Er dette en slags manipuleringsteknikk???

[Anonym bruker]

I dag var vi ute, eldstegutten fikk lyst på en sprettball. Den kostet 10,- og jeg lånte han penger men sa at han fikk betale den av lommepengene sine.

Da pappan så den så tok han den for å se på den. Sønnen min (som alltid får tilsnakk av sin far når han tar ting ut av hendene på han) sa til faren sin at han kunne jo spørre om å få se - ikke bare rappe den ut av hendene. Hvorpå faren svarte "men den er jo egentlig ikke din, det er jo vi som har betalt den".

 

Jeg sa så at nei, den var hans, selv om han hadde foreløpig lånt penger så skulle han jo betale den tilbake. Faren var ikke enig og jeg sa at det blir jo det samme som om banken skulle komme og ta tilbake bilen vår siden den foreløpig kun er betalt med bankens penger, som vi betaler lån på.

 

Faren var ikke enig og jeg måtte argumentere litt i samme stil. Da han plutselig skjønte at jeg hadde rett og at logikken min hang sammen (han bruker gjerne litt tid på dette) så svarte han følgende:

 

"Ha, det blir jo som om jeg låner bilen min til en kompis, ser at denne kjører som en gærning og stopper han og sier at han ikke får låne bilen noe mer. Det er min bil og jeg som bestemmer over den."

 

Så gikk han triumferende vekk og følte nok at han likevel hadde rett.

 

Slike "svar" får jeg ofte av han. Svar som ikke henger sammen med det vi snakker om, han vrir på situasjonen får å få fram at han nok har rett.

 

Er ikke dette en form for manipulering??

 

Er enig i at eksempelet er relativt uskyldig, men ofte tar diskusjonene våre denne vrien. Det er til å bli gal av....

[Anonym bruker]

Saklig at du og far står å diskuterer på barnehagenivå mens sønnen står og hører på.

Minuspoeng til dere begge to

[Anonym bruker]

Manipulering? Jeg tror vel heller han er en kverulerende drittunge...Sorry altså, men resonnementet hans får ham til å høres stokk dum eller fryktelig ung ut. Og måten han snakket til guttungen er en måte å demonstrere makt på. Typisk slik man demonstrerer makt når man er et par smørbrød fra å være en hel piknik...Ville blitt kjempeflau hvis mannen min hadde sagt noe slikt...

[Anonym bruker]

Hi

Ja sorry, men historien går dypere enn som så, gidder ikke å legge ut om resten her nå. Vil ikke høre om dette er dumt eller ikke....jeg vet at det er det, men jeg har mine grunner.

Tar minuspoenget til ettertanke, dog lurer jeg fremdeles på det jeg spurte om;-)

[Anonym bruker]

Jesusmarisogjosef for en I D I O T av en "mann"!! Hva er det han prøver å oppnå ved å hevde seg over en guttunge?? Skammelig oppførsel og særdeles lite voksent av en som skal være pappa!

[Anonym bruker]

Det er nok for å få deg til å føle at du har feil og han har rett! Det virker som om han er redd for å føle seg underlegen og virke dum.

Jeg er helt sikker på at han vet at du har rett , men han er for stolt til å bøye knærne.

Jeg synes at han virker veldig barnslig og umoden!

[Anonym bruker]

HI

Ja det er nok litt derfor jeg spør. Mannen min har et kjempeanstreng forhold til sønnen, må vise muskler hele tiden men tar ikke fem øre for å sette sønnen på plass. Det er derfor sønnen nå har begynt å "svare" faren sin på akkurat samme måte (for pappan er utrolig flink til å lære bort "gjør som jeg sier men ikke som jeg gjør") og pga dette har jeg blitt nødt til å "hjelpe" han, altså sønnen, slik at han forstår at det pappan gjør ikke nødvendigvis er rett.

 

Derfor bryter jeg inn for det er ikke lett for en 10åring å skjønne hva som er rett og galt og hadde jeg latt faren dure frem så hadde han jo trodd at jeg samtykket.

 

Videre kan jeg si at mitt forhold til min mann er ganske kjølig, pga denne måten han er på (pluss mye annet) og jeg fatter ikke at selv om jeg snakker med han, forklarer han hvorfor det er feil å være slik med sønnen sin, hva han lærer bort på den måten osv. så fortsetter han uten å tenke et sekund på hva vi har snakket om. Begynner å bli ganske lei....

[Anonym bruker]

jeg sitter i sofaen med min samboer. han mener at din mann ikke manipulerer, men rett og slett er lite smart. jeg er nok enig med min samboer her. Din mann er ikke smart, men nekter å virke dum, og da blir det bare helt feil..

