 

Man kan desverre ikke forvente all verden av andre - selv i din situasjon. Ta kontroll over ditt eget sosiale liv - dette klarer du :-)

[Anonym bruker]

Jeg har gjort alt egentlig. Invitert hjem, spurt om vi kan dra på cafe, ut på byn.

I og med at det var sommer så skulle folk på ferie, de visste ikke helt når de kunne i forhold til jobb osv.

Jeg er sykemeldt og de de hver gang sa var at ja vi må finne på noe men jeg vet ikke helt når jeg kan. Ringer etter ferien og når ferien var ferdig så var det jobben som var usikker osv.

Jeg fikk helt enkelt ikke til å lage en fast avtale med noen (ok, jeg har ikke 100vis av venner men 4-5 som jeg vil kalle nære).

Jeg prøvde altså, veldig. Følte at jeg sto skikkelig på for jeg vet at det er lett å bli glemt.

[Anonym bruker]

Årene har jo gått for vennene dine også. Du kan ikke forvente at alt skal være som før.

Ta initiativ selv, og for all del ikke snakk for mye om deg og helsen din. Det skremmer dem bare vekk.

[Anonym bruker]

Jeg har gjort det, tatt tinitiativ. Og helsen min snakker jeg kun om hvis de spør. Finnes ikke noe mer kjedelig for meg å snakke om.

[Anonym bruker]

Vet utrolig godt hvordan du har det. Har vært igjennom noe lignenede. Begynte gradvis å ringe mer og invitere mer selv og det hjelper masse. Selv har jeg fått skikkelig god kontakt med 3 venniner. Mens de andre har selv blitt opptatt eller så har de ikke forståelse for hvorfor jeg ble borte en stund. Veldig trist for det er ikke slik at man velger å bli syk og møte veggen og itilleg ha nok med barna og å bli frisk.

 

Har vært veldig vondt for meg, noen møtte meg faktisk med sinne og forakt. Tydelig også at de hadde baksnakket meg masse og i lagt meg meninger og begrunnelser for fraværet som ikke er sant i det hele tatt. Noen tok det hele veldig personlig for å si det sånn. Men at jeg ble syk hadde ingenting med dem å gjøre og jeg ga dem en unnskyldning og prøvde å forklare så godt jeg kunne, men de klarte ikke å forstå.

Trist spesielt når jeg har vært en god vennine i 10år spesielt for hun ene også skal jeg dømmes så hardt for noe jeg ikke kontrollerte. Trist, men kanskje med tiden vil hun forstå.

 

Men de som møtte meg med åpne armer og forståelse er gull verdt

Og det er venner for livet.

 

Ville anbefale deg å ta kontakt og legg planer. Kan alltids få nye venner også.