[Anonym bruker]

Hi

 

Men da blir det jo en slags manipuleringsteknikk da....for å komme seg hevet ut av "situasjonen"?? Eller....

 

La meg nevne et annet eksempel fra idag.

 

Vi var på McDonalds. Vi var ferdig med å spise og mannen tar med seg et brett til å kaste, jeg hadde armene fulle så sønnen min tar det siste brettet. Jeg går ut, han går for å kaste med faren sin. Jeg så ikke dette som skjedde, hørte det bare etterpå.

 

De er jo litt krunglete de søppelkassene på mc. så da sønnen min skulle kaste brettet som var fullt så dyttet faren opp dette innoverlokket. Men sønnen sleit ennå og fikk ikke tingene til å falle oppi og spurte om hjelp. Hvorpå faren dyttet litt høyere opp, så "dumt" (sønnen min som sa det slik) på han og det var det han hjalp til. Klar deg selv liksom.

 

Skjønner dere at jeg blir gal. Og hvis jeg tar det opp (du kunne jo hjulpet han ordentlig) så kommer han bare med dumme svar tilbake. Han har i hvert fall ikke gjort noe galt, vi er bare ute etter han osv.

[Anonym bruker]

00:22

Hi her

 

Min mann og jeg har gått i terapi i lang tid, og der ble han erklært som en narsissistisk manipulator. Han er ikke dum (les uintelligent), men heller veldig manipulerende. Jeg tar han i dette opptil flere ganger i uka, men som sagt er det slike små, ubetydelig ting og det er vanskelig for meg å bevise at jeg har rett når han holder på slik.

 

Legger derimot en viss demper på familiestemningen kan jeg love, og det er slitsomt hele tiden måtte ta tak i disse dumhetene som kommer ut av munnen hans.

[Anonym bruker]

00:22 her..

 

okey, da skjønner jeg mer. Da høres han jo farlig ut. Jeg er en av de som mener at det skal MYE til før man går fra hverandre. aldri før har jeg skrevet det jeg skriver nå, men han her høres ikke god ut! Hvis han har fått den diagnosen og fortsatt ikke vil forbedre seg hadde jeg ville fjernet barna fra han så mye så mulig.. Og meg selv...

 

lykke til uansett hva du kommer til å gjøre!

[Anonym bruker]

En person som er manipulerende vil jo oppnå sin vilje. Hva får han ut av DERE at han er slik mot guttungen? Er han slik mot deg også? Hvordan er han mot deg?

 

Guttungen blir vel lei seg etter slike hendelser, ihvertfall den på mc donalds i dag?

[Anonym bruker]

I

 

00.22

Han er nok ikke farlig i den forstand men det virker som om han hele tiden må rakke ned på noen - ikke direkte, men indirekte slik som her. Da vi gikk i terapi så sa psykologen at hun måtte bruke alt hun hadde av midler for å komme i bukt med manipuleringen hans...det sier jo litt. Vi avsluttet der i våres og hun mente han hadde forstått (fordi han sluttet å si henne i mot...skjønte fort at han ikke kom noen vei der). Men jeg var ikke så sikker. Han ble relativ bedre, dessverre var kjærligheten jeg en gang hadde ganske forslått men jeg prøvde så godt jeg kunne. Men slik han nå holder på med sønnen har han slukket enhver gnist, og det skjønner han ikke. Han mener han ikke gjør noe galt og at det er sønnen som manipulerer meg til å tro at faren hans er "slem". Litt av et dilemma han setter meg i, kan innrømme at jeg har vurdert muligheten et sekund, for så å slå den fra meg. Her er det klart far som opptrår uverdig.

 

00.41

 

Sønnen blir nok lei seg, men han er nok glad for at jeg tar hans side og støtter han og forteller han at dette ikke er pent av pappan. Han får mer og mer avstand til faren sin og nærmer seg tenårene så dette blir ikke lett.

For tiden er det sønnen han tar fatt og er slik mot. Har vært det masse med meg og, men på en annen måte. Han har hatt masse problemer med familien min, sin søster og mannen hennes, men akkurat nå er det sønnen som får svi mest. Men det er så innmari lite åpenlyst at det er utrolig vanskelig å ta tak i. Hadde foretrukket å bli slått helseløs...da hadde jeg hatt synlige bevis!

[Anonym bruker]

Ærlig talt, hva slags mann forsøker stadig å psyke ut/ned sin egen sønn? (vel, en manipulerende narsissist, tydeligvis..) Hvorfor føler han en trang til å på et vis konkurrere med gutten? Det der kan umulig være noe sunt miljø for gutten deres å vokse opp i. Hvis dette stemmer og er dagligdags hos dere, pluss at dine egne følelser har kjønnet betraktelig, så skjønner jeg ikke hvorfor du fortsatt er i samme hus som ham. (Jeg er heller ikke en av disse 'hiv ham på dør'-bertene til vanlig.)

 

Du virker litt for opphengt i hva som er 'rett'. Hva får deg til å tro at din mann noengang vil forstå hva som er rett og i tillegg gjøre noe med det?

 

Kanskje du skulle gå til samtaler hos terapeut på egen hånd. Noen burde også tale guttens sak, jeg synes oppriktig synd på ham.

[Anonym bruker]

HI

Jeg kan si så mye som så at vi er sammen i dag fordi jeg er økonomisk avhengig av han. Vi bor ikke i Norge lenger, dessverre, og jeg har ingen å støtte meg på her nede.

 

Men de siste ukene har jeg vært bestemt på å gjøre det slutt. Har snakket med han men kanskje vært litt vag. Så her om dagen sa jeg det rett ut, dette funket ikke mer osv. Vi kan ikke fortsette slik, jeg trenger en pause.

 

Dagen etter kom mannen hjem fra jobb og latet som ingenting hadde skjedd. Jeg har skjønt at han ikke kommer til å flytte herfra fordi jeg sier det. Jeg kan ikke flytte selv, vi har i tillegg to små barn (jenter....prinsessene hans) og jeg har ikke penger og ingen steder å dra. Har jo ikke lyst til å dra til krisesenter, føler det blir litt ekstremt.

 

Jeg kan dra tilbake til psykologen, men jeg er livredd hun ikke skal "støtte" meg i saken.

 

Ingen i min familie eller de få venner jeg har beholdt i Norge vet om dette.

 

Jeg føler meg låst, kan jo ikke fysisk kaste ham ut, og ønsker ikke å skape noen scene (for barnas skyld) som å sette kofferten med klærne hans utafor døra når han kommer hjem.

 

Derfor er jeg her ennå, men orker snart ikke mer.

 

Ja, det er egentlig synd på gutten, jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er redd han "snur" seg mot meg også, for noen ganger sier han det at pappan er kanskje dum i det han sier, men jeg også. Redd for at han ikke skal skjønne situasjonen, ønsker ikke å svartmale faren for at han skal se at det ikke er meg som er gal.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal starte hos psykologen selv om du er redd du ikke får støtte. Du trenger sikkert en reality check. Det er IKKE slik et samliv skal være. Det er IKKE slik en far skal behandle sin sønn. Det er ikke normalt, og med den diagnosen han har gjør du nok lurt i å finne kyndig fagfolk til å navigere gjennom dette. Hvis ikke denne psykologen vil hjelpe deg så be om henvisning til en annen. (Skal vedde på at psykologen hjelper deg, altså.)

 

Økonomien kan du også få hjelp til å finne utav. Det er ikke sikkert du stiller så dårlig som du tror.

 

Uff, vet ikke hvor du er i verden, men situasjonen din - og din sønns- høres utrolig slitsom og nedbrytende ut. Håper du tar ordentlige grep om dette og skaper et bedre liv for dere alle.

 

Hilsen ei på Vestlandet som vil tenke på deg framover. Keep us posted.

God natt og god klem.

 

[Anonym bruker]

HI

Takk for alle gode svar. Jeg befinner meg i Europa, men her jeg bor er ingen sfo. Jeg får barn hjem til lunsj og det er IKKE lett for meg å jobbe i denne situasjonen. Her er ingen overgangstønad, ingen ekstra barnetrygd. Mannen min tjener ca 30000 netto så det blir ikke mye å dele ut der.

 

Men han kommer jo ikke til å dra uten at jeg lager et helvete og jeg ønsker å beskytte barna såfremt jeg kan så jeg lager ikke det uten videre.

 

Men jeg skal få en slutt på det, holder på å jobbe med saken. Trenger litt tid, men du har rett i at det er slitsomt og nedbrytende og jeg har 0 selvtillit og tror faktisk at jeg ikke klarer meg alene.

 

Jeg kommer tilbake hit, det er sikkert. Takk for dine gode ord før jeg legger meg 01.38. God natt til deg og.

[Anonym bruker]

Har studert noe psykologi. Tviler på at din mann har noen personlighetsforstyrrelse eller manipulerer.

Å manipulere er å forsøke subtilt å få noen til å tenke/ gjøre noe de ellers ikke ville ha tenkt/ gjort uten din påvirkning.

 

Han er nok dessverre rett og slett mindre intelligent, og kamuflerer dette med en umoden forsvarsmekanisme som går ut på å demonstrere sin myndighet som far (tatt i betraktning at din sønn nok er smartere enn sin far, og far føler seg underlegen..) ved å herse og forsøke å ydmyke sin sønn.

Kombinasjonen av lav intelligens og det å ha blitt utsatt selv for slike teknikker som barn, fører ofte til at slike mønstre senere gjentas av ham selv når han har blitt forelder.

 

Er faren/ moren hans kritiske og rakker ned på sine barn i andres påhør..?

[Anonym bruker]

Så først nå at det har blitt skrevet mer enn jeg først leste...

Det kan nok også tenkes at din mann er preget av en sterkere machokultur, og at mye av hans hersking/ nedrakking kommer av at han ikke føler seg respektert hjemme.

 

Se om det kan hjelpe noe om dere i steden for å ha slike diskusjoner foran barna tar dem senere...

Synes ikke det er noen stor sak å ta ballen ut av hendene på sønnen uten å spørre først, men diskusjonen om årsak blir et problem..

 

 

[B-real]

Innvolver familien din, du vil nok trenge dem Lykke til

[Anonym bruker]

HI

 

Vet ikke helt om intelligensen har noe å si her, men at han kamuflerer et mindreverdighetskompleks blir jeg mer og mer overbevist om. Han ser det ikke slik og om jeg tar det opp for n'te gang at det ikke er noe ålreit å oppføre seg slik så kommer han bare til å blåse det bort. Har skjønt nå at han faktisk ikke kommer til å ta tak i problemet fordi han ikke ser at det er et problem.

 

Kan legge til at i hans barndom var han en litt turbulent gutt. Så fikk han en søster da han var ca. 6 år, og de var som natt og dag. Hun ble rost opp i skyene for alt hun gjorde (var jo ikke der jeg, men dette har jeg fått høre av andre fam.medlemmer) mens han var en liten pest og plage som bare laget mas. Jeg tror nok kjernen i problemet ligger her, men han blåser bort det også og sier at han ikke bryr seg noe om det. Selv den dag i dag kan moren hans finne på å snakke om dem når de var små - hun trekker da lett fram den vanskelige sønnen og den snille datteren...i forskjellige eksempler. Selv nå når de er voksne kan hun finne på å kritisere han og det han gjør mens datteren sier og gjør alt rett. Hun får oppmuntring - han får kritikk. Noen ganger tenker jeg at han fortjener kritikken, for han har hatt en kritikkverdig oppførsel gjennom årene, men jeg ser jo også grunnlaget for denne oppførselen.

 

Klarer ikke å innvolvere familien ennå, aner ikke hvordan jeg skal legge det frem, hvor jeg skal begynnne. Det får komme når det passer, jeg vet at de er der om jeg trenger det.

[Anonym bruker]

Vil nok tro at mye kan stamme herfra ja...

 

Slik favorisering av ett barn og kritikk (særlig i offentlighet) mot ett barn kan skape mye av atferden i seg selv. Barnet (og i voksen alder nå din mann) vil kun en kort periode forsøke å strekke seg mot å endre atferd (for bare å oppleve at omverdenen ikke anerkjennerr det, men isteden venter på neste eksempel av dårlig oppførsel). Følelsen av å uansett aldri kunne bli god nok i andres øyne kan gi mye undertrykt sinne mot andre og emosjonell distansering.

 

Vil anbefale deg å rose ham foran familien for noe i blant, og faktisk også si i mot svigermor når hun på ny skal terpe på hvor vrang han var som barn- om du tør. Det siste tror jeg faktisk er ganske viktig.

 

Tenk deg selv hvordan det hadde føltes om din far/ mor gjentatte ganger snakket slik om deg kontra dine søsken når andre var til stede..

På nåværende tidspunkt virker det litt som om det er du og din sønn "på parti" mot din mann, hvor din sønn er for deg det samme som hans søster var for moren..

 

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres ut som om mannen din er i ferd med å ødelegge barnet ditt. Jeg syns du skylder ungen å gi han et bedre liv. Det blir hardt, men ikke umulig. Jeg syns du kan involvere familien hvis de spør hvorfor det blir brudd, men de trenger ikke få detaljer. Du kan bare si som sant er, at den måten han behandler og "oppdrar" sønnen deres på er sykelig og dårlig for barnet, og du kan ikke stå og se på det.